fredag 26. november 2010

Herta Müller - Pustegynge

I Bø var Hertha Müller en forfatter alle forfatterne anbefalte. Da hun fikk Nobelprisen i fjor, satt jeg der med mine to flinkis-tanker.
For det første: Henne har jeg hørt om, jeg er oppdatert.
For det andre: Jeg skulle ha lest henne før hun fikk Nobelprisen og alle andre har hørt om henne også.

Men jeg har lest henne nå. Jeg kan ikke si jeg har kost meg. Det har på mange måter vært en ubehagelig leseopplevelse. Pustegynge handler om 17 år gamle Leopold som blir sendt fra Romania til en sovjetisk arbeidsleir på slutten av annen verdenskrig. Det kan ikke bli hyggelesning med det som utgangpunkt. Sult, kulde, sult, tvangsarbeid, sult, hjemlengsel. Mer sult. Sult på linjene, sult mellom linjene, sult som gjennomsyrer alt.

I hendene på en annen forfatter, kunne dette blitt sippete patos-suppe. I stedet blir det noe helt annet. Jeg tror dette er en bok enhver leser tar med seg ulike ting fra. Basert på hva leseren har av bagasje fra før. Alt jeg har, bærer jeg med meg. Det er bokas første setning. For fortellerstemmen blir bagasjen en leiropplevelse. For leseren vil den være noe annet. Og for mange vil nok noen få sider være nok til å si "dette er ikke for meg" og legge boka vekk.

Jeg fortsatte. Til tross for at jeg ofte følte at boka motsatte seg å bli lest. "Språket flyter" kan jeg si om ei bok, og mene det som et kompliment. Her synes jeg ikke språket flyter i det hele tatt, og det er akkurat det som gjør boka spennende. Det hakker. Stadig må jeg stoppe opp, gå tilbake og lese setninger om igjen. Ting skurrer. Det høres feil ut. Helt til jeg går tilbake og leser på nytt, finner ut at det er helt riktig. Andre ganger leser jeg setningene flere ganger fordi de er så bra, så presise. Effekten er likevel den samme. Som leser søker jeg leserytmen, men finner den aldri i denne romanen. Så fort jeg føler jeg er i ferd med å finne takten, rykkes jeg ut. Jeg har sett språket i Pustegynge beskrevet som poetisk. For meg er det ikke poetisk, men strengt funksjonelt. Språket er brukt helt bevisst for å oppnå noe. Gjennom insisteringen på det språklige, skapes en avstand til handlingen. En avstand som er helt nødvendig for at boka skal fungere som noe annet enn tåreperse.

For meg handler Pustegynge først og fremst om Leopolds kamp for å beholde seg selv. I leiren mister han styringen over alt, sin egen kropp, sin egen tid, omgivelsene eller hvem han velger å oppholde seg sammen med. Det eneste han sitter igjen med er ordene, tankene. Det som holder ham oppe er definisjonsmakten. Han kan selv velge hvordan han tolker tingene rundt seg. Det eneste valget han sitter igjen med, er valget om hvilke ord han bruker for å beskrive tingene. Derfor kommer også mange ord igjen og igjen i teksten, som mantraer Leopold har konstruert for å holde seg i gang. Som ordet pustegynge, eller sultengelen. I kontrasten mellom Leopolds beskrivelser og leserens tanker om leirlivet, ligger spenningen i teksten.

Som sagt, ubehagelig lesning. Men bra.
Veldig bra.

Til slutt, et bittelite utdrag:
I leiren hadde ikke et slikt lommetørkle noe å gjøre. I alle årene kunne jeg ha byttet det i noe spiselig på basaren. Jeg kunne ha fått sukker eller salt for det, kanskje til og med hirse. Fristelsen var der, sulten var blind nok. Det som holdt meg tilbake: Jeg trodde at lommetørkleet var skjebnen min. Når man gir fra seg skjebnen sin, er man fortapt. Jeg var sikker på at bestemors avskjedssetning JEG VET DU KOMMER TILBAKE hadde forvandlet seg til et lommetørkle. Jeg skammer meg ikke over å si at lommetørkleet var det eneste mennesket som brydde seg om meg i leiren. Det er jeg sikker på den dag i dag.

10 kommentarer:

  1. Jeg har lest din bokomtale to ganger for å være sikker på at jeg fikk med meg alt. Og jeg sitter ikke bare igjen med et inntrykk av at dette har vært en krevende bok å lese. Det har nok også vært krevende å skrive denne bokomtalen. Du skriver så godt at jeg nesten overtales til å prøve meg på denne boka selv ... Men ... for noen år siden leste jeg "Mennesket er en stor fasan i verden", og hadde det ikke vært for at boka var så tynn, tror jeg aldri at jeg hadde klart å komme gjennom den. Måten forfatteren skrev på tiltalte meg rett og slett ikke.

    Det som likevel kan gjøre at jeg leser "Pustegynge" til slutt, er antakelig at "Mennesket er en stor fasan i verden" var en av de første bøkene forfatteren skrev (for 20-30 år siden), mens "Pustegynge" er den aller siste.

    Det hadde vært interessant å høre om noen andre har lest mer av hennes bøker og kan si noe om forfatterskapet som sådan.

    Uansett - takk for en nydelig bokomtale!!!! Min barriere mot denne forfatteren er betydelig brutt ned pga. den!

    SvarSlett
  2. Hei Rose Marie!
    Tusen takk for veldig hyggelig kommentar. Det ligger flere utkast bak akkurat denne omtalen, så du har helt rett i at den ikke var lett å skrive heller. Og da er det jo ekstra hyggelig at noen liker den!

    Jeg kan forøvrig godt forstå at hennes måte å skrive på ikke er for alle. Den er spesiell, og jeg opplevde den ikke som veldig lett tilgjengelig. Men for meg ga den ihvertfall denne boka en ekstra dimensjon. Jeg kan med sikkerhet si at jeg kommer til å lese de andre bøkene hun er skrevet som er oversatt til norsk også, så kanskje jeg kan svare deg på spørsmålet ditt om ikke så lenge?

    SvarSlett
  3. Jeg må si meg hjertens enig i Rose-Marie, det var virkelig en god bokomtale. Spennende at du har dine egne måter å se på språket. Jeg har lyst til å lese boken, som en utfordring for meg selv og av nysgjerrighet etter omtalen din.

    SvarSlett
  4. Jeg ga opp 'Hjertedyr' i sommer, men etter å ha lest dine interessante refleksjoner innser jeg at det kan være min måte å møte teksten på som må justeres - og jeg vil prøve igjen. Takk!

    SvarSlett
  5. Takk igjen for hyggelige kommentarer :)

    SvarSlett
  6. Jeg har også lyst til å lese denne, og fikk som de andre her enda mer lyst etter å ha lest omtalen din!

    SvarSlett
  7. Nå har jeg omsider fått lest boka. Jeg valgte riktignok en litt enklere måte å lese den på - nemlig som lydbok. Og FOR en bok! Den falt virkelig i smak! En stor takk til deg som åpnet en port for meg til denne forfatteren gjennom din omtale av "Pustegynge"!

    SvarSlett
  8. Er det denne boka hun fikk nobelprisen for? Vet du hvilken det er? For prisen ble vel ikke gitt for hele forfatterskapet?

    SvarSlett
  9. Jo, Nobelprisen blir gjeve for eit heilt forfattarskap. Eg har lese Hjertedyr på tysk da eg studerte, og syntes Herta Müller klarte å skildre korleis eit diktatur og angjevarsamfunn endrar menneske innvendig, nifst å lesa. Og vi held på med Pustegynge i lesesirkel no, takk for veldig god omtale her!

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi, her har jeg vært dårlig til å følge opp kommentarer på gamle innlegg. Så gøy at noen finner veien hit til noe jeg skrev for så lenge siden :)

      Jeg har føreløpig lest to av hennes bøker, denne og 'I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv '. Sistnevnte var jeg langt mindre begeistret for enn denne. Har også 'Mennesket er en stor fasan i verden' stående i hylla, men ikke kommet så langt enda. Jeg synes Müller har en spennende måte å skrive på, et veldig karakteristisk språk. Men der det ga denne boka en ekstra dimensjon, synes jeg det ga meg mindre i den andre jeg leste. Vil fremdeles lese resten av det som er oversatt til norsk med tid og stunder. Dessverre leser jeg ikke tysk selv.

      Slett