torsdag 24. juli 2014

Joe Abercrombie - Half a King

Ny bok fra Abercrombies penn pleier å bety høytidsstemning her i heimen. Den forrige, Red Country, er høydepunktet så langt, så man skulle forvente at med Half a King kom julekvelden i juli.

Men jeg var nervøs. Og skeptisk. Hadde ikke helt trua.
For her hadde mannen jeg liker for alle de feil grunnene gått hen og startet en helt ny serie - for ungdom! Er det noe jeg har kunnet være sikker på i Abercrombies bøker, er det at jeg vil bli møtt av en solid dose blod, gørr, vold, svik, gjørme og en generell følelse av at alt går til helvete. Alt det jeg ikke burde like, men digger likevel. Jeg så for meg at ungdomsbokversjonen av Abercrombie ville bli altfor snilt og mildt for min indre berserk.

Jeg burde holdt meg for god til å tvile på Lord Grimdark i så måte.  Snilt og mildt tilhører den delen av adjektivskalaen han ikke bruker. Svik, hevn og vold er fremdeles viktige ingredienser, selv om målgruppen nå er yngre. Det eneste som er borte er sexen, uten at jeg kan si det var et nevneverdig savn.

Hovedpersonen, Yarvi, er prins i et kongerike der styrke, krigerevne og ære er normen for hva det vil si å være mann. (I en verden som er mer enn litt inspirert av vikingtid.) Uheldigvis for Yarvi er han ganske langt fra å fylle denne støpeformen, født som han er med en deformert arm. Siden han uansett er yngste sønn, går han i lære for å bli Minister, en form for broderskap der du sier fra deg alle slektsbånd for i stedet å fungere som rådgiver. Men rett før han skal ta den avgjørende prøven, blir både faren og den eldre broren drept, og plutselig er Yarvi konge. Det kan ikke gå bra, spesielt ikke når du er hovedpersonen i en Abercrombie-roman, og hoveddelen av boka handler om hvordan Yarvi forsøker kjempe seg tilbake til tronen etter et tidlig svik.

Half a King er på mange måter en klassisk oppvekstroman. I starten av boka er Yarvi en usikker ung gutt som lever fullt og helt på de voksnes premisser. I løpet av teksten tvinges han imidlertid til å stå på egne bein, ta egne beslutninger og ta vare på seg selv. Kort sagt: han må bli voksen. Akkurat dette er kanskje den største forskjellen fra Abercrombies tidligere bøker: Dette at hovedpersonen har en veldig tydelig, positiv utvikling fra start til slutt.

En annen forskjell er at plottet er strammere. Det er bare én synsvinkel vi følger gjennom hele teksten, det er mindre digresjoner, noe som gir kraftigere driv og raskere tempo. Det fører også til at boka er en god del kortere enn sine forgjengere. Jeg vil tro at dette er et stort pluss i manges øyne, jeg har sett flere anmeldere hylle dette som Abercrombies beste så langt, men selv er jeg glad i digresjonene og utbroderingene og savner dem her. Jeg liker følelsen av å vite mer enn karakteren jeg følger, oppdage sammenhenger og misforståelser som karakterene selv ikke vet om, og den muligheten får jeg ikke når jeg bare er inne i hodet på én person. Det fører også til at det blir et tydeligere skille mellom Yarvi og resten av gjengen, og bikarakterene blir litt utydelige for meg. Det gjorde også at jeg forutså alle hovedtvistene i plottet - når fortellingen blir så stram blir hintene veldig tydelige underveis.

Det jeg liker best med boka, er nok at Abercrombie fremdeles sniker seg unna eller leker med mange av sjangerklisjeene. Yarvi har for eksempel ikke noen profesi å leve opp til. I stedet er drivkraften en ed han selv har gitt av fri vilje: "I swore an oath to be avenged on the killers of my father. I may be half a man, but I swore a whole oath." Han har heller ikke en veileder som holder ham i hånda mens han utforsker verden. Han har riktignok hatt en lærer, men ettersom handlingen skrider frem, er det opp til Yarvi selv og løse problemene på grunnlag av kunnskapen han har tilegnet seg gjennom læretiden. Abercrombie er også god på å skape gråsoner: På tross av at vi skal heie på Yarvi, og han hovedsakelig fremstår som en sympatisk fyr, er ikke handlingene hans alltid like moralske. Det er dessuten en god del humor og mange one-linere, slik det pleier å være i Abercrombies bøker, selv om noen av dem gjentas i overkant mange ganger.

Oppsummert kan jeg si at dette var bra driv og god underholdning. Men hadde dette vært min første Abercrombie-bok, hadde jeg nok ikke vært helfrelst blodfan på første forsøk...

søndag 20. juli 2014

Eowyn Ivey - Snow Child

Jeg har lest og lest denne sommeren, sulteforet på skjønnlitteratur etter måneder med ensidig pensumfokus, og jeg har kost meg med det jeg har lest. Men jeg har vært en rastløs leser, hele tiden tenkt på hva som skal bli neste bok ut og ikke helt vært til stede i teksten. Jeg har ventet på boka som skulle endre det - boka som krevde oppmerkomheten fullt og helt, som dro meg inn i sin verden og fikk meg til å glemme omgivelsene rundt meg.

Helt til jeg tilfeldigvis plukket ut The Snow Child av Eowyn Ivey blant de uleste bøkene i bokhyllene mine. Boka plukket jeg med meg fra en brukthandel i København i fjor sommer, fordi jeg så den og husket på Julies begeistrede omtale. Så kan jeg bare skylde meg selv for at boka har ligget ulest så lenge, for dette var rett og slett en liten perle!

Boka handler om Mabel og Jack, et barnløst ektepar som har valgt isolasjonen i 1920-tallets Alaska fremfor å daglig konfronteres med savnet av barnet som mangler. Men teori og praksis stemmer ikke alltid overens. I stedet for tosomheten i Mabel og Jack mot resten av verden, opplever hver av ektefellene en nesten altoppslukende ensomhet, der de dag ut og dag inn sliter med sitt hver for seg i Alaskas ugjestmilde klima. Boka begynner her, i dette fortvilede mørket der den eneste utveien Mabel kan se, er å falle i elva og avslutte alt.

Men noe skjer som gir en form for håp. Årets første snøfall skaper en uventet tilnærming mellom de to ektefellene som sammen bygger et snøbarn. I dagene som følger dukker det opp et barn i utkanten av gårdstunet. Først i form av spor, deretter kan de skimte henne på avstand, før hun til slutt kommer nærmere. Men er hun virkelig eller bare en ønskedrøm? Er hun et barn av kjøtt og blod, eller er hun snøbarnet de bygde sammen som på magisk vis har fått liv, som i det russiske eventyret? I gårdens ensomhet er det ikke så lett å vite svaret. Samtidig får ekteparet noe motvillig kontakt med en annen familie som bor i nærheten, og ensomheten krymper, side for side.

Det er komplett umulig å yte denne boka rettferdighet gjennom noen form for handlingsreferat. Styrken ligger i språket, og i forfatterens evne til å male frem bilder med enkle setninger. Det er sjelden jeg så til de grader går inn i settingen i ei bok og ser alt så tydelig for meg som jeg gjorde her. Jeg satt på terassen i bakende sol, med svetten rennende nedover ryggen og hutret meg gjennom Alaskas strenge vintre. Jeg levde meg helt inn i karakterenes liv, satt flere ganger med tårer i øynene fordi jeg var rørt over en eller annen gest, en setning, en tanke. Det er små forhold og små bevegelser som utgjør handlingen her, men følelsene var likevel store.

Jeg tror det er alt jeg greier si. I begeistringens rus, blir alt annet floskler (eller så er det meg som er ute av trening). Konklusjonen er i hvert fall enkel, og kan skrives med ett ord:
Anbefales!

torsdag 10. juli 2014

Lesemåneden juni (Eller: jeg var ikke så tilbake som jeg trodde jeg skulle være)

Juni var en god lesemåned, men en dårlig skrivemåned. Jeg har lest syv bøker, pluss store deler av en murstein på over 1000 sider, men bare skrevet om én. Hoveddelen av forklaringen er at jeg er så sulteforet på lystlesing at jeg ikke har tid til å skrive. Eller lyst. Dessuten er det fotball VM. Og for varmt til å sitte inne foran en PC. Unnskyldninger har jeg i hvert fall nok av, om ikke annet.

Men altså, i juni har jeg lest følgende titler:

31: Martha Breen: Født feminist
30: Alice Munro: Dear Life
29: Édouard Levé: Selvportrett
28: Sarah Bakewell: How to Live - A Life of Montaigne in one question and twenty attempts at an answer
27: Agnes Ravatn: Folkelesnad
26: Junot Diaz: This is how you lose her
25: Neil Gaiman: Neverwhere 
Om dette utvalget kan jeg si følgende:
  • Fire lest på engelsk, tre på norsk
  • Fire kvinnlige og tre mannlige forfattere
  • En roman, to novellesamlinger, ei bok det er vanskelig å sjangersette og tre sakprosabøker
  • Samtlige bøker er kjøpt i 2014
 Dette gir også følgende måloppnåelse så langt:
  • 1/15 av bøkene på 1001 lista
  • 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
  • 3/5 novellesamlinger
  • 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
  • 2/15 norske bøker utgitt i 2014
  • 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
  • 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
  • 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
  • 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
  • 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)
Så får vi se, om juli blir måneden der jeg finner igjen skrivelysten også, og skriver noe annet enn lister...