torsdag 12. april 2012

Ola Wikander - De indoeuropeiske språkenes historie

Det hjelper ikke om forfatteren har all verdens kunnskap om han/hun ikke kan formidle den. Heldigvis er ikke dette tilfelle for Ola Wikander, som raskt seiler opp som en favoritt blant sakprosaforfattere for min del. 

På tross av at denne boka bare er "et riss i overflaten" som han selv kaller det, er det likevel den mest teoretiske boka om språk jeg har lest til nå. Jeg føler ofte at å lese sakprosa er ett av to: 
Enten forutsetter forfatteren at jeg kan alt fra før og slenger om seg med fagbegreper jeg ikke kjenner. Da ender jeg opp med å skumme gjennom og ikke skjønne noenting. (Jeg kunne selvsagt slått opp alt jeg ikke forstår, men en så tålmodig leser er jeg sjelden når jeg ikke må.) 
Eller så har forfatteren allerede på forhånd bestemt seg for at "dette er for avansert for leseren" og hopper glatt over alle forklaringer, bare konstaterer at det er sånn. Da irriterer jeg meg underveis over at jeg ikke lærer noe nytt, at jeg ikke kommer nærmere å forstå enn jeg var før jeg leste boka.

Wikander balanserer fint mellom over- og undervurdering. Denne boka er skrevet for folk utenfor faget, men den går dypere inn enn tilsvarende bøker jeg har sett før. Jeg har for eksempel tidligere lest om mange ord som "åpenbart" er i slekt, men det er jo aldri åpenbart for meg som leser at for eksempel det norske ordet hjerte og det russiske serdtse har samme opphav. Jeg har hørt om lydlovene, men Wikander er den første som forteller meg hvordan noen av dem fungerer. Og plutselig åpnet en verden av logikk seg, og enkelte ting blir åpenbart også for meg. 

Det er en fantastisk følelse å lese om noe nytt, få det forklart og til slutt forstå. Ikke minst er det en inspirasjon til å lese videre. Og det tror jeg er akkurat det Wikander ønsker å oppnå.

5 kommentarer:

  1. Jeg synes det er imponerende at han klarer å skrive en bok som fenger både for de som har studert språk og de som ikke har det. Jeg har studert lingvistikk en god del år, og liker i utgangspunktet mer populærvitenskapelige bøker om språk. Av prinsipp i hvert fall. Det er veldig lett å bli oppgitt over forfattere som skal skrive noe så grådig enkelt at de overgeneraliserer (merkelig hvor tett generaliseringene kommer når det skal gjøres enkelt...). Jeg ble uansett overrasket over hvor bra han skriver.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg innbiller meg det har med hans engasjement å gjøre. Det er helt tydelig at språk er noe han brenner for, og at han ønsker at flere skal se det han ser i fagfeltet. Det virker ikke som om han skriver for å vise hvor mye han kan, men for å få andre interessert i å lære mer selv. Det funker ihvertfall på meg.

      Slett
  2. Hvor ble det av Bakerste benk? Hadde lyst til å lese jeg.... :o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, jeg feiga ut etter et kvarter. Men siden du spør, legger jeg den ut på nytt.

      Slett
  3. Jeg fikk med meg Wikander på bokfestivalen i 2010, i et innlegg om språk på operahuset. Han var veldig flink til å formidle muntlig, så det du skriver om ham bekrefter inntrykket mitt. Har lyst til å lese denne ved en høvelig anledning. :)

    SvarSlett