søndag 28. april 2013

Jane Austen - Northanger Abbey

Dette er fjerde boka på rad jeg leser i Lines lesesirkel, og i dag må jeg innrømme jeg er litt letta. Etter de tre første har jeg begynt å lure på om jeg er i ferd med å bli som en av de to gamle gubbene på balkongen i Muppet show som synes alt er noe herk og alltid kunne gjort det bedre selv.

Så var altså Jane Austen den som skulle snu det rundt for meg, den så jeg ikke helt komme. Kanskje er det fordi sola endelig bestemte seg for å titte fram så jeg kunne lese på verandaen. Kanskje er det fordi at sammenlignet med å pugge bøyningsmønstre til creeverb er enhver roman å foretrekke. Eller kanskje er det rett og slett sånn at under all kynismen og forkjærligheten for fåmælt barske menn som spytter på gulvet og spretter opp folk de ikke liker med en sløv lommekniv, finnes det en romantiker likevel. Bare ikke fortell det til noen, det kan være vår lille hemmelighet.

Når det er sagt, jeg har lest og likt Jane Austen før, men det er lenge siden. Nærmere bestemt i slutten av tenåra da mitt eget lengtende ungpikehjerte slurpet i seg alt som kunne ligne sentimentale kjærlighetshistorier, og da særlig om handlingen i tillegg foregikk i England.

Fortellingen i seg selv er da også Austen slik jeg husker henne: Ung jente møter mann, en roman skjer og til slutt får de hverandre. Det jeg derimot ikke var helt forberedt på, var hvor morsom Northanger Abbey er. Allerede på første side, lo jeg høyt:
Her father was a clergyman, without being neglected, or poor, and a very respectable man, though his name was Richard - and he had never been handsome.
Austen har tilsynelatende ingen respekt for karakterene sine i denne romanen. Hun viser dem fram, gjør narr av dem og kommer stadig inn selv for å kommentere det som skjer og måten det skjer på. Hun kommenterer sine egne valg, romanlesing generelt og lar hovedpersonen Catherine ha forlest seg på romaner på samme måte som vi kjenner fra en viss vindmøllebekjempende spansk ridder. Austen får meg i det hele tatt til å glemme at det jeg leser er kjærlighetshistorien mellom Catherine og Henry, en historie som egentlig er en ganske vag i utgangspunktet. (Jeg mener, har Catherine egentlig noen bedre grunn til å falle for Henry enn at han var den første som snakket til henne? Joda, om jeg skulle valgt meg en mann fra denne bokas univers, hadde jeg helt klar valgt herlig ironiske Henry Tilney og ledd meg gjennom alle forferdelige ball, men i motsetning til vår kjære heltinne Catherine, forstår jeg ironi.)
I stedet leser jeg kjærlighetshistorien om en lesers forhold til litteraturen, fortalt gjennom Catherines slukeforhold til bøker, forfatterens egne innskudd og masseviss av henvisninger til andre tekster.
Og vips er jeg plutselig helt med!

Jeg lot meg også rive med av Austins blomstrende språk. Det føles så elegant, utgjort høflig og samtidig ironisk naivt - særlig i dialogene. Jeg er en sucker for det britiske, og mer erkebritisk enn dette blir det liksom ikke. Disse pludrende småjentene som bedyrer sin evige hengivenhet mellom alle diskusjoner om kniplinger og hatter - det er så langt fra meg selv jeg tror det er mulig å komme, og kanskje er det derfor det er så lett å le. Men det er greit å le, fordi det er så tydelig at det er det forfatteren ønsker.

Jeg hadde for øvrig på forhånd sett Northanger Abbey nevnt som et eksempel på en tekst med elementer som gjorde at den bikket over mot fantasysjangeren, og var spent på grunn av det. Om jeg hadde husket hvor jeg leste det, hadde jeg hatt en høne å plukke med vedkommende. De eneste fantastiske elementene i denne teksten, er i bøkene Catherine leser og i det bøkene får henne til å se for seg. Northanger Abbey handler i stor grad om de gotiske romanene fra sin egen samtid, men den er ikke en av dem. Uten at det betyr noe annet enn at jeg gikk inn i lesingen med feil forventninger.

I dette tilfellet gjorde ikke det noe, for Northanger Abbey var et godt bekjentskap likevel.


PS:
En annen ting ble også åpenbar da jeg begynte å lese denne boka. Nemlig det at da jeg sa jeg ikke hadde ei bok med nøkkel på omslaget i bokhylla, tok jeg feil. Her er det jo nøkler i hopetall.

18 kommentarer:

  1. Den ironiske og sarkastiske forteljarstemma i Austen sine bøker er jo det som gjer dei verdt å lese og skil dei frå andre kjærleiksromanar. Herlig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Men det hadde jeg helt glemt siden sist jeg leste Austen, så for meg ble det en herlig overraskelse. Har mer ulest Austen i hyllene. Kanskje det blir sommerens lesing.

      Slett
  2. Flott omtale av en skikkelig morsom satire! Jeg flirte også høyt av beskrivelsen av Catherine's far og ble umiddelbart overbevist om at dette var ei bok jeg ville like. Det er min første Austen-bok, og det blir jammen ikke den siste! Ironien drypper, Catherine er håpløst naiv, Henry is my man og John Thorpe en fantastisk motpol. Jeg syns også man-eateren Isabella hadde en fantastisk bra rolle i boka. Dette var karakterene sine, gitt! For en overraskelse etter Udolpho! :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ble med i lesesirkelen første gang i januar i år, og leste aldri Udolpho. Underveis her skulle jeg ønske jeg hadde gjort det, innbiller meg det hadde gitt boka en ekstra dimensjon jeg gikk glipp av nå. Selv om det er lett å kjenne igjen typen bøker vår kjære Catherine leser utfra andre bøker jeg har lest.

      Og ja, herlig med maneateren Isabella. Særlig siden jeg som leser skjønte hvordan hun var fra første stund, mens Catherine ikke gjorde det. Liker å føle meg smartere enn hovedpersonen.

      Slett
  3. Veldig fin omtale! Så bra at det var Austen som snudde lesesirkel-opplevelsen din (ja, jeg er begeistret for henne), men jeg skal ikke være den som forteller det videre. Jeg likte også denne romanen, skikkelig morsom lesing! Nå ser jeg at jeg har glemt å ta med det med fortellerstemmen som kommenterer forløpet, noe som jo er en viktig del. Jeg liker det du skriver om at du leser "kjærlighetshistorien om en lesers forhold til litteraturen" :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, er vel egentlig ingen grunn til at det skal være hemmelig å like Jane Austen. Hadde helt glemt hvor morsom hun er, eller kanskje jeg aldri oppdaget den dimensjonen da jeg leste Pride and prejudice som tenåring. Begynner å lure på om det er på tide med en gjenlesning.

      Slett
    2. Nei, det er sant...hehe, ingen grunn til å holde det hemmelig om man ikke tar Austen bokstavelig i Northanger Abbey ;) Nå kjenner jeg at jeg også trenger en gjenglesing av Pride and Prejudice!

      Slett
  4. Fin omtale. I dag er det jeg som er den gretne gamle gubben. Slet meg gjennom boka. Ikke for det, eg mislikte den ikke, jeg synes bare den var litt kjedelig :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at du kan overta stafettpinnen ;)

      Slett
  5. Hurra for Austen!! Kjempegod omtale, Elisabeth :-) Jeg falt også for humoren og satiren.

    SvarSlett
    Svar
    1. Austen leverte varene, helt klart. :)

      Slett
  6. Åh, fornøyelig omtale! Nok en Austen-bok på leselista der, altså.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, denne kan trygt settes på lista :)

      Slett
  7. Jeg har en litt fæl tendens til å surre med Jane Austen og Jane Eyre, det ene er jo en bok og det andre en forfatter, men siden det er Jane i begge tilfellene vimser jeg det til.

    Anyway, jeg leser ganske lite klassikere, men du fikk denne boka til å høres interessant ut likevel. Fin omtale :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, jeg har også tatt meg i å blande sammen Eyre og Austen, men kanskje mest i den forstand at jeg tenker Austen skrev om Eyre. Hjernen er artig sånn innimellom ;)

      Slett
  8. Som blodfan av Austen er jeg veldig glad for å høre at det var akkurat henne som fikk deg til å innse at du ikke er lesesirkelens gretne gamle gubbe fra Muppet Show. Jeg leste også noen av romanene hennes som romantisk tenåring, men synes egentlig de kommer bedre til sin rett som en voksen leser med vett nok til å verdsette en skarp satiriker. Bortsett fra Pride and Prejudice, da. Den var minst like romantisk andre gangen. Minst!

    Jeg tror vi satser på at lesesirkelen med Northanger Abbey endelig er inne i et bra spor.

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper du har rett i det, og er sikker på at du har rett i at tenårings-jeg neppe visste sette pris på satirikeren Austen. Skal definitivt gjenlese noen av de bøkene nå som jeg vet bedre.

      Slett
  9. Jeg er litt sent til dette Austenpartyet, så flere av omtalene gikk meg forbi, glad jeg fikk meg denne nå, hvor planen egentlig var å lese om Egalia, den tror jeg ikke er for meg, Northanger Abbey derimot er min type bok - også fniste jeg litt av det du skrev om Henry/Catherine - at det var nok bare å være den første skikkelige mannen hun møtte. Andre veien sier jo Austen eksplisitt at eneste grunnen til at H falt for C var at hun falt for han først - eller så beundrende på han. Den klassiske med at vi kun liker de som liker oss først - speilet og narsissmen -)

    SvarSlett