torsdag 29. oktober 2009

Helsprekk

Innkjøpsstopp fungerte i nesten to måneder før jeg sprakk.
Ikke kom jeg særlig mye lenger i bunken jeg allerede har før jeg forstørret den heller. En og en halv bok lenger ned for å være nøyaktig. Samtidig vokste haugen med bibliotekbøker i en annen hylle, og "forny lån" knappen i Min Mappe på bibliotekets sider har flittig blitt trykket på.

Helgen for snart to uker siden var jeg i Sverige med min svenske samboer. Som før han møtte meg aldri ville funnet på å sette seg ned for å lese ei bok. Nå har han kommet gjennom en anseelig mengde, alt skrevet på norsk. Dermed tenkte jeg at nå var det min tur til å lese på hans morsmål, og dro på bokshopping.

Kom blant annet hjem med Per Olov Enquist: Et annat liv, som jeg har hatt lyst til å lese en stund. Nå blir det på svensk. Itillegg til en liten bunke annen svensk pocket.

Dagens paradoks: Den dyreste av bøkene jeg kjøpte var likevel den jeg må fylle ut selv. En fin-fin svart og hvit skrivebok som jeg bare ikke greide la ligge.

mandag 26. oktober 2009

En merkelig leseopplevelse

Jeg har nå fornyet lånet på Orbitor - venstre vinge for tredje gang. Jeg begynte på den samme dag som den havnet i veska mi på biblioteket. Å bruke over to måneder på ei bok er veldig ulikt meg. Men må innrømme at nå går det på ren og skjær stahet.

Mitt første møte med Mircea Cărtărescu var Nostalgien, ei bok jeg plukket med meg helt tilfeldig fra et tilbudsbord på Tronsmo. Og jeg forelsket meg totalt. Etterhvert oppdaget jeg at dette slett ikke var mitt første møte med forfatteren likevel. Jeg har lest og likt andre tekster tidligere, men navnet hadde aldri festet seg nok til at jeg satt dem i sammenheng med hverandre.

Uansett, da jeg satt meg godt til rette med Orbitor - venstre vinge, var forventningene skyhøye. Etter to måneder og 250 sider sliter jeg med å formulere noe som helst om hva jeg synes om boka. Fordi jeg synes den er fantastisk. Og helt forferdelig. Og så, fantastisk igjen.

Boka er den første i en trilogi, og Cărtărescu har sagt han med dette vil skrive ei bok om "alt". Og det kan, mildt sagt, bli en smule forvirrende. Hadde dette vært en film, ville den sett ut som om noen gikk amok med zoomen på kameraet. Perspektivet veksler fra bitte-bitte små detaljer til oversiktsperspektiver som ser alt fra så langt unna at man ser nye, tildels absurde, mønstre.

Boka er en oppvekstskildring fra Bucuresti, samtidig som den er mange andre ting. Den er realistisk, men sklir plutselig helt ut. Det er filosofi, det er historie, det er politikk, det er religion, det er voodoo. Og det er ord. Hauger på hauger av ord, flere ord enn jeg knapt visste fantes i det norske språk. Jeg er mektig imponert over jobben Steinar Lone har gjort med oversettelsen. (Han fikk da også Litteraturkritikerprisen for beste oversettelse for prestasjonen.)

Jeg synes Cărtărescu har et helt fantastisk blikk når han skildrer det konkrete. Og jeg faller ut og begynner å tenke på alle andre ting når det glir over i det abstrakte. Da blir det bare en oppramsing av store ord for min del. Som et eksempel, to sitater fra samme side. Først, en beskrivelse av en hånd:
Hendene mine viser seg i profil, bleke men med skyggelagte kontraster, mot vinduets røde gull. Jeg ser på huden som dekker dem, oppskrapt og halvveis gjennomsiktig som en myk flaske, bare hardnet til ved fingertuppene, der hvor neglene stikker fram som spissbuevinduer fra den fillete huden som jeg biter ned til det blør, og har vokst ut som stive dekkvinger over en insektmage.

Til sammenligning, en forklaring på hva som skjer når vi beveger på fingrene:
I hjernen finnes det en metafysisk vakumpumpe, et nervehjerte som gjennom lange gylne glimt sender de grasiøse budbringerne svømmende i troens serum ut i alle kroppens provinser, fylker og distrikter. Og de, androgydene, med testikler av zirkon og bryster av ametyst, styrter i vei mot mengdene av tverrstripete fibre, trekker dem sammen og løser dem opp, retter dem mot det vår dype sjel ønsker, og fingeren beveger seg, så knudrete, så gjennomskinnelig, hvis den ikke var så polert på innsiden at troen, når den nådde grensen, ble tvunget til å reflektere dette lyset som i et konkavt speil!

Hva prøver jeg egentlig å si med dette innlegget? Er det et hjertesukk eller en anbefaling? Jeg vet rett og slett ikke. Jeg kan ikke bestemme meg. Og skjønner at jeg ikke er alene om å føle det sånn, etter å ha lest Marta Norheims anmeldelse av boka på NRKs nettsider. Siden jeg mangler en konklusjon selv, siterer jeg hennes istedet:
Så. Kva skal ein ambivalent lesar gjere når neste boka, ”Kroppen” kjem på norsk? Sjølv reknar eg med å bli dregen mot den som eit insekt mot lyset og eg både gruar og gler meg allereie.

lørdag 24. oktober 2009

Linn Strømsborg: Roskilde

En annen av årets debutanter, og hun har definitivt "funnet sin egen stemme" som det så fint heter. Romanen er bygget opp av en rekke korte tekster som til sammen tegner et malende bilde av livet på festival. Strømsborg har et språk som flyter lett. Hun er generøs med kommaene, men gjerrig på punktum. Tekstene er stemningsfulle, såre, optimistiske, men fremfor alt: nostalgiske.

Boka handler, som tittelen mer enn antyder, om Roskilde-festivalen. Den samme gjengen som for femte gang er tilbake på et jorde i Danmark for å gå på konserter, feste og delta i et fellesskap. Denne gang med ett medlem mindre enn vanlig. Jonas, som går gjennom tekstene som et "du", som i år er på festivalen med andre venner. Årets festival blander seg med minner fra tidligere års festivaler, og boka gir virkelig et innblikk i festivallivet også for meg, som aldri har vært et festivalmenneske.

Og det er sannsynligvis akkurat det som gjør at jeg ikke blir overbegeistret. Boka spiller så mye på festivalnostalgi at jeg faller av litt etterhvert. Ikke fordi det er dårlig skrevet, men fordi Roskilde-festivalen ikke fenger meg nok til at jeg kommer til å huske denne boka som noe helt spesielt når jeg er tjue bøker lenger nede i "skal lese"-bunken. Har man derimot vært der vil jeg tro man blir sittende igjen med en sånn "å-ja-akkurat-sånn-var-det"-følelse.

En liten smakebit (faktisk bare en setning):
En gjeng foran meg begynner å hoppe, og det er så mange som holder rundt hverandre mens de hopper at de umulig kan kjenne hverandre fra før, og alle ler, jeg ser ei jente med langt hår som er så svett at det klistrer seg til panna hennes, så gir ei annen jente henne en hårstrikk som den første svette takker for og fester håret sitt med, trekker det vekk fra ansiktet før dansen fortsetter, og musikken til MGMT blandes med latter og rop, lyden av føtter som dundrer mot det harde tregulvet, og ingen av oss er redde for å bli trampet ned, vårt eneste problem er varmen, og akkurat idet jeg tenker dette får jeg et vannglass i hendene fra en fyr jeg ikke kjenner, og jeg danser mens jeg drikker og når "Electric Feel" begynner, så er vannet borte, og jeg slipper koppen ned foran meg og løper mot Stian, som tar meg imot og løfter meg opp, mens vi synger høyt, falskt og i perfekt takt med resten av folka, og bassen dundrer i hjertet mitt og i hjertet til Stian og i hjertet til Sandra og i hjertet til Therese og i hjertet til han fyren med vannet og i hjertet til hun jenta med håret og i
hjertet til hun med hårstrikken og i hjertene til MGMT.

mandag 12. oktober 2009

Geir Gulliksen: Tjuendedagen

Jeg leste om Tjuendedagen første gang i Dagbladet der den fikk hovedoppslaget en bokmandag. Kanskje ikke så rart den fikk stor plass, Dagbladet hoppet vel på muligheten til å fylle sin daglige kvote erotiske ord. Nok om det, nysgjerrigheten var ihvertfall pirret.

Og det er jeg glad for. Dette er rett og slett veldig godt skrevet! Jeg fløt gjennom boka fra første til siste side, språket er beundringsverdig og karakterene troverdige. Det handler om et tilsynelatende normalt moderne ektepar med mine barn og dine barn, stort hus og gode jobber, som innleder et trekantforhold med en utenforstående mann.

Og ja, det er mye erotikk her. Men det er befriende godt skrevet. Oftest med sex-skildringer i bøker sitter jeg igjen med en følelse av at forfatteren sitter og skriver og skriver med en "se-så-tøff-jeg-er" holdning og dytter inn alle kvasi-vulgære kallenavn på kjønnsorganer norske ordbøker kan bla opp med. At scenene er der for at forfattteren skal vise at han/hun tør mer enn fordi de trenger være der. Og jeg ender opp med å være flau på forfatterens vegne...

I Tjuendedagen kjennes det ikke sånn i det hele tatt. Språket flyter lett sammen med resten av teksten, det kjennes ikke som noen plutselig har klippet inn en pornofilm, men passer til resten av teksten. Gulliksen sa i Dagbladet-intervjuet at det hadde vært flaut å skrive deler av boka. Det kan jeg nok forstå, men likevel: Dette er første gang jeg har lest så eksplisitte sex-skildringer helt uten å være flau som leser.