mandag 23. november 2015

Kvantitet og kvalitet: Både og eller enten eller?

85 bæreposer med bøker... Lest halvparten?
De siste månedene har jeg plutselig lest langt flere bøker enn jeg har gjort på veldig, veldig lenge.
Forrige måned gikk det til og med sport i det: Greier jeg å passere 20 leste på en måned?
Ja, det gjorde jeg.

Men jeg er usikker på om jeg synes all denne lesingen er en god ting.
For er ikke kvantiteten nødt til å gå utover kvaliteten?

Jeg har vært en stressleser de siste månedene. Etter at jeg for alvor begynte å se bokanbefalinger på Youtube, har jeg mangedoblet kanalene jeg får boktips fra, og listene over bøker jeg har lyst til å lese begynner å gi meg følelsen av å drukne. Det er faktisk slitsomt å ha lyst til å lese omtrent alle bøker i hele verden, i hvert fall når du samtidig lider av mild besluttsomhetsvegring. Uansett hva jeg leser, føler jeg at jeg burde lest noe annet. Har jeg lest 20 norske 2015 romaner, føler jeg at jeg burde ha lest 20 andre enn dem jeg har valgt. Eller aller helst 20 andre i tillegg til dem jeg har valgt.

Og da handler plutselig lesing bare om å bli ferdig med for å kunne si jeg har lest og for å kunne begynne på noe nytt. Ikke om opplevelsen underveis, slik det burde gjøre.

Jeg er ikke til stede i det jeg leser fordi jeg er for opptatt av å tenke på hva jeg skal fortsette med når jeg er ferdig. Og jeg er usikker på om dette skyldes meg og stresslesemodusen jeg er i nå, eller om det er omvendt: Er det jeg som ikke gir bøkene den oppmerksomheten de trenger, og derfor bare sklir gjennom dem, eller er det bøkene jeg har valgt å lese som ikke er sterke nok til å fange oppmerksomheten min og holde på den?

Det jeg lurer på: Er det mulig å være en god leser om man leser så mange bøker?
Presisering: Er det mulig for meg å være en god leser om jeg leser så mange bøker?
Jeg har ikke svaret. Kanskje fordi uttrykket 'en god leser' er så vagt at det kan fylles med nesten hva som helst, men jeg tenker jeg kommer langt med ordet oppmerksom. Jeg vil være en oppmerksom leser som er til stede i teksten. Og da er det et minimumskrav at jeg må slutte å stresse.

Jeg har så smått begynt å tenke på lesemålene mine for 2016, og tenker jeg kanskje skal gjøre det litt annerledes enn de siste årene.
Jeg har blant annet tenkt jeg skal ha et gjenlesingsprosjekt: Jeg vil lese samme roman flere ganger i løpet av året, og se hva som forandrer seg i leseopplevelsen fra gang til gang.
Har du noen gode tips til bok som ville egne seg til et slikt prosjekt, kom gjerne med dem i kommentarfeltet.

Og hva tenker du? Greier du å ha både kvantitet og kvalitet i lesingen på en gang, eller må du velge?

søndag 15. november 2015

Norsk på norsk #6

Temaet er norske bøker utgitt i 2015, lest av meg. Her kommer en fantasyutgave:

Tittel: Evna (Ravneringene 3)
Forfatter: Siri Pettersen
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar

Som en som er glad i både fantasy og norske bøker, gleder jeg meg endeløst over hva Siri Pettersen har fått til med sin Ravneringene trilogi. En norsk serie med blodfans som cosplayer og lager fanart synes jeg er überkult. Nå skal det attpåtil bli film av bøkene - slik trenden er for episk fantasy om dagen - og alle hjerter gleder seg. Mitt også.

Desverre har jeg nå planer om å trampe blodfansen på tærne, og ikke være overveldende positiv når jeg skriver om min opplevelse av Evna, boka som avslutter trilogien. (Vær advart: enkelte overfladiske spoilere av de to første bøkene kan forekomme).

Faktum er at jeg virkelig sleit med å komme meg gjennom den første halvdelen. Jeg hadde litt det samme problemet med Odinsbarn, den første i serien. Den startet ganske tregt med mye verdens- og karakterbygging som måtte på plass før selve handlingen begynte, og jeg tenker at det er det samme problemet jeg har med Evna.

I bok nummer to, Råta, har Hirka tatt steget over i vår nåtidsverden, som leseren naturlig nok kjenner. I tillegg møter vi henne ikke før hun selv delvis har tilpasset seg alt det nye, og handlingen kan derfor begynne rett på. I Evna er Hirka på plass i en tredje verden, og igjen en som er like ukjent for leseren som for henne. I tillegg følger vi henne fra første sekund og gjennom mye nøling og tilpasning, noe som selvsagt er en helt naturlig reaksjon fra hennes side, men det gjør at handlingen går tregere fremover i starten. Det er ikke et problem i seg selv, men når handlingen går tregt, må det litterære språket bære teksten på en helt annen måte. Der faller Evna igjennom for meg. Jeg begynte å irritere meg over formuleringer og gjentakelser, og det eneste som gjorde at jeg ikke avbrøt boka, var at jeg tross alt var altfor nysgjerrig på hvordan dette skulle ende til at jeg kunne avslutte der.

Men etter én bestemt hendelse, endrer boka karakter og derfra og ut fløy sidene unna uten at jeg hang meg opp i noe. Jeg vil ikke være mer konkret for ikke å spoile viktige hendelser for noen, men frem til dette punktet har Hirka vært unormalt passiv. Hun har latt andre ta avgjørelser for henne, reagert på ting som har skjedd men ikke tatt initiativ selv. Etter dette vendepunktet, er hun igjen den Hirka vi kjenner fra de forrige bøkene. Hun handler ut fra sin egen agenda og tar avgjørelser selv, og på den måten drives handlingen frem mot det endelige klimakset de tre bøkene har bygget opp til. Med økt tempo, tenker jeg ikke lenger over det språklige. Jeg leser bare videre og videre i rasende fart fordi jeg må vite hvor dette leder og jeg gripes helt av handingen. Det ble litt som å kjempe seg fram i ekstrem motvind i lang tid, for så å runde et hjørne og bli dyttet frem av like sterk medvind frem til en mållinje som plutselig var mye nærmere enn jeg trodde den var.

Og for en mållinje! Jeg tror den viktigste årsaken til Pettersens suksess med denne serien er de to karakterene hun har skrevet frem gjennom tre bøker: Hirka og Rime. Deres kjærlighetshistorie er episk, komplett med sitrende forelskelse, bunnløs lojalitet, svik og bøttevis med lengsel. Hun har laget to karakterer leserne har trykket til sitt bryst og ikke vil gi slipp på, og for min egen del kan jeg si at jeg synes hele den store fortellingen fikk en svært tilfredsstillende slutt når jeg kom så langt.



TittelForbannet (Kire 2)
ForfatterTonje Tornes
SjangerUngdomsroman, fantasy
KildeAnmeldereksemplar

Både Ravneringene og Kire-serien markedsføres av Gyldendal som ungdomsbøker, men jeg vil påstå det er en merkelapp som passer langt bedre på den sistnevnte. Etter å ha lest Forbannet, sitter jeg igjen med samme følelse som etter å ha lest den første i serien, Hulder: Dette er bøker jeg hadde elsket om jeg leste dem da jeg var 12-13, men som ikke helt treffer blink for leseren jeg er i en alder av 34. Og det er i grunnen helt greit.


Forbannet tar opp tråden der Hulder sluttet, og 15-år gamle Erik må forholde seg til at han ikke er helt som flertallet sine klassekamerater: Han har magiske evner, kan se vesener andre ikke kan se og er fryktelig forelsket i ei hulder. Heldigvis er han ikke den enste på skolen med magiske evner, og sammen med disse vennene prøver han både å renvaske moren for et mord som aldri ble begått og beskytte hulderen Flora fra hennes morderiske mor Rosalin.

Handlingen er spennende, og jeg må ærlig innrømme at plottet tok veier jeg ikke helt hadde forutsett. Slutten på denne boka er både en naturlig samling av alt som har skjedd til nå - jeg ser når jeg kommer dit at selvsagt var det dit vi var på vei -  samtidig som den er en gigantisk cliffhanger. Som sagt, 12-år gamle meg hadde sagt squeeeeeeee og ventet i spenning på neste bok.

For 34-år gamle meg, er det imidlertid altfor mange irritasjonsmomenter underveis til at squeeeee-faktoren spiller inn. Jeg greier ikke lese boka med 12-åringens øyne, og irriterer meg grønn over hovedpersonens valg underveis. Hvor mye bedre ville ikke alt gått om han bare ville snakket med en voksen og ikke prøvd greie alt selv? Jeg er klar over at dette er en del av sjangerkonvensjonen for ungdomsbøker av denne typen - ungdommene skal klare seg selv og de voksne være bipersoner - men det hjelper ikke. Jeg greier ikke se forbi det at jeg stadig stønner over hovedpersonens virkelig dumme valg. (Hadde han derimot tatt de riktige valgene, ville boka vært over på 20 sider, så jeg ser den litterære grunnen til at det må være sånn...)

Ut over dette, er det en del ting som forklares litt for instendig for meg som en voksen leser, jeg skulle gjerne sett at mer forble undertekst. Det er også en del fikse grep med dialogene i disse bøkene som jeg ikke blir helt fortrolig med. For eksempel måten Flora snakker på (det skal være 1950-talls norsk) føles etter hvert ganske påtatt, det blir litt for mye av det gode for min smak.

Jeg tror dette er ei bok som kan treffe veldig godt i målgruppa den er skrevet for, og beviselig også hos en del voksne som er flinkere til å sette seg inn i 15-åringens hode enn det jeg er. For meg blir den litt for enkel til å nå helt opp, men underholdende er den likevel.

søndag 1. november 2015

Anne Brontë - Agnes Grey

Tittel: Agnes Grey
SjangerRoman
ForlagWordsworth Classics
Utgitt: 1998 (originalen 1847)
Sidetall: 160 s.
KildeKjøpt selv
SpråkEngelsk

Månedens tema for bokhyllelesingen hos Hedda var bøker utgitt på 1800-tallet, og jeg må innrømme at hovedgrunnen til at valget falt på nettopp Agnes Grey denne gangen, var bokas lengde. Boka har stått ulest i hylla mi i årevis, men 160 sider var overkommelig å presse inn blant alle de nye norske jeg jobber meg gjennom om dagen. 

Anne er kanskje den minst kjente av Brontë-søstrene, og jeg husker jeg aldri hadde hørt om denne boka da jeg kjøpte den i en bokhandel i England for mange år siden. Akkurat da var jeg mest imponert over at jeg kunne kjøpe en splitter ny klassiker for under 20 kroner. I dag er jeg ikke like fornøyd med valget av utgave. Den hadde nemlig bitteliten skrift, og øynene mine nektet å være med på å lese særlig mer enn 30 sider om gangen. 

Agnes Grey er historien om en ung jente fra en familie uten veldig mye penger, som tar seg jobb som guvernante for å bidra økonomisk. Hun går inn i oppgaven full av optimisme, men lærer fort at livet som guvernante ikke her helt som hun forstilte seg. Barna hun skal passe er umulige å håndtere, foreldrene deres stiller urimelige krav og ingen bryr seg om hvordan hun har det oppi det hele. Så vanskelig det må ha vært å være i en sånn posisjon på den tiden, tenkte jeg, før det slo meg at det neppe er veldig annerledes for au pairer i Norge i dag. 

Dette er ingen komplisert bok, både språk og handling er relativt rett frem, men jeg likte den godt likevel. I starten var jeg mest imponert over at det var en 1800-talls roman om en ung kvinne som ikke handlet om hvem hun skulle gifte seg med. I stedet reiser Agnes ut på egenhånd for å jobbe og bidra til familiens økonomi. Og når det som møter henne ikke står til forventningene, rømmer hun ikke hjem med halen mellom beina, men biter det i seg og gjør det som trengs for å bli værende. Til leseren innrømmer hun imidlertid hvor vanskelig det er å stå i det, og boka gir et godt innblikk i hvordan det var å være et ikke-menneske, den usynlige som bare skal være i kulissene og komme når hun blir ropt på.

Etter hvert kommer likevel kjærlighetshistorien også, og den er fin og romantisk slik den skal være i en 1800-tallsroman. Men det er altså ikke den som er det viktiste jeg tar med meg fra denne boka. Agnes Grey var faktisk overraskende aktuell, på tross av å være en samfunnskritikk skrevet for nesten 150 år siden. 
Så kan man velge om man vil synes det er imponerende eller deprimerende. 

Avslutningsvis et sitat som dreier seg om noe som alltid vil være aktuelt, skjønnhet:
It is foolish to wish for beauty. Sensible people never either desire it for themselves, or care about it in others. If the mind be but well cultivated, and the heart well disposed, no one ever cares for the exterior. So said the teachers of our childhood, and so say we to the children of the present day. All very judicious an proper, no doubt; but are such assertions supported by actual experience? (s. 107)