mandag 22. januar 2018

Månedsoppsummering desember 2017

Bare for å demonstrere hvor hardt tvangstankene råder, kommer jeg i dag med min månedsoppsummering for desember 2018.

Jeg har flere blogginnlegg jeg har planer om å skrive, men jeg greier ikke skrive noen av dem fordi jeg vet jeg har skrevet månedsoppsummeringer for 11/12 måneder i 2017. Det er et gapende hull i kronologien, og nå gir jeg etter og fyller dette hullet i håp om at jeg da kan komme videre. (Jeg konkluderer også med at jeg IKKE skal ha månedlige oppsummeringer i 2018 - jeg trenger færre innlegg jeg føler meg forpliktet til å skrive og flere jeg har lyst til å skrive.)

Dette er bøkene jeg leste i desember:

  • Maggie Nelson - Argonautene
  • Gøhril Gabrielsen - Ankomst 
  • Philip Meyer - American Rust 
  • Mari Tveita Stagrim - Det jeg leter etter, finnes ikke her  
  • Lars Petter Sveen - Fem stjerner 
  • Lotta Elstad - Jeg nekter å tenke 
  • Marta Norheim - Oppdateringar frå lykkelandet: Røff guide til samtidslitteratruen 
  • Marianne Teie - Du bestemmer deg for at dette er et minne

Åtte bøker. Sju lest på norsk, en på engelsk.
Seks kvinner, to menn.
En diktsamling, to non-fiction og fem romaner.

Månedens favoritt var Du bestemmer deg for at dette var et minne, men generelt var desember en måned for gode bøker. Det var også en måned sterkt preget av norsk bokhøst og kort tid til nominering av kandidater til Bokbloggerprisen 2017.

For krysslista og total måloppnåelse for 2017 betyr det følgende:
Seks kryss for norske 2017 bøker gjorde at jeg greide totalmålsettingen der.
Ett kryss for Teies diktsamling gjorde at jeg fullførte målet om 10 diktsamlinger. 
Årets overraskelse for min egen del ble 0/12 bøker på 1001-lista, dette var året for nye bøker.
At jeg ikke greide 40 bøker som sto i hylla per 1/1-2017 sjokkerer vel ingen. Men jeg tror 19 er det høyeste tallet jeg har hatt på mange år, så jeg vil likevel påstå at ambisjonen har ført til noe godt.

  • 106/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 22/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 10/10 diktsamlinger
  • 8/5 bøker over 500 sider
  • 6/6 biografier til Ingalills biosirkel

mandag 1. januar 2018

Årets favorittbøker 2017

Det er ingenting som trigger blogglysten som et årsskifte. Året som har gått skal oppsummeres - opp, ned og i mente. Og det nye året ligger der som en endeløs slette av muligheter man tror man kan fylle med all verdens gode lese-forsetter, noe man selvsagt må dele med verden.

Og vipps så sitter man og skriver sitt tredje blogginnlegg på like mange dager, og prøver å unngå tanken om en sammenligning med tettheten av svette treningsmennesker på  et treningssenter i januar mot resten av året...

Uansett, det er tid for å kåre årets favorittbøker fra året som gikk. I år har jeg besluttet å gjøre en litt ny vri og ta favoritter per sjanger.


Fantasy


Jeg har lest en god del fantasy i år, men det er likevel såre enkelt å kåre en favoritt: The Broken Earth-trilogien til NK Jemisin som består av bøkene The Fifth Season, The Obelisk Gate og The Stone Sky. Teknisk sett er de to første bøkene gjenlesninger, men jeg leste hele trilogien fra begynnelse til mål samlet og nå er det vanskelig å se hver bok som separate enheter.

Dette er intelligent fantasy som krever konsentrasjon av leseren, med en god historie, en god verdensbygging og karakterer det er verdt å bli kjent med. Dette er også en av de få bøkene jeg har skrevet en skikkelig omtale om i løpet av året, så om du vil vite mer, les den her.



Science Fiction


Jeg har ikke lest mye sci-fi dette året, men jeg har likevel ei bok jeg vil ha med på favorittlisten min: A Closed and Common Orbit av Becky Chambers.

Dette er veldig langt fra min vanlige komfortsone innenfor science fiction og fantasy. Jeg pleier å foretrekke undersjangeren grimdark, det vil si bøker der det begynner med dritt og blir stadig verre jo lenger du leser. A Closed and Common Orbit er omtrent så langt fra dette som du kan komme.

Boka er en oppfølger til The Long Way to a Small Angry Planet, som var på favorittlista mi i fjor, og jeg vil ikke en gang si hvem den handler om fordi det vil spoile noe av den første boka. Men dette er science fiction der vennskap, kjærlighet og forsøk på forståelse får stor plass, og er ei bok som etterlater deg med et visst håp om at det finnes muligheter for gode ting i verden. Det er ikke utelukkende rosenrødt, men det er ikke håpløst heller. Det er for øvrig fint mulig å lese denne boka uten å ha lest den andre først, men jeg anbefaler likevel å begynne på begynnelsen.


Non-fiction


Jeg velger å bruke den engelske betegnelsen på denne sjangeren fordi det norske "sakprosa" virker så tannløst.

Jeg har lest mye non-fiction i år, og veldig mye bra. Jeg har lært masse, fått mye ny input og blitt inspirert til å utforske videre. Flere av høydepunktene har vært hentet fra den norske bokhøsten, som Grensen av Erika Fatland, Verda er ei skandale av Agnes Ravatn og Nesten menneske av Alfred Fidjestøl. Men det er likevel noen andre jeg vil trekke frem som de absolutte favorittene i 2017.

Jeg har funnet ut de siste årene at jeg virkelig liker å lese bøker som beveger seg i landskapet memoarer og personlige essays. I år har jeg lest tre som skiller seg ut:

The Outrun av Amy Liptrot er hennes memoarer om å flytte fra London og hjem til Orknøyene der hun vokste opp som en del av prosessen med å bli tørrlagt. Årene i London bød på stadig mer fest og alkohol, inntil alkoholen tok fullstendig overhånd. På et punkt ønsket hun ikke lenger å være med på festene, fordi drikkingen der gikk for sakte. Hun forlot vennene på puben for i stedet å sitte hjemme alene på hybelen hvor hun kunne drikke i sitt eget tempo. I motsetning til andre bøker jeg har lest om å kjempe mot en avhengighet, får alkoholen relativt liten plass - noe jeg satt pris på. Det var langt mer interessant å lese om hennes nye liv, om naturen på Orknøyene og om å prøve å finne ut hvem man er når man ikke lenger har mennesker rundt seg hele tiden. Dette er en stemningsfull bok der det ytre og det indre smelter sammen i en større helhet.


M Train av Patti Smith var en bok jeg gledet meg veldig til fordi jeg elsket Just Kids. De er begge memoarer, men likevel vidt forskjellige bøker. I Just Kids møter vi Smith i hennes unge år da hun kom til New York for første gang og boka handler om alle menneskene hun møtte og hvordan de påvirket henne. I M Train er det en langt eldre Smith vi møter, enke og mor til to voksne barn, boende alene med to katter. Dette er en dypt introspektiv bok der vi stort sett følger Smiths tanker mens hun sitter i senga og ser på detektivprogrammer på TV eller er på kafe og drikker kaffe, leser og skriver. Veldig fascinerende!





The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone av Olivia Laing er vanskeligere å sette en sjangermerkelapp på. Sannsynligvis er det mest riktig å kalle dette essays. Boka utforsker emnet ensomhet, uten å være deprimerende. Laing tar utgangspunkt i seg selv. Hun flyttet til New York, egentlig for å flytte sammen med en kjæreste, men det skar seg før hun kom fram. I stedet entret hun en periode i livet der hun var bunnløst ensom. Hun starter med å skildre og problematisere denne følelsen, men går ganske raskt over til å snakke om sin metode for å komme ut av det på: hun fant kunsten, eller mer spesifikt - fire bestemte kunstnere. Tekstene glir over fra å handle om henne personlig til å bli en form for minibiografi om disse fire, inkludert reflekterte tanker om verkene deres. Jeg må innrømme at jeg er et fullstendig blankt lerret når det gjelder kunst, så her var det mye som var nytt for meg. I tillegg er det et kapittel om AIDS-epidiemien på 80-tallet og ett om sosiale medier og hvordan det påvirker ensomheten. Denne boka var ekstremt velskrevet, og Laing er en forfatter jeg har store planer om å lese mer av i 2018.


Literary fiction


Igjen tyr jeg til den engelske benevnelsen, denne gangen fordi vi ikke har et begrep for akkurat dette på norsk. I hvert fall ikke et som jeg kan, fortell meg gjerne om jeg tar feil.

Jeg har lest mange gode romaner i året som gikk, og noen veldig gode. Det jeg ikke har lest er en åpenbar ny favorittbok, ei bok jeg har gitt fem stjerner på Goodreads. Men tre bøker har vært veldig nære:

Og for øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen leste jeg i årets første uke og den står igjen som den romanen som har gjort mest inntrykk på meg i år. Dette er en stream-of-consciousness roman der vi følger Krister, en elektriker som på grunn av prolaps i ryggen har fått ny jobb som norsklærer på voksenopplæringa. En jobb han verken liker eller er spesielt godt egnet for. Krister er en klassisk upålitelig forteller, og jeg syntes det var fantastisk å tilbringe noen timer i hans språk og selskap. I tillegg er dette sannsynligvis den første romanen jeg har lest som er så konkret plassert i Drammen, noe som ga boka en ekstra dimensjon for min del. Alle bildene jeg fikk i hodet ble sylskarpe på en måte jeg ikke har opplevd før.



Tung tids tale av Olaug Nilsen har vært høstens åpenbare høydepunkt på romanfronten. Hennes ærlige portrett av en mor og hennes sterkt autistiske sønn er skildret rett frem og usentimentalt, noe som gjorde at den virket desto sterkere på meg. Denne boka er både en kjærlighetserklæring og et kampskrift, og var en strålende leseopplevelse. Egentlig føler jeg for å lese den igjen allerede, det er alltid et godt tegn.







Pond av Claire-Louise Bennett, på norsk utgitt under tittelen Dam,  er en annen bok jeg har satt stor pris på i 2017. Her møter vi en kvinne bosatt alene i ei hytte på landsbygda i hennes hverdagsliv. Dette er en samling korte fortellinger som fokuserer på de virkelig bittesmå tingene. De handler om å gå ut med søpla, bytte en knott på komfyren, ta et bad - men det som gjør dem verdt å lese er fortellerstemmen. Jeg opplever den navnløse fortelleren som alene uten å være ensom, i hvert fall er det det hun forteller seg selv. Det er humor i formuleringene hennes som får meg til å smile, og jeg følte en enorm sympati for denne kvinnen mens jeg leste. Og kanskje enda mer i tiden etterpå. Dette er ei bok jeg likte godt da jeg leste den, men som likevel har vokst i minnet etterpå.




Lyrikk


Jeg har aldri lest mye dikt, men hadde et mål om å komme i gang i 2017. Hadde du derimot sagt til meg at årets to absolutte favorittbøker, og de to eneste jeg gjennom hele året skulle gi 5 stjerner på Goodreads, skulle bli diktsamlinger, hadde jeg ikke trodd deg. Noen ganger er det fantastisk å ta feil!


Sorgensoveralt av Valérie Rouzeau, oversatt av Kjersti Skomsvold, traff umiddelbart noe i meg som gjorde vondt. Jeg hulket, snufset og strigrein meg gjennom første lesning, og det ble ikke bedre gang to eller tre. En reaksjon jeg var totalt uforberedt på. Boka er en samling dikt skrevet etter farens bortgang, og handler om sorgen. Setningene henger ikke sammen, det er vanskelig å forstå hvor en slutter og den neste begynner, ord kommer i feil rekkefølge, tidvis hopper vi over i babyspråk eller barneregler. Det er som om språket har gått fullstendig i oppløsning i møtet med sorgen, og jeg elsket det! Denne boka var årets beste for min del.





Du bestemmer deg for at dette er et minne av Marianne Teie er en norsk debut-samling fra 2017. Jeg kjenner forfatteren fra tidligere skrivekurs og har lest og gitt tilbakemeldinger på et tidligere utkast av denne boka. Her var jeg med andre ord mer forberedt på effekten boka ville ha på meg, men jeg trodde ærlig talt at jeg skulle kunne holde tårene tilbake siden jeg visste hva som ventet. Den gang ei. Samlingen består av en rekke dikt som til sammen forteller om livet til Martinus Mathisen, forfatterens oldefar. Utgangspunktet var slektsforskning, men Teie har tatt faktaopplysningene hun har funnet i arkivene og brukt dette som et rammeverk til å tegne opp sin fortelling om oldefarens liv. Her er det fattigdom og barnedødelighet, men også kjærlighet og en vilje til å fortsette. Språket er ganske rett fram, men skåret til beinet slik at bare det mest nødvendige står igjen. Og selv om hvert dikt tilsynelatende er ganske hverdagslig, er det helheten av å lese dem sammen, det ene etter det andre, som til slutt knekker meg. For meg er dette en åpenbar favoritt i Åpen Klasse til Bokbloggerprisen - hadde jeg bare ikke jobbet med teksten før publisering og kunnet nominere den. Krysser fingrene for at noen andre gjør den jobben for meg.



søndag 31. desember 2017

Året i tall - 2017

Det er flere vinkler man kan bruke for å oppsummere året som har gått. Jeg har valgt å dele dette i to innlegg. I dag konsentrerer jeg meg om tallene og statistikken. Om alt går etter planen, kommer i morgen innlegg om de beste bøkene jeg leste i året som gikk.

Tallenes tale

 

I 2017 har jeg lest 107 bøker. Det er langt mer enn jeg pleier, og skyldes ene og alene at jeg begynte å høre på lydbøker. Fjerner du lydbøkene fra statistikken, er jeg på mitt vanlige lesenivå.

Jeg er lite overrasket over at jeg leser mest paperbacks, det er mitt foretrukne format å ha med på toget. I år har jeg lånt fysiske bøker på biblioteket fremfor å bruke eBokBib, noe som forklarer at hardback-delen av kaka er såpass stor som den er. 

Ellers forteller tallene meg at jeg leste mer i starten av året enn i slutten, med unntak av juli da jeg var på ferie alene. Dette er heller ikke veldig overraskende. Delvis fordi motivasjonen er på topp i starten av året, delvis fordi jeg var gjennom et samlivsbrudd i april med påfølgende flytting og delvis fordi det har vært en hektisk høst på jobb. Aller mest gledelig når det gjelder kvantitet er at jeg har passert ti leste bøker i fem av årets måneder. Det er jeg godt fornøyd med.


 

Bøkene jeg leste

 

Som sagt har jeg planer om å snakke om innholdet i bøkene i morgen. I dag konsentrerer jeg meg om de store linjene.

Om jeg slår sammen tallene for enkelte kategorier har jeg i år lest 32 romaner, 4 novellesamlinger, 10 diktssamlinger, 21 science fiction/fantasy, 6 tegneserier og 34 som hører inn under samlebetegnelsen sakprosa. Jeg tror det må være den høyeste sakprosaandelen jeg har hatt på mange år, og det er bøker jeg har hatt stor glede av i løpet av året. Spesielt har jeg likt godt bøker som beveger seg i landskapet memoarer og personlige essays. Men altså, mer om det i morgen.

Regnearket mitt forteller meg også at jeg i år stort sett har lest nyere bøker. Av de 107 jeg har lest er 97 publisert på 2000-tallet, og av dem igjen er det overveldende flertallet publisert etter 2010. Dette er ikke noe jeg har planlagt, og egentlig heller ikke noe jeg ønsker, så selv om det ikke er et av mine offisielle lesemål for 2018 er det likevel noe jeg vil følge med på. Flertallet av bøkene jeg leser ligger på mellom 100 og 400 sider.

Kvalitetsmessig ser dette også ut til å være et godt år, igjen ved å se på statistikken. Jeg har særdeles uhøytidelig gitt alle bøkene jeg har lest stjerner etter Goodreads sin skala (1-5), og har endt opp med et gjennomsnitt på 3,3. Siden dette er det første året jeg har gjort dette, har jeg ingenting å sammenligne med, men det gir mening at snittet ligger der. Bøker jeg ikke liker blir som regel avbrutt, og får da heller ingen stjernevurdering.



Forfatterne jeg leste


I år har kvinneandelen blant forfatterne jeg har lest vært høy, uten at det har vært noe jeg bevisst har gått inn for. Nettopp derfor er det ekstra gledelig at resultatet ble som det ble. 62% kvinnlige forfattere, 37% mannlige. Den siste prosenten er forbeholdt bøker med flere forfattere av begge kjønn.

Den geografiske spredningen er det værre med. 17 land er representert på statistikken min, men bare fem av dem med mer enn ei bok: Norge (33), Storbritania (29), USA (27), Canada (4) og Irland (2). Det burde være mulig å finne bøker fra andre land enn England og USA som er verdt å lese også, her er det rom for forbedring.


Utviklingen i bokhyllene

Bokfangsten fra årets boktur til Edinburgh.
Dagens siste punkt er jeg litt usikker på om jeg har lyst til å skrive om. Jeg hadde et mål for 2017 om å lese 40 bøker som sto ulest i hyllene mine da året startet. Jeg greide 20. Som i og for seg er flere enn jeg har greid de siste årene, det ambisøse målet har hatt en effekt.

Det bare hjelper så lite når jeg i løpet av året har kjøpt/fått 129 nye bøker. Av disse har jeg bare lest 40. Jeg har med andre ord 69 flere uleste bøker i hyllene nå enn jeg hadde på nyttårsaften i fjor, inkludert tre uleste anmeldereksemplarer.  
(Teknisk sett er tallet noe lavere fordi jeg ga bort en del bøker til loppis i forbindelse med flytting, derav noen uleste. Men jeg er ganske sikker på at jeg på tross av det er godt i pluss likevel.)

Jeg skal ikke innføre innkjøpsstopp, det kommer jeg uansett aldri til å klare å overholde. Men jeg er nødt til å prøve å kutte ned noe. Det bør for eksempel være mulig å si at alle bøker kjøpt i 2018 også skal leses i 2018? Med julegaver som et åpenbart unntak, som regel får jeg flere bøker til jul enn jeg realistisk kan lese på ei uke. Og muligens et aldri så lite unntak for hva som skjer på boktur med Silje i februar/mars? Selv om det også der hadde vært greit å holde seg under årets 47 kjøpte bøker på fem dager...



Sånn, da er 2017 oppsummert i tall, og jeg er klar for 2018.

Godt nytt (lese)år til alle, og takk for det gamle!

lørdag 30. desember 2017

Lesemål 2018


Tvangstankenes tid er ikke forbi - selvsagt må jeg ha lesemål også i 2018.

Jeg har noen mål som får være med meg videre fra året vi snart er ferdig med:
For det første vil jeg igjen sette Goodreads-målsettingen til 80 bøker, til tross for at jeg i år har passert 100 leste med god margin. Jeg tror imidlertid ikke det er den nye normalen, så alt over 80 får heller være en positiv overraskelse. For det andre vil jeg fortsatt ha som mål å lese minst 20 av årets norske bokutgivelser. Jeg synes det er viktig å lese bøker på mitt eget språk, men jeg trenger ofte en liten ekstra dytt for å velge disse. Derfor: lesemål. Og for det tredje vil jeg fortsette å være med på 6/6 runder i biografilesesirkelen til Ingalill, enkelt og greit fordi jeg synes det er morsomt.

De andre lesemålene fra året som gikk, har jeg tenkt å hoppe over i 2018. Det betyr ikke at jeg ikke skal lese bøker fra egne hyller, dikt, tjukke bøker eller bøker på 1001-lista. Men jeg må greie å få det til uten at de gir meg kryss på ei liste. (I know, det høres umulig ut...)

Jeg ønsker at 2018 blir året jeg leser bøker jeg har lyst til å lese. Det høres ut som et teit mål, særlig fordi det ikke kan telles. Men jeg ser at jeg har en lei tendens til å utsette å lese de bøkene jeg virkelig gleder meg til. Jeg skal bare lese noe annet jeg "må" lese først, så kan de jeg gleder meg til være belønningen etterpå. Det er bare det at etterpå kommer aldri. Bøkene jeg har virkelig tro på at jeg kommer til å like blir stående ulest, mens jeg i stedet fortærer bunkesvis med bøker jeg er litt nysgjerrig på og som jeg gjerne ender opp med å like sånn passe greit.

For å gjøre målsettingen litt mer konkret, har jeg kommet opp med følgende:
Jeg vet jeg elsker å lese bøker om skriving, lesing og bøker - så jeg skal lese mer av dette. Jeg liker bøker om språk, så jeg skal lese mer av dette. Jeg skal også lese flere bøker av forfattere jeg allerede har lest og likt godt. Hvorfor gå på leting etter nye favoritter når det fremdeles er så mye å hente hos forfattere jeg bare har lest deler av forfatterskapet til? Margaret Atwood, Siri Hustvedt, Vladimir Nabokov, Sara Stridsberg, Doris Lessing, Ursula LeGuin, China Miéville, Donna Tartt, Sofi Oksanen. Dette er bare noen eksempler på forfattere der jeg har lest noe, men fremdeles har så mye mer å utforske. Og mye av det står allerede i egne hyller og bare venter på at jeg skal strekke ut armen og plukke dem ned.

Også må det være lov å lete etter noen nye favoritter også, så det får bli et eget mål. Da ender jeg opp med følgende kryssliste for 2018:

  • Lese minst 80 bøker
  • Lese minst 20 norske bøker utgitt i 2018
  • Delta på 6/6 runder i biografisirkelen
  • Lese minst 10 bøker om skriving, lesing eller bøker 
  • Lese minst 5 sakprosabøker om språk
  • Lese minst 10 bøker av forfattere jeg allerede har lest og likt
  • Lese minst 10 bøker av forfattere jeg aldri har lest før


Da er det bare å vente på at kalenderen sier januar og så:
Klar, ferdig, les!

tirsdag 19. desember 2017

Norsk-på-norsk #5

Folkens, nå er det snart jul. Men enda viktigere: Det er under to uker igjen til nomineringen til Bokbloggerprisen 2017 åpner!

For min egen del hadde jeg satt meg et mål om å lese minst 20 norske bøker av årets årgang innen rakettene smeller. Per i dag har jeg lest 21, uten at det betyr at jeg har planer om å gi meg riktig enda. Jeg sliter imidlertid mer med mitt andre mål: Jeg skulle også skrive noe om alle de norske bøkene jeg leste. 

Det er ingen vei utenom: Jeg fortsetter turen gjennom norskebøkene i samleinnlegg. I dag de fire jeg leste i november. Jeg lover ingen grundige analyser, her er det subjektiv synsing som gjelder:


Kristin Brandtsegg Johansen - Jeg har levd i dette landet i tusen år


Sjanger: Sakprosa
Forlag: Kagge
Antall sider: 190 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse

Det er ingen tvil om at Brandtsegg Johansens bok om Sigrid Undset er skrevet med respekt og kjærlighet for Undsets egne tekster. Så er også bokas uttalte mål å gi mennesker i dag lyst til å lese Undsets bøker slik at den store dikterdronningen ikke går i glemmeboka.

Dette er ingen egentlig biografi, heller en samling med mange veldig korte essays som hver og en går inn i et bestemt aspekt av Undsets liv eller skriverier. Det er et format som passer prosjektet godt. Her er det rom for både å skape overblikk og å gå i dybden på utvalgte tema, noe som bør gjøre at det finnes ting å ta med seg fra teksten både for en novise og for en som er langt mer bevandret i Undsets univers. Det hele skrevet i en lett og ledig tone det er lett å henge med på.

Hovedsakelig synes jeg forfatteren balanserer godt mellom å si nok til å gjøre det hun skriver interessant og ikke så mye at det bikker over i spoiler-land for en som ikke har lest bøkene det er snakk om. (I den grad man kan snakke om spoilere for hundre år gamle tekster...) Med ett unntak: Det hun skrev om Jenny kjentes som et langt handlingsreferat og virket mot sin hensikt: Av alle Undsets bøker var det før dette den jeg hadde mest lyst til å lese. Nå vil jeg bare vente så jeg kan glemme mest mulig av det jeg har lest om den først.

Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er likevel positivt. Jeg lærte mye om Undset av å lese dette, og jeg fikk lyst til å lese flere av bøkene hennes - noe jeg må innrømme det har skortet på tidligere. Så får vi se hva som skjer med det i fortsettelsen. Blir 2018 mitt Undset år?

 


Alfred Fidjestøl - Nesten menneske

 

Sjanger: Biografi
Forlag: Samlaget
Antall sider: 243 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse

Dette tror jeg må være årets overraskelse for min del. Da jeg så denne boka på Samlagets høstliste, visste jeg umiddelbart at jeg ville lese den. Ikke fordi jeg var spesielt interessert i sjimpansen Julius, men fordi dette var den perfekte boka til desembers runde av Ingalills biosirkel der temaet var hårete. Stort mer hårete biografiobjekt enn dette må det være vanskelig å finne, puddelrocken til tross.

Men noe laber interesse for biografiobjektet til tross: denne boka er god. Faktisk så god at jeg merket pageturner-effekten da jeg leste. Bare ett kapittel til, og ett til, og noen sider til og vips var boka lest ut på to dager. Jeg er overrasket over hvor engasjert Fidjestøl fikk meg til å bli i denne apens liv og skjebne. Teksten er bygget opp rundt kampen om å reintegrere Julius i apenes verden etter at han har blitt litt for menneskeaktig av å tilbringe sitt første leveår hos to barnefamilier. Og på tross at jeg på forhånd visste konklusjonen på dette, hadde teksten altså dette drivet som gjorde at jeg bare måtte lese videre for å finne ut "hvordan det gikk".

I tillegg til Julius' historie, sper Fidjestøl også på med funn og fakta fra sjimpanseforskning gjort på sjimpanser både i det fri og i fangenskap. I tillegg til å være spennende var det med andre ord også lærerikt. Denne anbefales helhjertet.

 

Olaug Nilsen - Tung tids tale

 

Sjanger: Roman
Forlag: Samlaget
Antall sider: 155 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman

Jeg har ikke så mye å si om denne boka annet enn følgende:
Av alle de norske bøkene jeg har lest i år, er dette min soleklare favoritt!

Nilsen har skrevet en roman om livet med en autistisk sønn. Delvis er det en kjærlighetshistorie. Delvis er det en historie om kampen mot systemet, kampen for å få hjelpen man så desperat trenger, hjelpen man har krav på. Det kunne vært sentimentalt, det kunne vært sutrete, men det er ingen av delene. Det er bare sabla godt skrevet, sårt, ekte og traff meg midt i der litteraturen skal treffe.

Noen ganger tenker jeg at å si det er nok.



Erika Fatland - Grensen

 

Sjanger: Dokumentar
Forlag: Kagge
Antall sider: 623 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse

Jeg har lest mye god sakprosa i år, Grensen absolutt intet unntak.

Fatland er en fantastisk forteller! I denne boka får vi høre om hennes reise langs Russlands grense. Hun starter i Nord-Korea og ni måneder senere er reisen fullført da hun ankommer Grense Jacobselv i Norge. Før hun igjen drar tilbake til Russlands Stillehavskyst for å gå ombord i en båt som skal bruke fire uker på å reise gjennom nord-øst passasjen fra øst til vest.

Fatland fletter sammen sine egne tanker og observasjoner, samtaler med menneskene hun møter underveis og grundige beskrivelser av historiske forhold i landene hun reiser gjennom. Hovedfokuset er hele tiden på hvilket forhold landet hun befinner seg i gjenom tidene har hatt til Russland. Om du, som meg, har noe manglende kunnskap om for eksempel Mongolias eller Georgias historie, er det masse å lære her.

For en med flyskrekk, er dette den perfekte måten å se verden på. Seks hundre sider gikk unna langt raksere enn jeg hadde trodd, og plutselig satt jeg der uten mer bok å lese. Heldigvis finnes det en backlist jeg kan ta fatt på. Fatland har med denne boka definitivt skrevet seg inn på min "må-lese-alt-denne-personen-utgir" liste.

søndag 3. desember 2017

Månedsoppsummering november

November har betydd en oppsving for leselysten. Ikke fordi det egentlig har roet seg ned på jobb, men mer fordi jeg har vært engasjert i bøkene jeg har lest og dermed valgt dem foran å skru på TV'en. For lydbok-konsumet har det helt klart hjulpet med to uker med buss for tog til jobb, selv om jeg på slutten ga opp hele lydbokprosjektet og gikk over til musikk fordi jeg bare sovnet så fort jeg satt meg ned likevel.

Ellers var måneden preget av to ting:
1) Non-Fiction November, en kampanje på YouTube dratt igang av Abookolive og Non Fic Books der målet er å lese mer nonfiction i denne måneden enn du vanligvis gjør.
2) Lesing av norske bøker med tanke på nominering til Bokbloggerprisen 2017

Totalt ni titler fullført:

  • Hilde og Ylva Østby - Å dykke etter sjøhester 
  • Marjorie Liu og Sana Takeda - Monstress #2: The Blood
  • Amy Liptrot - The Outrun 
  • Neil Gaiman - Norse Mythology 
  • Erika Fatland - Grensen 
  • Yuval Noah Harari - Homo Deus  
  • Olaug Nilsen - Tung tids tale 
  • Alfred Fidjestøl - Nesten menneske 
  • Kristin Brandtsegg Johansen - Jeg har levd i dette landet i tusen år

Seks fysiske bøker, tre lydbøker.
Seks sakprosa, en roman, en tegneserie og en bok med myter.
Fem på norsk, fire på engelsk.
Seks bøker av kvinner, tre av menn.

Fire av bøkene på denne lista er norske 2017-bøker og skal oppsummeres i et eget norsk-på-norsk innlegg. Den korte versjonen er at jeg likte alle fire, men Tung tids tale er klar favoritt.

Homo Deus er oppfølgeren til Sapiens, som jeg leste for noen år siden, men her er det ikke nødvendig å ha lest den første for å begynne på den andre. Sannsynligvis er det faktisk bedre om du ikke har det...
I Sapiens følger Harari menneskehetens historie helt fra den spede starten og opp til i dag. I Homo Deus tar han det ett steg lenger og bruker historien og tendenser i nåtiden til å tegne et mulig bilde av fremtiden. Det er en del interessante, og til dels skremmende, tanker her, men om du har lest Sapiens er veldig mye repetisjon av hva han sa der. Han bruker dessuten fryktelig lang tid på å komme til poengene sine. Det er litt som å spørre noen om veien, og i stedet for å svare deg at det er første til høyre og andre til venstre insisterer de på å bære deg dit på ryggen fordi de tror du ikke vil komme deg dit på egenhånd ellers. Med andre ord: litt blandede følelser for denne.

Norse Mythology var jeg veldig skeptisk til, men valgte likevel å prøve meg på lydboka via Storytel. Dette er historier jeg kjenner veldig godt, og jeg var usikker på hva Gaiman kunne tilføre. Men å høre dette som lydbok var helt perfekt. Historiene er jo egentlig en del av en muntlig tradisjon, og de hadde godt av å bli fortalt på denne måten, med litt mer kjøtt på beina gitt av fortelleren.

The Outrun er Amy Liptrots memoarer om kampen ut av alkoholismen og om å komme hjem til Orknøyene der hun er født og oppvokst. Hun kombinerer naturskildringer og egne erfaringer på nydelig vis, og fletter sammen ytre og indre elementer til en større helhet. Som et ekstra pluss fikk jeg nå plutselig veldig lyst til å feriere på Orknøyene. Denne anbefales helhjertet!

Monstress #2 var akkurat like fascinerende som forgjengeren. En god historie og de beste illustrasjonene jeg har sett i en tegneserie så langt.

Å dykke etter sjøhester er en av fjorårets norske bøker det irriterte meg at jeg aldri kom til i fjor. Det fascinerer meg å lese om hvordan hjernen fungerer, og en bok om hukommelse høres helt perfekt ut. Begeistringen nå er imidlertid begrenset. Mye tror jeg skyldes av at jeg ikke likte lydboka, og at jeg hadde hatt et annet inntrykk om jeg leste boka selv. Men jeg følte at mye av budskapet druknet i metaforer og fikse formuleringer, det ga meg følelsen av at boka snakket ned til meg - at jeg ikke kunne forstå dette uten at noen gjorde det veldig, veldig tydelig og lettfattelig. Og litt morsomt.

Til slutt, måloppnåelse med én måned igjen av året:
Fire av bøkene var norske 2017-utgivelser og gir kryss for det. Grensen var i tillegg godt over 500 sider. Nesten mennske er mitt bidrag til desembers biosirkelrunde, og sørger for at det målet nå er fullført (må bare skrive innlegg).

  • 98/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 16/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 9/10 diktsamlinger
  • 8/5 bøker over 500 sider
  • 6/6 biografier til Ingalills biosirkel

Da er planen for desember å fullføre fire norske 2017 bøker, en av dem en diktsamling. I tillegg vil jeg lese ei bok som sto i hylla da året begynte så jeg kommer halvveis på det målet. 1001-bøkene har jeg gitt opp for i år for lenge siden.

tirsdag 7. november 2017

N.K. Jemisin - The Broken Earth-trilogien

I løpet av oktober gjorde jeg noe det er lenge siden jeg har gjort sist: Jeg leste en hel fantasy-trilogi i ett jafs. The Fifth Season (2015), The Obelisk Gate (2016) og The Stone Sky (2017) danner tilsammen trilogien The Broken Earth og er skrevet av N.K. Jemisin. En serie det er vel verdt å få med seg om du liker fantasy.


Jeg liker fantasyserier som er komplekse. Serier der jeg føler verden henger på greip, og at mye foregår også utenfor den fortellingen jeg blir fortalt. Jeg liker fantasy med gråsoner, der det ikke er dreier seg om det gode mot det onde, men heller om individer med konkurrerende egeninteresser.Og generelt liker jeg bøker som ikke undervurderer meg som leser. I denne serien føler jeg Jemisin leverer på alle punkter. I tillegg har hun kommet opp med verdensspesifikke banneord - jeg er overbevist!

Jeg vil ikke si mye om bok to og tre fordi spoilers, men mye kan sies med utgangspunkt i den første boka. Vi befinner oss på et kontinent som kalles The Stillness. Et ironisk navn, for kontinentet preges av stor seismisk aktivitet i form av jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. Menneskene lever i inngjerdede småsamfunn der alt er basert på at de skal kunne være selvberget gjennom flere år med dårlige avlinger etter eventuelle naturkatastrofer.

I denne verdenen finnes det to typer mennesker: De som er som deg og meg, stills, og såkalte orogenes. Sistnevnte har en spesiell kontakt med jorda og evnen til å forhindre naturkatastrofer. De har imidlertid samtidig evnen til å starte dem, og finner naboene dine ut at du har denne evnen er sjansen stor for at de danner en lynsjemobb og kommer for å ta deg. Den eneste aksepterte utveien for orogenes er å gå gjennom trening i en institusjon som kalles The Fulcrum, der opplæring sørger for at de får kontroll på evnene sine og de kan brukes som verktøy for storsamfunnet. Nøkkelord: verktøy. Ikke deltakere.

I den første boka følger vi tre orogenes på tre ulikte tidspunkt, både i deres liv og i verden for øvrig. Damaya er et barn som akkurat har blitt avslørt som orogene og foreldrene hennes har sperret henne inne i en låve og varslet myndighetene. Syenite er en ung kvinne som har klatret til det fjerde nivået i Fulcrum-treningen, og skal sendes ut på oppdrag til en av byene i området. Og Essun er en tobarnsmor som har greid å skjule sine evner og lever i en by der ingen, ikke en gang ektemannen, vet om evnene hennes. Ja, også lever hun på et tidspunkt der verden er i ferd med å gå under.

Ut fra disse synsvinklene er det klart at min sympati som leser ligger hos orogenes, de utstøtte som i samfunnets lovverk er definert som ikke-mennesker. Men gjennom bøkene er det vanskelig å ikke se saken også fra den andre siden. Jeg skjønner godt hvorfor de "vanlige" menneskene er redd orogenes, jeg mener, hvem ville ikke være redd for naboen om hun kunne ta livet av deg uten å løfte en finger? Hovedpersonene vi følger er ikke bare sympatiske, de gjør ting det er vanskelig å tilgi dem. Jeg liker å få heie på folk der jeg er litt usikker på om de egentlig er helter eller skurker.

Jeg liker også at bøkene ikke undervurderer meg som leser. Her er det bare å henge med i svingene, ingen lange, unaturlige dialoger mellom karakterene som bare er med for å forklare leseren hva som skjer. Jeg liker hvordan karakterene plutselig skjønner hvordan ting henger sammen, og den interne dialogen vi får høre i forbindelse med dette er. "Oh. Oh. Oh." Jeg mener, det er sånn vi faktisk tenker. Og det gir meg som leser mulighet til å finne ut av ting på egenhånd og til å føle meg fantastisk smart når jeg faktisk skjønner det samme som karakteren. Det er godt for egoet.

Og jeg elsker at bok to og tre bare går ut fra at jeg husker hva som har skjedd tidligere og ikke bruker masse tid på å oppsummere tidligere hendelser. Akkurat det er nemlig noe av det som irriterer meg mest når jeg leser serier. Et nærliggende eksempel er Harry Potter, siden jeg akkurat har hørt alle bøkene på lydbok, der JK Rowling stadig lager mystiske innledninger der man liksom ikke skal skjønne hvem det er snakk om, men hallo - hvem starter på bok tre og har ikke fått med seg at Harry Potter er en trollmann?!? Uansett, tilbake til Broken Earth: N.K. Jemisin drar det så langt at den første boka avsluttes i en dialog der en person stiller et spørsmål. Og første gang vi møter dem i bok to, besvares spørsmålet. Som om det ikke var ett år mellom bøkene, men bare en ubrutt dialog. Jeg digger det!

Dette skraper bare i overflaten av bøkene og gir egentlig bare et hint om starten. Utover i bok to og tre utvider både verdensbildet og fortellingen seg til å bli noe mye større. Om jeg skal finne noe negativt å si om den, er det at det kanskje blir litt vel abstrakt etterhvert. Selv etter å ha lest alle tre, er favoritten fremdeles den første. Men de tre danner en fin helhet og slutten var tilfredsstillende avrundet. Og jeg forelsket meg i fortellerstemmen underveis, en stemme som også får sin forklaring.

N.K Jemisin har for øvrig skrevet to serier tidligere, jeg har lest begge og konkluderer med at hun er en forfatter som skriver seg bedre og bedre for hver serie. Siden enkelte ting faktisk var bedre før, som min evne til å skrive om bøkene jeg leste, har jeg blogget om begge seriene. Vil du lese mer, finner du min omtale av dem her: