torsdag 24. juni 2010

Rachid El-Daif - Et villet opphold mellom døsighet og søvn

"Den første gangen han banket på, hadde jeg begynt å føle at han var forsinket, og lurte på hva grunnen til denne forsinkelsen kunne være. Hva var motivet hans?
Han banket igjen, uten å gi meg tid til å nå fram til døren.
Så banket han en tredje gang, en fjerde, og igjen, en femte gang, før han tok til å hamre uavbrutt på døren. Dette fikk meg til å tro at det måtte være en annen."
Jeg synes dette er en glimrende start. Det mystiske og veldig visuelle i denne åpningsscenen gjorde meg utrolig nysgjerrig på hvem som befinner seg på den andre siden av døra. Eller egentlig, hvem som befinner seg på begge sider av døra, for hvem er egentlig denne personen som venter besøk?

Hvor mye klokere jeg har blitt av å lese hele romanen, som forøvrig bare er på 103 sider, skal derimot være usagt. Jeg-personen vi møter framstår som en lite trovedig forteller. Han forteller stadig om de samme hendelsene, men detaljene forandrer seg for hver gang. Virkelighet, minner og fantasier vikles sammen så man som leser sitter igjen og har vanskeligheter med å skille hva som er hva.

Noen kjensgjerninger går likevel igjen i de ulike variantene. Ut fra det kan man kanskje komme inn til en kjerne av faktiske hendelser. Hovedpersonen befinner seg i Beirut under borgerkrigen på 1980-tallet. Han er kristen. Han har blitt skadet, havnet på sykehus og kommer hjem til sin egen leilighet som nå er bebodd av vaktmesterens muslimske slektninger. Utover dette er det vanskelig å skille hva som faktisk skjer fra hva som bare er fortellerens paranoide fantasier.

Likte jeg boka?
Jeg føler egentlig at jeg sitter litt i tenkeboksen. Jeg likte språket. Det er enkelt, lett, nesten ironisk. Det gir meg noen utrolig sterke bilder ved å være nedstrippet og helt konkret konstaterende. Eller som her:
"Jeg ønsket inderlig at blodet mitt vannet jord som lå brakk, slik at den ble grønn og frodig og kunne gi nasjonalsanger mening og innhold."

Jeg liker gjentakelsene og presiseringene. Jeg liker det absurde som fremstår som helt naturlig. Men innimellom er jeg bare forvirret. Innimellom vil jeg riste i boksidene for å prøve å skape en form for logikk som ikke er der.

Et villet opphold mellom døsighet og søvn har gitt meg motstand, men samtidig har jeg forelsket meg i setninger og formuleringer. Ja, jeg likte boka. Men desverre, antar at om du spør meg om et halvt år hva jeg likte ved den, har den druknet i mengden av leste ord.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar