Mircea Cartarescu - Nostalgien

Noen ganger er det tilfeldigheter som fører til de største leseropplevelsene. Jeg plukket med meg denne boka på et tilbudsbord på Tronsmo uten å ha noen som helst aning om hva jeg betalte for og puttet i posen. Jeg begynte å lese totalt uten forventninger.
Nå har jeg lest ferdig og føler meg nyforelsket!

Vanligvis er det enten språk eller historie som fanger meg. Her er det begge deler, språket er som en jevn pust som blåser fram historiene. Noen ganger så du knapt kan merke det, andre ganger som vindpust som virvler lekent rundt med bladene på bakken. Noen av historiene er realistisk barndomsnostalgi, men hele tiden stopper de ulike fortellerstemmene opp og kommenterer, eller heller unnskylder, seg selv for valgene som er tatt når noe skal fortelles. Som allerede i starten av den første fortellingen:

Gi Israels trøst
til en som har åtti år og ingen morgendag.

Jeg noterer her (hvorfor?) disse versene fra Eliot. Slett ikke som et mulig motto for noen av bøkene mine, for jeg skal aldri skrive mer.

Andre ganger starter fortellingene realistisk men glir over i det magiske, en verden uten fysiske grenser å ta hensyn til. I en av fortellingene gir en ung mann meg svaret på et spørsmål jeg en gang for lenge siden skrev i ei dagbok: "Hvordan kan jeg skrive noe som helst, når min egen dagbok får meg til å sovne". Heller ikke han har (før denne fortellingen kan jeg nok legge til) hatt de store opplevelsene, men han har lest enormt mye, og gjennom litteraturen har han likevel fått referanserammer som gjør han istand til å skildre og kommentere dønn presist.

Jeg vil ikke skrive så mye mer, annet enn et langt sitat som handler om det å skrive. Dette er et svar på et spørsmål om vedkommende ønsker å bli en stor forfatter. Et svar velegnet til å sette en skrivendes prestasjonsangst i perspektiv:

En stor forfatter er ikke annet enn en forfatter. Forskjellen er en
gradsforskjell, det er ikke noe stort brudd. Alle høydehoppere kommer over, la
oss si to meter. Én klarer to meter og ti og er en stor idrettsmann. Så nei, det
er ikke bryet verdt å tenke på om å bli en stakkars stor forfatter, ikke en gang
en stakkars genial en. Ta de beste bøkene som noengang er skrevet. Det er såvidt
de hever seg over de middelmådige bøkene. I utgangspunktet er de bøker, ikke noe
annet. Når du leser dem, gir de deg en litt større estetisk glede. Som en kopp
kaffe som er litt søtere. Du legger dem fra deg etter tretti sider for å ta en
skive med brød og gå på badet. Du leser dem parallelt med en tilfeldig
kriminalroman. Om noen tusen år er de støv.