søndag 3. desember 2017

Månedsoppsummering november

November har betydd en oppsving for leselysten. Ikke fordi det egentlig har roet seg ned på jobb, men mer fordi jeg har vært engasjert i bøkene jeg har lest og dermed valgt dem foran å skru på TV'en. For lydbok-konsumet har det helt klart hjulpet med to uker med buss for tog til jobb, selv om jeg på slutten ga opp hele lydbokprosjektet og gikk over til musikk fordi jeg bare sovnet så fort jeg satt meg ned likevel.

Ellers var måneden preget av to ting:
1) Non-Fiction November, en kampanje på YouTube dratt igang av Abookolive og Non Fic Books der målet er å lese mer nonfiction i denne måneden enn du vanligvis gjør.
2) Lesing av norske bøker med tanke på nominering til Bokbloggerprisen 2017

Totalt ni titler fullført:

  • Hilde og Ylva Østby - Å dykke etter sjøhester 
  • Marjorie Liu og Sana Takeda - Monstress #2: The Blood
  • Amy Liptrot - The Outrun 
  • Neil Gaiman - Norse Mythology 
  • Erika Fatland - Grensen 
  • Yuval Noah Harari - Homo Deus  
  • Olaug Nilsen - Tung tids tale 
  • Alfred Fidjestøl - Nesten menneske 
  • Kristin Brandtsegg Johansen - Jeg har levd i dette landet i tusen år

Seks fysiske bøker, tre lydbøker.
Seks sakprosa, en roman, en tegneserie og en bok med myter.
Fem på norsk, fire på engelsk.
Seks bøker av kvinner, tre av menn.

Fire av bøkene på denne lista er norske 2017-bøker og skal oppsummeres i et eget norsk-på-norsk innlegg. Den korte versjonen er at jeg likte alle fire, men Tung tids tale er klar favoritt.

Homo Deus er oppfølgeren til Sapiens, som jeg leste for noen år siden, men her er det ikke nødvendig å ha lest den første for å begynne på den andre. Sannsynligvis er det faktisk bedre om du ikke har det...
I Sapiens følger Harari menneskehetens historie helt fra den spede starten og opp til i dag. I Homo Deus tar han det ett steg lenger og bruker historien og tendenser i nåtiden til å tegne et mulig bilde av fremtiden. Det er en del interessante, og til dels skremmende, tanker her, men om du har lest Sapiens er veldig mye repetisjon av hva han sa der. Han bruker dessuten fryktelig lang tid på å komme til poengene sine. Det er litt som å spørre noen om veien, og i stedet for å svare deg at det er første til høyre og andre til venstre insisterer de på å bære deg dit på ryggen fordi de tror du ikke vil komme deg dit på egenhånd ellers. Med andre ord: litt blandede følelser for denne.

Norse Mythology var jeg veldig skeptisk til, men valgte likevel å prøve meg på lydboka via Storytel. Dette er historier jeg kjenner veldig godt, og jeg var usikker på hva Gaiman kunne tilføre. Men å høre dette som lydbok var helt perfekt. Historiene er jo egentlig en del av en muntlig tradisjon, og de hadde godt av å bli fortalt på denne måten, med litt mer kjøtt på beina gitt av fortelleren.

The Outrun er Amy Liptrots memoarer om kampen ut av alkoholismen og om å komme hjem til Orknøyene der hun er født og oppvokst. Hun kombinerer naturskildringer og egne erfaringer på nydelig vis, og fletter sammen ytre og indre elementer til en større helhet. Som et ekstra pluss fikk jeg nå plutselig veldig lyst til å feriere på Orknøyene. Denne anbefales helhjertet!

Monstress #2 var akkurat like fascinerende som forgjengeren. En god historie og de beste illustrasjonene jeg har sett i en tegneserie så langt.

Å dykke etter sjøhester er en av fjorårets norske bøker det irriterte meg at jeg aldri kom til i fjor. Det fascinerer meg å lese om hvordan hjernen fungerer, og en bok om hukommelse høres helt perfekt ut. Begeistringen nå er imidlertid begrenset. Mye tror jeg skyldes av at jeg ikke likte lydboka, og at jeg hadde hatt et annet inntrykk om jeg leste boka selv. Men jeg følte at mye av budskapet druknet i metaforer og fikse formuleringer, det ga meg følelsen av at boka snakket ned til meg - at jeg ikke kunne forstå dette uten at noen gjorde det veldig, veldig tydelig og lettfattelig. Og litt morsomt.

Til slutt, måloppnåelse med én måned igjen av året:
Fire av bøkene var norske 2017-utgivelser og gir kryss for det. Grensen var i tillegg godt over 500 sider. Nesten mennske er mitt bidrag til desembers biosirkelrunde, og sørger for at det målet nå er fullført (må bare skrive innlegg).

  • 98/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 16/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 9/10 diktsamlinger
  • 8/5 bøker over 500 sider
  • 6/6 biografier til Ingalills biosirkel

Da er planen for desember å fullføre fire norske 2017 bøker, en av dem en diktsamling. I tillegg vil jeg lese ei bok som sto i hylla da året begynte så jeg kommer halvveis på det målet. 1001-bøkene har jeg gitt opp for i år for lenge siden.

tirsdag 7. november 2017

N.K. Jemisin - The Broken Earth-trilogien

I løpet av oktober gjorde jeg noe det er lenge siden jeg har gjort sist: Jeg leste en hel fantasy-trilogi i ett jafs. The Fifth Season (2015), The Obelisk Gate (2016) og The Stone Sky (2017) danner tilsammen trilogien The Broken Earth og er skrevet av N.K. Jemisin. En serie det er vel verdt å få med seg om du liker fantasy.


Jeg liker fantasyserier som er komplekse. Serier der jeg føler verden henger på greip, og at mye foregår også utenfor den fortellingen jeg blir fortalt. Jeg liker fantasy med gråsoner, der det ikke er dreier seg om det gode mot det onde, men heller om individer med konkurrerende egeninteresser.Og generelt liker jeg bøker som ikke undervurderer meg som leser. I denne serien føler jeg Jemisin leverer på alle punkter. I tillegg har hun kommet opp med verdensspesifikke banneord - jeg er overbevist!

Jeg vil ikke si mye om bok to og tre fordi spoilers, men mye kan sies med utgangspunkt i den første boka. Vi befinner oss på et kontinent som kalles The Stillness. Et ironisk navn, for kontinentet preges av stor seismisk aktivitet i form av jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. Menneskene lever i inngjerdede småsamfunn der alt er basert på at de skal kunne være selvberget gjennom flere år med dårlige avlinger etter eventuelle naturkatastrofer.

I denne verdenen finnes det to typer mennesker: De som er som deg og meg, stills, og såkalte orogenes. Sistnevnte har en spesiell kontakt med jorda og evnen til å forhindre naturkatastrofer. De har imidlertid samtidig evnen til å starte dem, og finner naboene dine ut at du har denne evnen er sjansen stor for at de danner en lynsjemobb og kommer for å ta deg. Den eneste aksepterte utveien for orogenes er å gå gjennom trening i en institusjon som kalles The Fulcrum, der opplæring sørger for at de får kontroll på evnene sine og de kan brukes som verktøy for storsamfunnet. Nøkkelord: verktøy. Ikke deltakere.

I den første boka følger vi tre orogenes på tre ulikte tidspunkt, både i deres liv og i verden for øvrig. Damaya er et barn som akkurat har blitt avslørt som orogene og foreldrene hennes har sperret henne inne i en låve og varslet myndighetene. Syenite er en ung kvinne som har klatret til det fjerde nivået i Fulcrum-treningen, og skal sendes ut på oppdrag til en av byene i området. Og Essun er en tobarnsmor som har greid å skjule sine evner og lever i en by der ingen, ikke en gang ektemannen, vet om evnene hennes. Ja, også lever hun på et tidspunkt der verden er i ferd med å gå under.

Ut fra disse synsvinklene er det klart at min sympati som leser ligger hos orogenes, de utstøtte som i samfunnets lovverk er definert som ikke-mennesker. Men gjennom bøkene er det vanskelig å ikke se saken også fra den andre siden. Jeg skjønner godt hvorfor de "vanlige" menneskene er redd orogenes, jeg mener, hvem ville ikke være redd for naboen om hun kunne ta livet av deg uten å løfte en finger? Hovedpersonene vi følger er ikke bare sympatiske, de gjør ting det er vanskelig å tilgi dem. Jeg liker å få heie på folk der jeg er litt usikker på om de egentlig er helter eller skurker.

Jeg liker også at bøkene ikke undervurderer meg som leser. Her er det bare å henge med i svingene, ingen lange, unaturlige dialoger mellom karakterene som bare er med for å forklare leseren hva som skjer. Jeg liker hvordan karakterene plutselig skjønner hvordan ting henger sammen, og den interne dialogen vi får høre i forbindelse med dette er. "Oh. Oh. Oh." Jeg mener, det er sånn vi faktisk tenker. Og det gir meg som leser mulighet til å finne ut av ting på egenhånd og til å føle meg fantastisk smart når jeg faktisk skjønner det samme som karakteren. Det er godt for egoet.

Og jeg elsker at bok to og tre bare går ut fra at jeg husker hva som har skjedd tidligere og ikke bruker masse tid på å oppsummere tidligere hendelser. Akkurat det er nemlig noe av det som irriterer meg mest når jeg leser serier. Et nærliggende eksempel er Harry Potter, siden jeg akkurat har hørt alle bøkene på lydbok, der JK Rowling stadig lager mystiske innledninger der man liksom ikke skal skjønne hvem det er snakk om, men hallo - hvem starter på bok tre og har ikke fått med seg at Harry Potter er en trollmann?!? Uansett, tilbake til Broken Earth: N.K. Jemisin drar det så langt at den første boka avsluttes i en dialog der en person stiller et spørsmål. Og første gang vi møter dem i bok to, besvares spørsmålet. Som om det ikke var ett år mellom bøkene, men bare en ubrutt dialog. Jeg digger det!

Dette skraper bare i overflaten av bøkene og gir egentlig bare et hint om starten. Utover i bok to og tre utvider både verdensbildet og fortellingen seg til å bli noe mye større. Om jeg skal finne noe negativt å si om den, er det at det kanskje blir litt vel abstrakt etterhvert. Selv etter å ha lest alle tre, er favoritten fremdeles den første. Men de tre danner en fin helhet og slutten var tilfredsstillende avrundet. Og jeg forelsket meg i fortellerstemmen underveis, en stemme som også får sin forklaring.

N.K Jemisin har for øvrig skrevet to serier tidligere, jeg har lest begge og konkluderer med at hun er en forfatter som skriver seg bedre og bedre for hver serie. Siden enkelte ting faktisk var bedre før, som min evne til å skrive om bøkene jeg leste, har jeg blogget om begge seriene. Vil du lese mer, finner du min omtale av dem her:

søndag 5. november 2017

Biosirkel: Arabella Weir - The Real Me is Thin

Tittel: The Real Me is Thin
Sjanger: Memoar
Forlag: Harper Collins
Utgitt: 2010
Lengde: 4t 19 min
Kilde: Storytel
Språk: Engelsk

Jeg innrømmer det glatt: Noen bøker blir valgt på gyngende grunnlag.

Som for eksempel når man allerede er langt på overtid til biosirkelrunden til Ingalill, har null peiling på hva man skal velge til månedens kategori (mett, som i fløte og sukker), men er for pliktoppfyllende til å hoppe over. (Man har da kryssmål, for pokker!)

Det er da man hvileløst scroller gjennom Storytels biografi-liste og blir overlykkelig når man finner ei bok som er matrelatert og ikke mye over 4 timer lang. Ikke hørt om forfatteren og ikke spesielt interessert i tematikken? Pfft... det er uvesentlig, her skal kryssleses. Evt krysslyttes, om du er av den pirkete typen.

Det er en grunn til at jeg skriver en avhandling om hvordan boka ble valgt ut. Jeg har fint lite å melde om selve boka. Kort oppsummert kunne den bestått av to setninger: "Jeg er feit. Det er foreldrene mine sin skyld." Arabella Weir vokste opp på 60-tallet med to intelligente, men ikke spesielt fintfølende, foreldre. Som niåring fikk hun beskjed ved middagsbordet om at hun var for feit til å spise poteter, de ble forbeholdt søsknene hennes. Etter hvert som foreldrene skilte lag, ble måltidene uregelmessige og ofte av dårlig kvalitet. Arabella svarte med å proppe i seg alt som var tilgjengelig til en hver tid under mottoet - du vet aldri når sjansen byr seg igjen. Hun la på seg mer, og grunnlaget for et liv med matnevroser og jojo-slanking var lagt.

Det er noen skildringer av mat i denne boka som er kostelige, jeg har ikke lest noen andre som har fått kokte poteter og kjøttdeig til å fremstå som en deliktasse før. Men hovedinntrykket er likevel at dette ble tynn suppe. Jeg tviler ikke på at Weirs kroppsnevroser er reelle, men jeg sliter med å forstå hvorfor det skulle være interessant for meg å lese om dem. Særlig etter å ha googlet navnet hennes for å se bilder. Utfra måten hun snakker om seg selv på, trodde jeg hun trengte to seter på bussen, men faktum er at jeg ikke ville tenkt på vekta hennes i to sekunder en gang om jeg møtte henne på gata. Sannsnynligvis kunne vi brukt hverandres klær.

Jeg økte hastigheten på opplesningen fordi tålmodigheten ikke holdt til å høre på dette i fire timer. Kroppsnevroser i smurfestemme var faktisk hakket morsommere, men i bunn og grunn er min anbefaling å finne noe annet å lese enn denne.

onsdag 1. november 2017

Månedsoppsummering oktober

Etter å ha vært ganske god til å skrive innlegg jevnlig i 2017 er jeg nå tydeligvis tilbake til å bare gjøre månedsoppsummeringer. Planen er at det skal snu nå når kalenderen sier november.

Oktober har vært travel, men det har likevel vært mer pusterom enn i september. Det betyr at jeg har lest litt mer, selv om jeg er langt unna nivået fra resten av året. Fasiten sier fem fullførte bøker denne måneden, og fantasytrenden fra september har fortsatt. Jeg konstaterer også at tre av fem bøker er gjenlesninger. Det er ganske uvanlig for meg i voksen alder.

Dette er bøkene jeg har lest i oktober:
  • N.K. Jemisin - The Stone Sky
  • Arabella Weir - The Real Me is Thin 
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Deathly Hallows 
  • N.K. Jemisin - The Obelisk Gate 
  • N.K. Jemisin - The Fifth Season

Fem bøker. Tre i papir, to som lydbok.
Fem kvinner, ingen menn.
Alle på engelsk, fire av dem fantasy, en biografi.

Med Harry Potter and the Deathly Hallows har jeg nå fullført Harry Potter-serien på lydbok. Fremdeles like imponert over Stephen Fry, og fremdeles småskeptisk til selve boka. Jeg konkluderer med at Harry Potter er underholdene, men ikke helt min type fantasy. Og selv om dette teknisk sett er gjenlesing, føltes det som å lese boka for første gang - jeg husket overhodet ingenting!

En som imidlertid virkelig skriver min type fantasy, er N.K.Jemisin. Jeg har lest begge hennes tidligere serier, og synes hun er et godt eksempel på en forfatter som blir bedre og bedre jo mer hun skriver. I oktober har jeg lest hele The Broken Earth trilogien, og jeg synes den er glimrende! De to første bøkene har jeg lest når de kom ut i 2015 og 2016, men jeg ville lese begge på nytt før jeg leste årets avsluttende The Stone Sky, et godt valg - jeg hadde glemt mange av detaljene.

(Her fulgte en oppsummering av disse bøkene som ble så lang at jeg innså serien krever et eget innlegg. Kommer til en blogg nær deg før du aner.)

Den siste boka jeg leste, eller lyttet til, var The Real Me is Thin av Arabella Weir. Valgt fordi det var den første boka i biografi-kategorien på Storytel jeg fant som hadde noe som helst med mat å gjøre og dermed kunne argumenteres inn i Ingalills biografisirkel. Siden jeg allerede var langt på overtid, hjalp det selvsagt også at den var under fem timer lang. Mer om denne også i eget innlegg. Spoilers: Man burde ikke velge bøker utelukkende ut fra at de er korte, kort betyr ikke nødvendigvis bra.

Kryssing har det blitt lite av i oktober, her har det vært lystlesing over en lav sko. Weir ga et kryss på biografipunktet, så er jeg fremdels on track der. Harry Potter er fremdeles over 500 sider, men der var jeg allerede i mål i september. I løpet av november og desember er målet å få til minst en diktsamling, åtte nye norske og en biografi. Her er det bare å lete etter dobbeltkryssene.
  • 89/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 12/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 9/10 diktsamlinger
  • 7/5 bøker over 500 sider
  • 5/6 biografier til Ingalills biosirkel

søndag 1. oktober 2017

Månedsoppsummering september

September har vært en hektisk måned på jobb. Til tider konsentrere-meg-om-ikke-å-hyperventilere hektisk, noe som i grunnen er ganske ubehagelig. Bokbloggertreff i midten av måneden ble en pustepause, og denne uken har jeg vært tre dager i Amsterdam med jobben.

I motsetning til tidligere i år har stresset denne måneden gått ut over lesingen. Jeg har prøvd å lese, men ikke greid å samle tankene nok til å konsentrere meg. Derfor har september vært måneden for lettbeint fantasy og Netflix. Den positive siden av det er at det bør gå raskt å oppsummere lesemåneden.

Jeg har fullført følgende tre bøker:
  • Peter V. Brett - The Painted Man 
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the The Half Blood Prince 
  • Colson Whitehead - The Underground Railroad

To menn, en kvinne. En lydbok, to papirbøker.
En roman, to fantasyromaner. Alle på engelsk.

The Underground Railroad var den av bøkene på Man Booker langlista jeg hadde mest lyst til å lese før lista var offentliggjort. En bok om slaveriet der den metaforiske undergrunnsjernbanen er en bokstavelig jernbane som går under bakken mellom sørstatene og hjelper rømte slaver i sikkerhet. Jeg synes boka var god, men ikke fantastisk. Mitt hovedproblem med boka er at bortsett fra hovedpersonen Cora, er alle bipersonene ikke mer enn funksjonen de har i hennes fortelling. Og det gjør at jeg leser om de grusomste ting uten at det berører meg stort, noe jeg synes er synd.

Harry Potter and The Half Blood Prince er sjette og nest siste bok i serien, og jeg fortsetter å kose meg med Stephen Frys fantastiske innlesing. Jeg fortsetter også å forundre meg over hvor lite jeg faktisk husker fra forrige gang jeg leste serien, og konkluderer stadig med at jeg underholdes - men greier ikke opparbeide noe fangirl-engasjement.

The Painted Man ble anbefalt meg av en venn som har vært spot on med alle fantasy-anbefalinger så langt. Denne gangen traff han ikke like bra. Her er vi i en verden der demoner stiger opp fra bakken hver natt og dreper alt levende de kommer over. Menneskene gjemmer seg bak magiske beskyttelsesmurer og lever livene sine på dagtid. Så møter vi en ung gutt i en avsidesliggende landsby som ikke lenger vil være med på at det skal være sånn... Boka var underholdende nok, men veldig forutsigbar. Jeg er dessuten ikke overbegeistret for fantasy der det er så åpenbart hvem som er gode og hvem som er onde, jeg foretrekker å leve i gråsonene. Nå var det riktignok hint om at det kan være gråsoner på gang her også, så du skal ikke se bort fra at jeg leser de to neste bøkene i trilogien neste gang jeg trenger noe lettbeint. Akkurat nå håper jeg hjernen begynner å bli mottagelig for mer tyggemotstand snart.

Med tanke på lesemål er det magert denne måneden. Det eneste som gir uttelling er at begge fantasybøkene er på over 500 sider, noe som gjør at jeg er i mål med to av sju. Greier jeg fullføre tre lesemål til innen året er omme, skal jeg si meg fornøyd med det.

  • 84/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 12/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 9/10 diktsamlinger
  • 6/5 bøker over 500 sider
  • 4/6 biografier til Ingalills biosirkel

søndag 3. september 2017

Norsk-på-norsk #4

Bokhøsten er i gang, og planen er å lese nok nye norske bøker til at dette resten av året kan bli en månedlig spalte. I august leste jeg tre norske bøker av året, akkurat passe til en samleomtale.


Helga Flatland - En moderne familie

Sjanger: Roman
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 239 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman

Dette er ei av bøkene jeg har gledet meg til å lese i høst, men jeg kan ikke si den helt innfridde forventningene.

Altså, dette er på ingen måte ei dårlig bok. Vi møter søsknene Liv, Ellen og Håkon som på farens 70-årsdag får vite at han og moren har bestemt seg for å skilles. Gjennom kapitler fra alle de tre søsknenes synsvinkler får vi vite både hvordan denne skilsmissen påvirker dem, og hvilke andre problemer de sliter med i hverdagen.

Flatland skriver godt. Språket flyter, det er lett å lese, jeg tror på (de fleste) karakterene hun skriver frem. Når jeg likevel sier at forventningen ikke blir innfridd, er det fordi dette føles som et erketypisk eksempel på hva man kan forvente av en norsk samtidsroman. De indre relasjonene i en familie, deres små og store problemer - jeg har lest det før. Mange ganger. Kanskje ikke akkurat om en 70-årings skilsmisse, men det er likt nok en hver annen skilsmisse til at det ikke gjør noen forskjell.

Jeg hadde også noen andre småproblemer som trakk ned helhetsinntrykket. Jeg skrev over at jeg tror på (de fleste) av karakterene i teksten. Jeg hadde imidlertid problemer med Håkon som omsider får slippe til orde i siste kapittel. Han har noen fikse ideer som danner grunnprinsippet i livet hans som jeg mest av alt syntes ble kunstig. Jeg har også problemer med romankarakterer som later som de ikke er romankarakterer. "Jeg løper mot huset til mamma og pappa. Det er ikke slik at beina løper dit av seg selv, at jeg plutselig befinner meg utenfor et betydningsfullt sted uten å være klar over det, slik jeg har lest og irritert meg over i så mange romaner. (s.98)"

Kort oppsummert kan jeg vel si det på følgende måte: Godt gjennomført, men lite originalt.


Kristin Storrusten - Barsel

Sjanger: Dikt
Forlag: Tiden
Antall sider: 63 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Når en bokblogger debuterer med diktsamling, og attpåtil omtales som bestselger etter få uker, er det klart jeg måtte lese. Selv om jeg allerede på forhånd hadde en mistanke om at jeg ikke er helt i målgruppa for disse diktene.

Barsel handler, overraskene nok, om barseltiden. Men her er ikke alt fryd og gammen, snarere tvert i mot. Diktene utbasunerer frustrasjonen, slitet og alt det som ikke er en rosa lykkeboble når en ny baby har kommet inn i familien. Det er befriende å lese om babytid som ikke er pakket inn i regnbuer og sukkerspinn, selv om befriende kanskje er helt feil ord å bruke om det som vel egentlig er skildringer av en fødselsdepresjon.

Diktene er ganske rett frem i språkbruken, og alvoret mykes opp av humor som flere ganger fikk meg til å humre. Som når hun sitter fem mintter ekstra i bilen utenfor barnehagen fordi hun ikke orker gå inn riktig enda. Eller når hun innser at noen andre visste best likevel:  "du får ikke deg selv + baby / du får alt nytt / uten kvittering, angrerett, åpent kjøp / jeg ville ikke høre på noen / Så da står du her, da / uten å ha hørt på noen / og skjønner at moren din hadde rett"

Jeg er sikker på at dette er veldig gjenkjennelig for alle som har vært gjennom det, og jeg tviler ikke på at dette kan være ei viktig bok for mange som trenger å vite at de ikke er alene om å kjenne det sånn. For meg som hverken har barn eller planer om å få det, er tematikken imidlertid litt mindre interessant. Det sier imidlertid mer om meg enn om teksten.


Agnes Ravatn - Verda er ein skandale

Sjanger: Essay
Forlag: Samlaget
Antall sider: 95 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse

Jeg vil gå så langt som til å si at jeg er fan av Agnes Ravatn, særlig som essayist. Det var litt høytidsstemning i heimen da denne boka kom i hus, og jeg sparte den til en lørdag da jeg hadde tid til å sette meg ned og lese hele fra perm til perm uten avbrekk.

Ravatn skriver også bok i barselpermisjon, men hun har et klart prosjekt når hun går inn i den: Sammen med barnefar og baby flytter hun til svigerfamilens gård i Valevåg på Vestlandet der hun skal roe ned og skrive bok, kanskje om samtalene hun har med nabo, forfatterkollega og venn, Einar Økland.

Dette er kanskje ikke banebrytende tekster, men det veies opp for i sjarm, formuleringsevne og selvironi. Jeg smiler meg gjennom side etter side. Noen ganger fordi det er hyggelig, noen ganger fordi det er absurd, noen ganger fordi hun kommer med en treffende beskrivelse jeg ikke hadde forventet meg og noen ganger bare fordi hun evner å le av seg selv. Og når det kommer et helt essay om hvordan hun er på stadig jakt etter den perfekte pennen, er jeg helt solgt. Om jeg ikke helt greier å leve meg inn i barseltidens utfordringer hos Storrusten, er gjenkjennelsen total når Ravatn beskriver jakten på skriveredskaper og det perfekte papiret, og at det rett og slett er umulig å skrive noe som helst før den rette pennen har dukket opp i postkassa.

Og smilet går helt rundt når jeg leser følgende beskrivelse av hvordan en god rollerpenn skal være: "Blir spissen for rund og mild, føler ein seg som Langbein når ein skriv, og innhaldet blir deretter." Man kan ikke skrive god litteratur når man føler seg som Langbein, må vite. Men den rette pennen må ha dukket opp, for denne boka var en fornøyelse å lese. Min klare favoritt blant de norske 2017-bøkene jeg har lest så langt.

fredag 1. september 2017

Månedsoppsummering august

Hvor ble det av august? Det er en klisje, men noen ganger er det ingenting annet som duger. Denne måneden forsvant omtrent før jeg rakk registrere at den begynte. Men jeg har likevel lest en god del, faktisk tosifret antall titler denne måneden også:

  • Charles Duhigg - The Power of Habit: Why we do what we do in life and business 
  • Zadie Smith - Swing Time
  • Marjorie Liu og Sana Takeda - Monstress #1: Awakening 
  • Agnes Ravatn - Verda er ei skandale 
  • Tim Whitmarsh - Battling the Gods: Atheism in the Ancient World 
  • Sebastian Barry - Days Without End 
  • Kristin Storrusten - Barsel 
  • Jon McGregor - Reservoir 13 
  • Helga Flatland - En moderne familie  
  • Emily Fridlund - History of Wolves 
  • Natascha Kampusch - 3096 dager

Totalt 11 titler.
Sju av kvinner, fire av menn.
Sju på engelsk, fire på norsk.
Tre på lydbok, to e-bøker og seks på papir.
Fire sakprosa, en tegneserie, fire romaner og ei diktsamling.
Fire på langlista til Man Booker prisen.

Igjen har jeg skrevet om bare en av dem.

Tre av bøkene er norske 2017-bøker og skal få sitt eget norsk-på-norsk innlegg, forhåpentligvis i løpet av helga. Spoiler alert: Agnes Ravatn er månedens soleklare favoritt på denne fronten.
Fire av bøkene er romaner på Man Booker langlisten. Planen var egentlig å skrive egne innlegg om alle disse, men denne måneden har jeg rett og slett vært for stresset til å orke tenke på det. Den nye planen er samleinnlegg der også.

Battling the Gods var en grundig og interessant bok som tok for seg ateisme i antikken. Men det var også ei bok jeg tror hadde vært enda mer interessant om jeg visste mer om antikken fra før. Den dreier seg om et såpass snevert emne at det hadde vært greit å ha litt mer kontekst å sette den inn i, og det er vanskelig å ta stilling til forfatterens påstander når jeg aldri har hørt motargumentene.

Monstress kommer heftig anbefalt av Stine og Mari, og jeg angrer ikke på at jeg kjøpte. Historien var god, og i tillegg må dette være det definitivt peneste jeg har lest i år. (Altså, om du kan se bort fra all blod, gørr og andre groteskerier.) Nesten så jeg vurderer å kjøpe ett eksemplar til for å ramme inn noen av sidene og henge dem på veggen.

The Power of Habit var like doser interessant og irriterende. Interessant fordi den hadde mange gode eksempler det var spennende å høre om. Irriterende fordi den stadig tok eviglange omveier for å komme til poenget. Jeg er sikker på at teksten kunne vært halvparten så lang og likevel få sagt akkurat like mye.

Ingen månedsoppsummering uten krysstelling.
Med 11 fullførte titler er jeg allerede i mål med å lese 80 bøker i år. Med andre ord årets første lesemål med full pott, det hadde jeg ikke sett komme ved årets start.
Norsk bokhøst og Bookerfeber er krise for bokhylle-utfordringen. Bare 1/11 sto i bokhyllene mine da året begynte. Det er imidlertid tre kryss å hente for norske 2017 bøker og ett for diktsamling. Det er også kryss for deltakelse i biografisirkel.
  • 81/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 12/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 9/10 diktsamlinger
  • 4/5 bøker over 500 sider
  • 4/6 biografier til Ingalills biosirkel

søndag 20. august 2017

Norsk-på-norsk #3

Bokhøsten er i gang, og det er på tide å vekke til live serien norsk-på-norsk . Serien der jeg skriver litt om alle norske bøker jeg leser som er utgitt i 2017 - og som dermed kan nomineres til Bokbloggerprisen 2017.

Dagens utgave inneholder bøker lest i april, mai og juli - og med dette er jeg oppdatert og klar for det jeg håper blir en høst med mange høydepunkter.

 

Ida Lórien Ringdal - Dette skjer ikke


Sjanger: Dikt
Forlag: Tiden
Antall sider: 78 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Dette er et typisk eksempel på at jeg burde skrive om bøker når jeg faktisk leser dem, og ikke fire måneder etterpå uten notater. Men noe husker jeg likevel.

Dette er en diktsamling om ugjengjeldt kjærlighet som balanserer fint mellom sårhet og humor. Diktene er korte og veldig rett frem i språket, med andre ord den typen dikt jeg liker. I stedet for et blomstrende bildespråk, leker Ringdal seg heller med ordspill og vrir og vender på kjente uttrykk slik at setninger jeg tror jeg vet hvor skal, plutselig havner et helt annet sted.

På et vis føltes dette som punchline-poesi, og når det traff, traff det meg skikkelig. Problemet med samlingen som helhet var at det var litt for mange av diktene som gled forbi uten reaksjon til at den blir årets høyedpunkt, men det var mange punkter underveis der gjenkjennelsen var stor og jeg fikk litt vondt i magen. Som dette diktet som jeg fremdeles husker ordrett fire måneder etterpå (ja, jeg har sjekket at jeg husker riktig):

"Vi har ingenting
til felles
bortsett fra
at vi ikke elsker
meg "


Rønnaug Kleiva - Western Desert


Sjanger: Noveller
Forlag: Samlaget
Antall sider: 140 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse 

Det er en del bøker jeg liker godt mens jeg leser dem, men som jeg likevel har glemt to uker etterpå.  

Mens jeg leste Western Desert trodde jeg kanskje dette var en av de bøkene, men jeg tok feil. I stedet er det scener fra flere av novellene som kan dukke opp i hodet på meg nå flere måneder etter at jeg leste dem. Enkemannen som må holde seg i gang på grunn av den unge datteren som er avhengig av ham. Den voksne dattera som sitter på morens dødsleie med kullstift og tegneblokk. Ekteparet som er på langvarig reise for å slippe tenke på barnet som aldri kom hjem fra Utøya.  

Novellene er stillferdige og narrer meg til å tro at de er uten dramatikk. Faktum er at de alle som en skildrer noen av de mest dramatiske situasjonene i menneskers liv, men gjerne i perioden rett før eller rett etter selve hendelsen. Her er mennesker som får livet snudd på hodet skildret uten tabloidavisenes sensasjonsretorikk. Hverdagen uten henne som holdt den oppe. En mor som sovner stille inn i en sykehusseng. Hverdagen som skal leves med en ny diagnose hengende over deg. Et nytt barn på vei på et tidspunkt der du trodde du var ferdig med den slags.

Det som sitter best igjen etter å ha lest denne samlingen er likevel stemningen. Alt skildres med korte setninger, og det er mye usagt mellom linjene som lar meg som leser fylle ut resten selv. Det er sårt, men også noe annet, noe jeg ikke greier sette ord på.

"Det er eit fint hotell vi har funne.
Vi kjem til å ruinere oss, seier ho. Kva har vi å kome heim til?
Sei det, seier eg. Kva har vi å kome heim til?
Ho klorar seg på leggen, blod piplar fram.
Hugsar du alle landa vi har vore i? prøver eg meg. Kor mange? Og kva dei heiter?
Ein kan ikkje hugse alt, sier ho.
Det er det einaste som det er nokon vits i, seier eg. Å hugse. "

 

 

Victoria Durnak - Senteret


Sjanger: Roman
Forlag: Flamme
Antall sider: 157 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman

Senteret er en roman om ensomhet og fødselsdepresjon som greier å være dette uten å være deprimerende.

I boka møter vi en ung kvinne som har flyttet fra Oslo til Skien med sin nyfødte datter. Barnefaren brøt kontakten da hun ble gravid, hun har selv brutt kontakten med familen, og i Skien er hun derfor helt alene. Bortsett fra babyen - dette vesenet som er totalt avhengig av henne, og som hun nærmest mekansik oppfyller alle behov for. Men den altoppslukende følelsen av kjærlighet mangler, og babyen forblir en navnløs ting som må passes på.

For å få dagene til å gå, henger hun på Herkules kjøpesenter. Vi er med henne trillende på barnevogna inn i og ut av butikkker. Ser hvordan hun observerer alle som jobber der, ser hvordan hun prøver å nærme seg noen av dem for å komme ut av ensomheten. Samtidig ser vi også situasjoner der andre mennesker forsøker å nærme seg henne, der hun selv er den som trekker seg unna.

Deler av grunnen til at jeg ikke oppfatter boka som deprimerende er de smått absurde situasjonene som stadig oppstår rundt hovedpersonen som får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg har selv jobbet på et kjøpesenter i fem år, og kjenner igjen mye av det hun skildrer. Det hjelper dessuten at hovedpersonen tross alt fremstår ganske sympatisk. Hun er ensom, men ikke selvmedlidende. Hun føler ingen kjærlighet for barnet sitt, men det er likevel tydelig at barnet ikke lider noen nød. Det gir meg håp gjennom hele teksten at det tross alt er potensiale for at ting kan bli bra, at denne situasjonen er midlertidig.

Jeg ser det hele utenifra: Ei jente med grå ullkåpe, tykke hvite votter og lue dyter ei barnevogn langs de lave brøytekantene i Skien sentrum. Vogna har fire faste hjul og metallunderstell, den er stødig. Menneskene som passerer er ute av fokus og gangen til jenta minner om en ishockeyspiller som vagger bortover isen i fullt utstyr, men uten skøyter. Jenta virker ikke fortrolig med vogna, likevel holder hun pliktoppfyllende i håndtaket. Hun styrer vogna såpass langt ut på fortauet at potensielle fallende istapper vil gå klar av den. Samtidig passer hun på å ikke gå for nære veien, der en jevn strøm av biler fyker forbi. Jenta er oppmerksom, det ligger tross alt et lenvende vesen nedi vogna og jenta er ingen morder.

tirsdag 15. august 2017

Biosirkel: Natascha Kampusch - 3096 dager

Tittel: 3096 dager
Sjanger: Memoar
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2012
Lengde: 7 t 27 min
Kilde: Storytel
Språk: Norsk

Temaet for denne måneden i Ingalills biosirkel er galskap/ondskap. En problematisk kategori da jeg ikke tror på at mennesker kan være absolutt onde, selv om gjerningene deres kan være det. Og galskap er en lite hyggelig merkelapp å sette på noen med en psykisk sykdom.

Både ond og gal er imidlertid ord som er brukt flere ganger i boka som endte opp som mitt valg til denne kategorien: 3096 dager av Natascha Kampusch. Ikke som merkelapper hun selv setter på mannen som holdt henne fanget i en kjeller i over åtte år, men for å kommentere at andre har gjort det. Selv prøver hun å nyansere bildet, noe hun hevder verden ikke er spesielt mottakelig for. Hun hater at folk avfeier det som Stockholm-syndrom når hun sier at kidnapperen ikke bare var ond. Mest av alt er det vel ordet "syndrom" som plager henne. Det å ha sympati for mannen som var det eneste mennesket i hennes liv i så mange år, er ikke en sykdom men en overlevelsesmekanisme.

Natascha Kampusch ble dratt inn i en varebil og kidnappet da hun var på vei til skolen en dag i 1998. Da var hun ti år gammel. Hun ble plassert i et kjellerrom på fem kvadratmeter, og de første seks månedene levde hun i komplett isolat og var aldri ute av det rommet. Den eneste menneskelige kontakten var med kidnapperen, Wolfgang Priklopil, når han kom med mat til henne. Han kontrollerte alt, hva hun spiste, hva hun kunne fylle dagene med og hvorvidt hun fikk ha lys i fangehullet sitt. Etter hvert begynte han å hente henne opp i huset. Hun satte henne i arbeid, hun gjorde både husarbeid og tungt oppussingsarbeid. Etter puberteten begynte mishandlingen. Slag og spark, sulteforing og konstante fornærmelser. De seksuelle overgrepene vil hun ikke skrive om i boka, men hun hevder de var langt mildere enn den konstante fysiske og psykiske mishandlingen som foregikk hver dag. Mot slutten av fangenskapet tok han henne også med ut av huset, i butikker og på en skidag i fjellet. Men da hun endelig greide rømme, var det fra husets egen hage mens kidnapperen var opptatt med å snakke i telefonen.

Dette er en vanskelig bok å mene noe om. Det føles feil å bedømme hvor godt man liker en tekst som handler om det verste som har skjedd i noens liv. Det er uhyggelig å høre hennes nøkterne beskrivelser av de grusomme omstendighetene hun har vokst opp under. Det er hjerteskjerende å høre små detaljer, for eksempel hvor forferdelig det var å være fanget når det var morsdag og ikke kunne få fortelle moren at hun savnet henne. Det er komplett umulig for meg å forestille meg situasjonen, selv etter å ha hørt Kampusch fortelle om den med sine egne ord.

Som leser synes jeg etter hvert det blir litt repetetivt. Men det er ikke til å unngå når man skal skildre åtte år fanget i ett hus med én mann. Som leser synes jeg noen ganger de psykologiske forklaringene blir litt påklistrede. Men jeg skjønner at det er hennes måte å bearbeide opplevelsen på, og det kunne derfor ikke vært annerledes. Som leser synes jeg noen ganger fortelleren er i overkant selvmedlidende. Men om du ikke kan synes synd på deg selv etter åtte år i et fangehull, når kan du det da? Det beste jeg kan si om boka var at jeg aldri opplevde den som spekulativ. Kampusch forteller sin historie i et forsøk på å ha kontroll på informasjonen, hun vil nyansere og forklare, ikke skape sensasjon.

3096 dager er ei bok jeg vil huske, det er en sterk fortelling. Men ikke ei bok jeg vil uforbeholdent anbefale. Dette er en mørk verden å dykke ned i, du skal vite at du orker før du begynner.

lørdag 5. august 2017

Bokhyllelesing juni/juli: Patrick Rothfuss - The Name of The Wind

Tittel: The Name of the Wind
Sjanger: Fantasy
Forlag: Gollancz
Utgitt: 2007
Sidetall: 662 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

The Name of the Wind var mitt valg for Heddas bokhyllelesing i juni/juli der oppgaven var å lese ei tjukk bok. Siden jeg har et eget lesemål som går ut på å lese bøker over 500 sider, er det min definisjon på tjukk bok, og 662 sider kvalifiserer dermed enkelt.

Dette er den første boka om Kvothe, den mest legendariske magikeren verden kjenner. Men vi begynner med Kote, en ikke så bemerkelsesverdig vertshuseier i midten av ingensteds som antageligvis er mer enn han gir seg ut for. Gjennom boka veksler vi mellom disse to synspunktene: Kvothe som forteller sin egen historie i førsteperson, Kote som blir fortalt om i tredje person. Det er et fiffig fortellergrep der de to historiene utbroderer hverandre og der akkurat nok kan holdes tilbake for å skape spenning.

Jeg brukte ganske lang tid på å komme inn i denne boka, men jeg tror det hadde mye med mine forventninger å gjøre. Jeg hadde nemlig hørt at The Name of The Wind handlet om Kvothe på universitetet, men det tar nesten 200 sider før han kommer så langt. For meg ble derfor disse første sidene bare en lang transportetappe som gjorde meg utålmodig. Men det er mer enn nok dramatiske hendelser der til at det egentlig er snakk om en treg start. Det er fascinerende hva forventning kan gjøre med opplevelsen.

Så fort Kvothe var på universitetet var jeg imidlertid solgt. Dette var en engasjerende og underholdende fantasyfortelling der sidene fløy unna. Jeg liker hvordan vi både får se Kvothe som en larger-than-life figur gjennom andres øyne samtidig som vi får se hendelsene fra hans synsvinkel slik de egentlig skjedde. Om vi nå kan tro på alt han sier, det er jeg ikke alltid like sikker på. Verdenen rundt er en velfungerende kulisse der jeg ikke føler verdensbyggingen overskygger historien, og menneskene som er med er troverdige og handler i tråd med seg selv.

Alt i alt var dette fornøyelig virkelighetsflukt i så stor grad at det føles som juks med tanke på bokhylleutfordringen. Det er ingen utfordring å lese 662 sider når det er ren kos! Jeg trøster meg med at jeg også fullførte SPQR i samme periode, over 500 sider tettpakket med historiske fakta. Men den har jeg kjøpt i år, og kvalifiserer derfor ikke til min definisjon av bokhyllelesing.

Uansett: Er du glad i fantasy og har enda ikke lest The Name of the Wind, anbefaler jeg gjerne. Selv spår jeg at det blir mer tjukk bok på meg innen året er omme, da oppfølgeren The Wise Man's Fear er godt over 1000 sider i paperback.

torsdag 3. august 2017

Kort om Booker: Moshin Hamid - Exit West

Tittel: Exit West
Sjanger: Roman
Forlag: Hamish Hamilton
Utgitt: 2017
Sidetall: 240 s.
Kilde: Kjøpt selv (Kindle)
Språk: Engelsk

Jeg har lenge vært fascinert av de andre bloggerne som hver høst er oppslukt av Man Booker-prisen, men jeg har alltid forholdt meg til prisen fra sidelinjen. Helt til jeg i år plutselig ble superengasjert da langlisten ble publisert, og kastet meg rundt og begynte med en gang.

Exit West handler om Saeed og Nadia som starter et kjærlighetsforhold i en ikke navngitt by der en ulmende konflikt i starten av boka snart utvikler seg til å bli full krig. De to bestemmer seg for å flykte, og som flaks er har det plutselig begynt å dukke opp magiske dører rundt om kring i verden som leder til andre steder på kloden. Saeed og Nadia betaler for passasje gjennom en av disse, og havner i første omgang på Mykonos.

Av alle bøkene på langlista er dette den jeg hadde hørt mest om på forhånd. På YouTube har jeg sett mange svært begeistrede omtaler, noe som hadde vekket nysgjerrigheten min. Jeg var imidlertid usikker på om dette var ei bok etter min smak, og det er jeg forsåvidt fremdeles.

I starten av boka var jeg begeistret. Jeg likte skildringen av forholdet mellom Saeed og Nadia og av den stadig mer tilspissede situasjonen i byen de bodde i. Språket føltes nesten hypnotisk med eviglange setninger oppdelt med kommaer, og sidene fløy unna. Men for meg sier det helt stopp når de magiske dørene dukker opp. For en som leser mye fantasy og science fiction, burde kanskje ikke et lett innslag av magisk realisme virke avskrekkende, men det gjør det altså. Og akkurat det er generelt, det gjelder ikke bare denne boka.

I Exit West føltes de magiske dørene mest av alt som en lettvint gimmick som økte hastigheten på alt. Menneskene forflytter seg for motstandsløst rundt omkring og reaksjonene fra samfunnet rundt tvinges ved dette til eskalere og deskalere for raskt. Jeg farer gjennom teksten uten tid til å reflektere eller reagere på det som skjer. Jeg synes rett og slett at boka er altfor kort, her rekker Hamid knapt å pirke i overflaten.

Sannsynligvis er den aktuelle problematikken boka berører en stor del av forklaringen på hvorfor den er med på årets langliste. I mine øyne er Exit West imidlertid langt mer vellyket som en kjærlighetshistorie mellom to unge mennesker enn som ei bok som gir stemme til mennesker på flukt. Dessverre gjør det den også langt mer forglemmelig.

onsdag 2. august 2017

Månedsoppsummering juli

Juli har vært en overraskende måned. Jeg starten måneden på ferie, og 4. juli fikk jeg nøkkelen til ny leilighet. Pakking, flytting, oppussing og utpakking har tatt mye tid denne måneden, og jeg hadde derfor ikke regnet med det skulle bli mye tid til lesing.

I stedet har juli vært årets mest produktive lesemåned. Jeg har fullført 13 bøker. Det er riktignok én mindre enn i januar, men i rene sidetall har juli slått alle andre måneder ned i støvlene. Fokuset var å fullføre alt jeg hadde begynt på i juni, og det har jeg nesten klart. Det eneste unntaket er ei bok med myter fra Mesopotamia, men den var uansett et prosjekt for året totalt, ikke for juli.

Her er det jeg har lest/hørt:

  • Ryszard Kapuscinski - Shah of Shahs  
  • Moshin Hamid - Exit West 
  • Linda Eide - Oppdrag Mottro  (lyd)
  • Nnedi Okorafor - Binti 
  • Victoria Durnak - Senteret 
  • Madeleine Thien - Do Not Say We Have Nothing 
  • Ransom Riggs - Miss Peregrine's Home for Peculiar Children (lyd)
  • Claire-Louise Bennett - Pond 
  • Sarah Moss - The Tidal Zone 
  • Mary Beard - SPQR: A history of ancient Rome 
  • Paula Hawkins - Girl on the Train (lyd)
  • Jenny Diski - In Gratitude 
  • Patrick Rothfuss - The Name of the Wind

Fire menn og ni kvinner.
Tre lydbøker, ni paperbacks og en på Kindle (!).
To fantasy, en sci-fi, fire non-fiction, en krim-ish sak, fire andre romaner og en samling korttekster.
Elleve på engelsk, to på norsk.

Tretten bøker er for mange til at jeg vil skrive om alle her, planen er at flere av bøkene vil dukke opp i andre innlegg fremover. Månedens beste tror jeg har vært Pond, men konkurransen har vært hard. Månedens dårligste var helt klart Girl on the Train. Jeg kjedet meg sånn at jeg måtte skru opp tempoet på lydboka til smurfenivå for å komme til slutten raskere. Bare for å oppdage at jeg hadde hatt rett hele tida, og at tvisten på slutten derfor knapt kunne kalles en tvist.

Måloppnåelse

Jeg har i løpet av måneden passert 70 bøker lest i år. Målet om 80 er med andre ord barnemat, og slik det ser ut nå, vil det fremdeles være barnemat å oppgradere det til 100. Noe jeg ikke har tenkt å gjøre.

The Name of the Wind, Do Not Say We Have Nothing og Shah of Shas sto i bokhylla da året startet, så tre nye kryss for det. Tviler på at jeg kommer i mål med 40 i løpet av året her, spesielt med norsk bokhøst og nyfunnet Booker-feber. Men tross alt er 18 allerede bedre enn det har vært de siste årene. Og det bør i hvert fall være mulig å komme til 30.

Senteret er norsk 2017 bok, så ett nytt kryss der. 11 norske bøker i løpet av høsten er fullt overkommelig. 1001-lesing har imidlertid blitt fullstendig nedprioritert i år, og kommer sannsynligvis fremdeles til å være det resten av året. 10 diktsamlinger skal jeg imidlertid greie. Fem måneder på å fullføre to skal ikke by på problemer.

Både The Name of the Wind og SPQR er over 500 sider, så to nye kryss der, og denne gangen for bøker jeg har lest - ikke lyttet til. Juli er ikke biosirkelrunde, derav ingen nye kryss der, men er i gang med augusts valg, så der er jeg helt i rute.

Da ser tallene etter juli slik ut:

  • 70/80 bøker
  • 18/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 9/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 8/10 diktsamlinger
  • 4/5 bøker over 500 sider
  • 3/6 biografier til Ingalills biosirkel

lørdag 29. juli 2017

Patti Smith - M Train


Tittel: M Train
Sjanger: Memoar
Forlag: Bloomsbury
Utgitt: 2015
Sidetall: 253 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk


Mitt eneste forhold til Patti Smith er at jeg har lest og likt Just Kids, den forrige selvbiografien hennes. Det var imidlertid en av de klart beste bøkene jeg leste i 2015, noe som gir en viss forventning foran fortsettelsen. Jeg hadde riktignok hørt at M Train verken var en egentlig fortsettelse av Just Kids, eller var like god som denne, men jeg gledet meg like fullt.

Jeg er i og for seg enig i at M Train ikke er en like god bok som forgjengeren, mest fordi forgjengeren er veldig, veldig god. For meg var det imidlertid snakk om riktig bok til riktig tidspunkt. Etter at min sivile status endret seg i april, har jeg blitt trukket mot bøker som på et eller annet vis dreier seg om det å være alene, og M Train passet perfekt inn i trenden. Det skjer nemlig ikke mye i denne boka. Vi er med Smith mens hun går fra kafe til kafe, drikker kaffe, leser og skriver. Innimellom er hun hjemme sammen med kattene sine, innimellom ligger hun i senga og ser detektivserier på TV, bare unntaksvis hører vi om hennes møter med andre mennesker.

For meg var dette akkurat det jeg ønsket meg. I noen timer kunne jeg leve meg inn i hennes hverdag, late som om det var meg som tilbragte dagene ved stambordet på en kafe, lesende eller skrivende. Det er selvsagt en helt urealistisk dagdrøm. Jeg har ingen royaltysjekker som betaler regningene mens jeg sitter ved et bord og funderer, og det renner ikke inn med tilbud til deltakelse på festivaler og foredrag som kan gi påfyll på kontoen når det trengs. Og hadde det faktisk vært økonomisk mulig, ville jeg fort måttet innse at kafelivet ikke hadde vært for meg likevel. Jeg gir ikke meg selv mange ukene før jeg hadde flydd på veggen. Dessuten er jeg ikke dummere enn at jeg skjønner dette er et redigert utvalg. Teksten dreier seg rundt tanker Smith har mens hun sitter alene. Det betyr ikke at hun aldri gjør noe annet, bare at det sjelden får plass i teksten.

Det er for lenge siden jeg faktisk leste boka til at jeg kan skrive en anmeldelse, så dette får holde:
Patti Smith skriver fremdeles fletta av de fleste. Det er introvert og tidvis stillestående, men ordene hennes har kraft. Hun hopper fram og tilbake i tid, følger innfall og anekdoter, men hun skriver en type tekster som appellerer til meg og får meg til å tenke. Og hun skriver om å skrive og om å lese, hva kan være mer interessant enn det?
I let my coffee run cold and thought about detectives. Partners depend on another's eyes. The one says, tell me what you see. His partner must speak assuredly, not leaving anything out. But a writer has no partner. He has to step back and ask himself - tell me what you see. But since he is telling himself he doesn't have to be perfectly clear, because something inside holds any given missing part - the unclear or partially articulated. I wondered if I would have been a good detective. It kills me to say it, but I don't think so. I'm not the observant type. My eyes seem to roll within. (s. 211)




(Under mottoet bedre sent enn aldri: M Train er mitt bidrag til Ingalills Biosirkel i juni der kriteriet var at personen man leste om skulle være i live per 31.12.16.)

mandag 3. juli 2017

Halvårsstatistikk

Det er ikke bare en måned som akkurat er unnagjort og krevde en oppsummering. Med slutten på juni er vi også ferdig med første halvår, og jeg er klar for å dele tall.

I år har jeg nemlig for første gang registrert alt jeg har lest gjennom året i excel, og har dermed statistikk å vise til. Selve regnearket lastet jeg ned fra en engelsk booktuber. Jeg har tilpasset det bittelitt, men gadd ikke å oversette - derfor alle engelske overskrifter.

Dette har vært så morsomt at jeg ikke utelukker at excel-arket har vært en medvirkende årsak til at jeg har lest flere bøker enn normalt. Flere bøker = mer data i statistikken = jeg leser mer.

Nok snakk, la oss begynne med tallene:


Jeg har lest 57 bøker det første halvåret. Flest fullført i mars med 14, færrest i juni med 6. Tre måneder med over 10 fullførte. Dette har knapt skjedd siden jeg var tenåring. Men antall bøker lyver litt, for alle vet at bøker har ulik tykkelse. Ser vi heller på sidetall, ser det slik ut:


Med andre ord litt jevnere, men fremdeles mest aktiv i starten av året. Men over 2000 sider alle måneder, og rett over 15.000 sider totalt så langt. Det gir et snitt per bok på 264 sider.

Så la oss se litt mer på hva slags bøker jeg har lest. Jeg begynner med format:

For meg er årets store overraskelse at 17/37 fullførte bøker er lydbøker, dvs 30%. Det hadde jeg ikke trodd da året startet, og er grunnen til at jeg har opprettholdt Storytel-abonnementet mitt etter de opprinnelige tre månedene jeg ga meg selv. 40% er pocketbøker, 18% innbundene bøker og 12% e-bøker der samtlige er nye norske bøker på eBokBib.

Når det gjelder sidetall, ser jeg at uansett hvor mye jeg påstår det motsatte: Jeg leser ikke mursteiner. De to på over 700 sider er begge Harry Potter som lydbok. Med tanke på hvor mange mursteiner som faktisk befinner seg i hyllene mine, bør dette endre seg.


Det er også tydelig at jeg per i dag leser klart mest nyere bøker. 42/57 er publisert etter 2011. Som en motvekt kan jeg si at den ene jeg har lest publisert før 1920 er fra 1516.



Ellers kan jeg ta med noen tall der jeg ikke har tatt ut digrammene også. Jeg ser for eksempel at jeg i stor overvekt har lest bøker på engelsk, hele 67%, resten er på norsk. Jeg leser også utelukkende bøker skrevet for voksne, med unntak av de fem Harry Potter-bøkene jeg har hørt som lydbok. Jeg har lest bøker fra 34 forskjellige forlag, og de fordeler seg på mange forskjellige sjangre:



Et annet spørsmål er hvem som har skrevet bøkene jeg leser. Om vi begynner med kjønn, konkluderer jeg med at det er en overvekt av kvinnelige forfattere første halvår, 24 bøker er skrevet av menn, 32 av kvinner og 1 har to forfattere, en av hvert kjønn.



Når det gjelder geografisk beliggenhet, er det derimot skremmende lite spredning. Jeg leser i all hovedsak europeiske bøker, og om jeg drister meg utenfor Europa er det stort sett til Nord Amerika. Bare 6/57 har forfatter som ikke tilhører et av disse kontinentene.


Enda mer spesifikt ser geografien slik ut. Norge, England og USA dominerer stort. Canada og Sør-Korea er de to eneste landene med to bøker.



Den siste grafen jeg har om bøkene jeg har lest er egentlig den viktigste. Hvor godt har jeg likt bøkene? Her har jeg fulgt stjernesystemet til Goodreads der en stjerne betyr at jeg ikke likte boka, to stjerner betyr helt ok, tre stjerner betyr at jeg likte boka, fire stjerner betyr at jeg likte veldig, og fem stjerner er reservert for de helt spesielle favorittene. 


Sånn sett har dette vært et bra leseår. Jeg har gitt to stjerner til bare åtte bøker, og ingen har fått bare én. 21 bøker på fire stjerner er sannsynligvis litt for snilt, men det er bøker jeg har likt bedre enn dem jeg har gitt tre stjerner og jeg har villet differensiere. I tillegg har jeg gitt fem stjerner til ei bok, det gjorde jeg ikke i hele fjor. Gjennomsnittlig stjernevurdering havner da på 3,3.

Det aller skumleste med dette regnearket, er at jeg også registrerer alle bøker jeg kjøper og prisen jeg kjøper dem for. Jeg antar at for veldig mange vil dette virke helt sprøtt, men jeg har altså kjøpt eller fått 79 bøker på årets seks første måneder.


På tross av det, synes jeg faktisk at jeg har vært ganske flink i år. Det er to ting som gjør store utslag: Turen til Edinburgh i februar/mars der jeg kjøpte 47 bøker, og et loppemarked i mai der jeg kjøpte 17. Utover det har jeg faktisk begrenset meg ganske greit, og jeg ser at jeg ikke har kjøpt en eneste bok på nett i løpet av hele 2017.

For de som lurer på om dette ruinerer meg, skal jeg faktisk legge ut kostnaden også. Fem av bøkene har jeg fått gratis, fire som anmeldereksemplarer og en som gave.Veldig mye av det jeg har kjøpt har vært brukte bøker, så prisen er deretter. Og engelske bøker er langt billigere kjøpt i Skottland enn i Norge, noe som er grunnen til at jeg gikk bananas der.

Totalt har jeg brukt 4882,- på et halvt år, eller så vidt over 400,- i måneden og et snitt på rett under 62,- per bok. Siden bøker er den ene tingen jeg prioriterer å bruke penger på, er det et nivå jeg lever helt fint med. Målet er å begrense meg til bøker jeg faktisk leser med en gang jeg kjøper dem i andre halvår, men det kommer sannsynligvis til å bli et unntak eller to der ingen slike regler gjelder.


Da var jeg i mål med statistikken. Ny runde kommer når året er omme.  Og om noen lurer på hva som for meg har vært årets beste bok så langt, så er det denne: Sorgensoveralt av Valérie Rouzeau

Sorgensoveralt

lørdag 1. juli 2017

Månedsoppsummering juni

Juni har vært en travel måned, og jeg var i ferd med å skrive at den derfor var årets første måned uten blogginnlegg utover månedsoppsummeringen for mai. Helt til jeg innså at det er løgn - jeg har like mange innlegg som jeg pleier, de kom bare alle i løpet av måndens fem første dager.

I juni har jeg stort sett vært bortreist. Den første helgen var jeg på Litteraturfestivalen på Lillehammer, den andre helgen var jeg på fjelltur med kollegaer, den tredje helgen dro jeg en uke til Kroatia med foreldrene mine. Så var jeg hjemme i to dager før jeg dro til Stockholm for en uke på ferie helt alene. Og de få dagene jeg faktisk har vært hjemme, har tiden stort sett gått med til å pakke siden jeg overtar ny leilighet dagen etter at jeg kommer hjem fra Stockholm.

I juni har jeg lest mye, men fullført lite. Det er ganske typisk. Når jeg er stresset, har jeg ikke ro i meg til å fullføre. Jeg vil lese alt på en gang, og jeg begynner derfor på masse. Jeg tror jeg er oppe i åtte bøker registrert som currently reading på Goodreads per i dag, og jeg har alle intensjoner om å fullføre alle åtte. Det kommer til å komme et tidspunkt der hjernen min krever avslutning og der jeg systematisk vil fullføre én etter én. Men det punktet har ikke kommet enda, så listen over bøker fullført i juni ser slik ut:

  • Nnedi Okorafor - Lagoon 
  • Patrick de Witt - The Sister Brothers
  • Sarah Perry - The Essex Serpent  
  • Patti Smith - M Train 
  • Chimamanda Ngozi Adichie - We Should All Be Feminists 
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Order of the Phoenix

6 fullførte bøker.
4 på papir, 2 lydbøker.
5 kvinner, 1 mann.
4 romaner, 2 sakprosa.

Jeg fortsetter reisen gjennom Harry Potter-universet som lydbok, og jeg fortsetter med å gi bøkene fire stjerner på Goodreads, mest fordi jeg føler jeg vil bli hengt om jeg ikke gjør det. Strengt tatt begynner jeg nå å bli litt lei, og skal jeg være helt ærlig synes jeg bøkene er fin underholdning og ikke mye mer. Men jeg er villig til å gi dem den ekstra stjernen for Stephen Frys innlesing.

We Should All Be Feminist var månedens andre fullførte lydbok, og den var også helt grei. Lite banebrytende nytt, men vanskelig å være uenig i noe av det hun sier.  
M Train var imidlertid et høydepunkt. Dette er ment å være min biografi til junis biosirkelrunde, og mitt innlegg er langt på overtid, men det kommer.
The Essex Serpent er ei bok jeg har hørt veldig mange overstrømmende omtaler av, noe som kanskje er forklaringen på at jeg ble litt skuffet. Jeg leste boka på stranda i Kroatia, og koste meg med den mens jeg leste. En sjarmerende fortelling om vennskap og sjøormer med mange artige karakterer, men jeg ble aldri helt følelsesmessig engasjert slik det var meningen jeg skulle bli.
The Sister Brothers var også et høydepunkt. En form for roadtrip på hesteryggen gjennom gullrush-tidens USA, en quest fram og tilbake med to brødre som hadde gått rett inn i en Joe Abercrombie roman. Jepp, dette var definitivt helt i min gate.
Lagoon er ei bok i krysningspunktet science fiction/fantasy/magisk realisme, noe som for meg ikke egentlig er et selling-point. Men jeg likte den godt likevel. Forfriskende med en invasjon fra verdensrommet som finner sted i Lagos i Nigeria heller enn i New York, noe som også ga en langt mer interessant historie.

Helt til slutt kommer som vanlig oppsummering av krysslista:
6 nye bøker tilsier at jeg har lest 57 bøker i årets første halvdel.
3 nye bøker er lest fra egne hyller denne måneden, totalt 15 så langt i år.
1 ny bok over 500 sider, det er Harry Potter som lydbok denne gangen også. Til mitt forsvar er jeg nå godt underveis i to papirbøker over 500 sider også.
I tillegg er biografien til Ingalills biosirkel lest, om ikke beblogget, så jeg der er på 3/3 for første halvår.

  • 57/80 bøker
  • 15/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 8/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 8/10 diktsamlinger
  • 2/5 bøker over 500 sider
  • 3/6 biografier til Ingalills biosirkel

tirsdag 6. juni 2017

Månedsoppsummering mai

Litt forsinket på grunn av alle skolestilene fra Lillehammer, men tvangstankene lar meg ikke bare hoppe over oppsummeringsinnlegget for mai.

Jeg hadde rett i at det ble færre bøker lest i mai enn i årets tidligere måneder, men jeg har likevel lest langt mer enn jeg trodde da måneden begynte. I tillegg til listen over bøker fullført i mai, har jeg i slutten av måneden begynt på 4-5 ulike titler som jeg ikke har rukket bli ferdig med. Dersom jeg hadde valgt å fokusere på bare en eller to av disse, ville mai vært på nivå med april, men siden fokus har vært mangelvare ser listen over fullførte bøker slik ut:

  • Victoria Durnak - Stockholm sier 
  • Olivia Laing - The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone
  • Rønnaug Kleiva - Western Desert 
  • Ngugi wa Thiongo'o - Hvetekornet
  • Amy Schumer - The Girl with the Lower Back Tattoo
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Goblet of Fire
  • Vigdis Hjorth - Arv og miljø

Seks er skrevet av kvinner, en av en mann.
To er hørt som lydbok, fem er lest på papir.
Tre romaner, to sakprosa, en novellesamling og en diktsamling.

Månedens beste var utvilsomt The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone. Laing beskriver sin tid i New York der hun var dypt ensom, og hvordan hun brukte kunst til å jobbe seg ut av ensomheten ved å se hvordan ulike kunstnere har brukt ensomheten til å skape kraftfulle verk. Jeg vet skremmende lite om kunst, men syntes likvel det var veldig spennende å lese denne boka, den ga en god introduksjon til de fire kunstnerne som var viktigst for henne, i tillegg til at den også tok opp temaer som den digitale sosiale revulosjonen og AIDS-epidemien på 80- og 90-tallet.

Arv og miljø var interessant, men jeg sliter litt med Hjorths heseblesende fortellerstil. Harry Potter and the Goblet of Fire er min foreløpig lengste lydbok med over 25 timer, og jeg liker fremdeles kombinasjonen av Harry Potter og Stephen Fry. Jeg har også nesten fullført neste bok i serien, og begynner nå og bli klar for en liten pause. Amy Schumers bok var et litt tilfeldig valg, siden jeg strengt tatt ikke er veldig fan av henne, men lydboka var helt ok. Hvetekornet var bra, men likevel litt skuffende fordi jeg hadde forventet noe annet etter tidligere å ha lest Wizard of the Crow av samme forfatter som jeg likte bedre. Western Desert var bra. Den har vokst på meg i tiden siden jeg har lest den, og er nok min favoritt blant de norske 2017 bøkene jeg har lest så langt i år. Og Stockholm sier har fått eget innlegg.

Til slutt: Kryss, kryss, kryss.
Western Desert ga kryss for å være norsk 2017-bok.
Stockholm sier gir dobbelkryss for både å være dikt og ha stått i hylla. Hyllekryss også til Hvetekornet. Og selv om det sitter langt inne for meg, er faktisk Harry Potter-boka langt over 500 sider, så jeg gir et kryss for det også - selv om jeg har hørt som lydbok. Da ser det slik ut ved utgangen av mai:

  • 51/80 bøker
  • 12/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 8/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 8/10 diktsamlinger
  • 1/5 bøker over 500 sider
  • 2/6 biografier til Ingalills biosirkel

mandag 5. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 4: Lørdag og søndag

Lørdag var fjerde dag på litteraturfestival og jeg begynte å bli litt utladet. Det fristet ikke lenger like mye å fylle dagen fra morgen til kveld med arrangementer. Det føltes viktigere å sove lenge nok til at jeg faktisk møtte dagen i våken tilstand. Det føltes også viktigere å sitte godt enn å sitte nærme scenen, så lørdagen har jeg ikke tatt et eneste bilde som beviser at jeg var tilstede.

Dagens første arrangement var en samtale mellom Tomas Espedal og Max Porter om sorg. De snakket både om sorg og om skriveprosesser, og det var veldig tydelig at dette var to forfattere som fant hverandre i samtalene både på og utenfor scenen på Lillehammer. Porters bok handler om en far som blir alene med to sønner etter konas død. Espedal ble selv alenefar til to døtre og mente Porters bok kunne vært skrevet om ham. Begges skriveprosess involverer å skrive uten PC og begge har en dyp forkjærlighet for poesien. Det ble en intens samtale det var inspirerende å få høre på.

Etter dette unnet jeg meg en time i mitt eget selvskap med kake, bok og notisbok mens jeg ventet på neste punkt: Dr. Sharad Paul i samtale med Dag O. Hessen om mennesket og genene.
Dette var veldig spennende og jeg lærte masse i løpet av en liten time. Jeg er også helt overbevist om at dette er noe jeg må lese mer om, for når det som til syvende og sist er en ganske overflatisk samtale kan gi meg så mye ny informasjon, tenk da hva jeg kan lære av faktisk å lese bøkene hans, og også lignende bøker.

Etter en ny pause møtte jeg Ingalill, Solgunn og Anita for å delta på krimgåteløsing i teltet. Liv Gulbrandsen hadde trukket sammen ei krimbok til tre korte akter og endret alle navnene i teksten. Oppgaven var å finne ut bokas forfatter og tittel, navnet på den opprinnelige detektiven og også å finne ut hvem morderen var. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store forhåpninger om å kunne bidra med noe særlig her, jeg leser jo ikke krim. Og jeg var da også sjanseløs på tittel, forfatter og detektivens egentlige navn (det var imidlertid de fleste andre også). Det viste seg imidlertid at detektivegenskapene mine var bedre enn krimkunnskapen, og jeg greide finne rett morder. Dermed endte vi til slutt på tredjeplass.

Dagens siste punkt var pub-til-pub runden med Håvard Rem, Simen Rem og Freddy Holm som hadde med seg en oppstykket versjon av sin forestilling Dylan, Cohen og Gud der de to musikernes tekster er oversatt til norsk. Dette var virkelig ikke min greie. Jeg liker både Dylan og Cohen, men for å være brutalt ærlig synes jeg disse utgavene av sangene reiv dem i fillebiter og ødela mer enn de tilførte. På et tidspunkt snek jeg meg ut under påskudd av å gå på do, og kom ikke tilbake.

Søndag morgen angret jeg litt på at jeg ikke hadde bestilt togbillet før til ti over tre, noe som skyldtes at jeg hadde lyst til å få med meg programpunktet kalt Hjerneføde før jeg dro hjem. Her skulle Kaja Nordengen og søstrene Ylva og Hilde Østby snakke med Gunnar M. Tjomlid om hjerneforskning basert på bøkene de har gitt ut i løpet av fjoråret: Hjernen er stjernen og Å dykke etter sjøhester. Begge er bøker jeg har hatt lyst til å lese, og den lysten ble reaktivert av å høre dem snakke. Men selve samtalen ble ganske overfladisk og ikke fullt så spennende som jeg hadde håpet. Mest morsomt var egentlig utfordringen de tre fikk av Tjomlid om å huske syv ord han sa i starten i intervjuet når samtalen var over. Selvsagt måtte jeg også prøve meg, og ordene sitter som støpt selv i dag, dagen etter arrangementet: Middag, Rose, Romskip, Mikrobe, 492, Dynamo, Leggbeskytter. Man har da lært seg noen teknikker gjennom mange år som student der mine eksamensforberedelser stort sett har vært å redusere pensum til punktlister som jeg deretter kunne pugge utenat.

For meg ble årets siste punkt på Lillehammer i år et arrangement på Stift der flere forfattere med ulik tilknytning til Lillehammer leste fra egne tekster. Første person ut var Marianne Teie som leste fra sin debut av året Du bestemmer deg for at dette er et minne. Siden jeg kjenner Marianne fra tidligere, var det fint å ha tid til å høre henne lese sine dikt før jeg snek meg ut før resten av arrangementet var over for å gå til toget.

Fem dager på festival var ferdig for denne gang, og det var egentlig helt greit å reise hjem.

Men alle var selvsagt enige om at dette hadde vært en fin festival.

lørdag 3. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 3: Fredag

Fredagen startet med festivalens foreløpig dårligste valg for min del: Jeg valgte å stå opp.

Hadde jeg fulgt den indre stemmen som ba meg snu meg rundt og sove en time til, hadde jeg kanskje møtt dagen opplagt og uthvilt. I stedet valgte jeg å stå opp tidlig, spise frokost for deretter og surre rundt på hotellrommet i et par timer, og gikk rundt hele dagen som en gjespende zombie.

På tross av at jeg sto opp tidlig kom jeg også for seint til dagens første arrangement, og Max Porter hadde snakket om boka si Grief is a thing with feathers i 10-15 minutter før jeg faktisk innfant meg. Synd, fordi han viste seg å være en mann det var både morsomt og inspirerende å høre på. Jeg har lest boka uten å få fryktelig mye ut av den, men nå har jeg lyst til å lese på nytt. Det var så mye som gikk meg hus forbi første gang, og boka er kort nok til at det kan være verdt forsøket å ta en runde til.

Så hadde jeg en time uten planlagt program, og den ble brukt til shopping. Den fornuftige delen var å kjøpe en påsmurt bagett som kunne være med i veska til behovet for å spise den ble akutt. Resten ble til alles totale mangel på overraskelse brukt i en bokhandel. Mer overraskende er det kanskje at jeg bare kjøpte to bøker.

Klokka ett var det diskusjon om mennesket og naturen på Stift. Tre menn som har skrevet bøker der naturen er et viktig element, Fredrik Sjöberg, Morten Strøksnes og James Rebanks. Jeg synes det var en god samtale med rom for både ettertanke og latter. Fra et selvopptatt ståsted var selvsagt det aller hyggeligste at Morten Strøksnes trakk fram Bokbloggerprisen fra scenen som den viktigste prisen han har vunnet, og han brukte den som et bevis på at boka hans ikke er maskulin. Samtalens morsomste øyeblikk var når Strøksnes mente Rebanks var som "Jesus with muck on his boots", til svaret "I've been called many things, but never that." Også fascinerende hvor lyst man kan få til å lese ei bok om en sauebonde og en fyr som samler på fluer.

Planen var å fortsette med Vigdis Hjorth, men der var det fullt så vi kom ikke inn. I stedet ble neste punkt Morgenbladetsalongen i teltet der kritikere fra Norge, Danmark og Sverige diskuterte politisk litteratur. Det var veldig interessant å høre på, og hovedpunktet kan oppsummeres som at den politiske litteraturen finnes, det handler bare om å se etter den på en annen måte enn det som har vært vanlig.

Derfra gikk jeg til biblioteket der jeg hørte John Freeman snakke med Kamila Shamsie og Rana Dasgupta. Sistnevnte hadde jeg aldri hørt om, men nå er jeg supernysgjerrig på bøkene hans. Det er mulig jeg blir lurt av Freeman som snakker med voldsomt engasjement om alle bøker han nevner, men ut fra beskrivelsene høres de definitivt ut som noe for meg.

Fra venstre. Rana Dasgupta, John Freeman og Kamila Shamsie.


Herfra gikk turen til Stift der jeg skulle høre Freeman snakke om den nyeste utgaven av magasinet sitt, men i stedet tok han med seg Kamila Shamsie og fikk henne til å fortelle historier på scenen. Det var en uformell og hyggelig samtale mellom to venner, og jeg kunne gjerne hørt på dem lenger enn den timen det varte.

Kveldens siste punkt var banknatta, og mens vi ventet på at det skulle starte spiste jeg den beste sjokoladekaka jeg noensinne har smakt. Sannsynligvis la jeg på meg 3 kilo i prosessen, men det var det definitivt verdt. Jeg prioriterte posesislam blant banknattas arrangementer, og storkoste meg med det. Og da slammen var over halv elleve, var det ingen tvil om hva som var dagens siste plan: En date med seng, pute og dyne på hotellet. Endelig!

Og alle var fremdeles enige om at det hadde vært en fin dag.

Evelyn Rasmussen Osazuwa.

fredag 2. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 2: Torsdag

Torsdagen åpnet med et brak med kritikerseminar med Åsa Linderborg som snakket om den svenske offentligheten. Hun var velformulert og poengtert, og det var den type foredrag der jeg gikk ut fyllt av energi fordi jeg følte det jeg hadde hørt startet noe i meg selv.

Åsa Linderborg.


Derfra gikk jeg videre til parken for å høre Bjørn Herrman snakke om dystopiene 1984 og Fagre nye verden, som han akkurat har gitt ny norsk språkdrakt. Dette ble langt mindre interessant for min del siden han brukte hele tiden på å gjenfortelle handlingen i bøkene. Jeg har allerede lest begge, og hadde heller håpet han skulle snakke om hvorfor disse to bøkene fremdeles er aktuelle i dag.

Neste punkt var Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo i samtale med Toril Moi om litteratur og memoar. De to forfatterne hadde mye interessant å si. Strøksnes snakket blant annet om hvor kunstig han synes det er at litteratur skal deles inn i to bokser der sannhetskriteriet er det som skiller dem. Skillet mellom fiction og non-fiction står sterkt både i engelsk og norsk tradisjon, mens i andre språkområder er dette underordnet andre kriterier når bøker skal sorteres. En av tingene de Figueiredo nevnte var hvordan sakprosaforfattere bedømmes fra tema til tema, mens skjønnlitterære forfattere bedømmes på bakgrunn av et samlet forfatterskap. For meg ble imidlertid samtalen litt merkelig fordi Moi så veldig tydelig hadde bestemt seg på forhånd om hva hun skulle spørre om, og strupet flere anslag til interessante utveklsinger mellom de to forfatterne for å gå videre til det hun hadde på kortene sine. Hennes oppsummeringer viste seg også litt for mange ganger å være feil.

Fra venstre: Morten Strøksnes, Ivo de Figueiredo og Toril Moi.

Så gikk turen rett fra teltet til biblioteket der et panel diskuterte nordisk litteraturs posisjon i utlandet, særlig knyttet til Norges posisjon som fokusland på Frankfurtmessen i 2019. Dette var en diskusjon som fløt lett mellom de ulike deltakerne, og timen fløy unna nesten uten at jeg merket det.

Fra venstre: Ane Farsethås, John Freeman, Margunn Vikingstad, Annette Orre og Halldór Gudmundsson.

Da gjensto ett punkt på programmet før det endelig var tid for matpause: Frode Grytten og Kyrre Andreassen i samtale med festivalsjef Marit Borkenhagen om mennene i sine siste bøker. Jeg har enda ikke lest Menn som ingen treng av Grytten, men Andreassens bok Og forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges var sannsynligvis min favoritt blant de norske bøkene jeg leste i fjor. Dette ble en fornøyelig time med mye latter, særlig Andreassen fikk salen til å bryte ut i latter nesten hver gang han åpnet munnen, selv om alvoret heller aldri var langt unna. Grytten snakket om at mange forfattere søker seg til karakterer som befinner seg i kantene, mens han synes det er mer spennende å jobbe med dem som befinner seg i midten. Og at det er en forfatters oppgave og skape empati for mennesker, fordi samfunnet for øvrig bare ser på menneskers nytteverdi, hva de kan brukes til. Andreassen mente at norsk samfunnslitteratur er overbefolket av lærere og forfattere, og at dette først og fremst er dårlig håndverk. Om hovedpersonen har lang sommerferie eller styrer sin egen arbeidsdag har de tid til å stulle rundt med hva enn det er du som forfatter vil utsette dem for, mens du gjør det vanskeligere for deg ved å gi hovedpersonen en jobb han/hun må være på.

Frode Grytten (t.v.) og Kyrre Andreassen.

Da var klokka fire og alt jeg hadde spist siden frokost var et eple og en pose nøtter. Med fare for å begynne å gnage på stolbeina, ble det dermed middag og sosialt samvær i noen timer, før kvelden ble avsluttet med Nordisk mesterskap i slam (norsk seier) og den årlige quiz'en - der vi er svært fornøyde med å ha klatret på resultatlista og i år hadde hele 10 andre lag bak oss.

Og alle var fremdeles enige om at det hadde vært en fin dag.