søndag 20. november 2016

En bokoholikers bekjennelser

Jeg skal ikke lyve.

En stor del av eksistensgrunnlaget for denne bloggen er stoffet jeg tror ingen andre enn meg selv egentlig leser: listene som finnes i egne faner på toppen av bloggen. Selv om jeg ikke har skrevet jevnlige innlegg gjennom det siste året, er listene likevel pliktskyldigst holdt oppdatert. Jeg liker oversikten de gir meg, jeg liker å telle. Selvsagt kunne jeg skrevet dette i en notatbok eller i en fil lagret et sted ingen andre enn meg kan se det, men uten illusjonen om at noen andre enn meg selv er interessert i disse listene, ville jeg neppe vært linke flink til å fylle dem ut. Derfor bor de her på bloggen.

Jeg liker lister.
Men listene forteller meg også at jeg har et seriøst shoppingproblem når det gjelder bøker.

I løpet av 2016 har jeg så langt anskaffet 143 bøker. Av disse er:
  • 5 anmeldereksemplarer
  • 6 gaver
  • 132 kjøpt av meg selv

Nå høres det ut som jeg bruker fryktelig mye penger på bøker, og det er selvsagt ikke til å komme utenom at foruten bokostnader, mat og månedskort er nok bøker min største utgiftspost. Men veldig mange av de 132 er kjøpt i brukthandler eller på loppemarked og har derfor ikke kostet meg veldig mye. Jeg går ikke personlig konkurs riktig enda.

Og jeg liker bøker.
Ikke bare ordene som er inni dem, jeg liker bøkene også som fysiske objekter. Jeg er ikke så god på pynt, pø og planter. Husmorgenet muterte og forsvant et sted på veien til meg. Uten bøkene ville mitt hjem vært nakent. Jeg liker at du som regel vil finne en bokstabel av varierende størrelse i hvert rom. Jeg liker at stablene varierer ut fra hva jeg tror jeg skal lese akkurat nå, eller hva som akkurat kom inn døra. Jeg liker at jeg på tross av alle bøkene jeg kjøper, fremdeles har en dedikert hylle til lånte bøker så de ikke skal blande seg med resten. Og jeg blir ikke stressa av å omgi meg med bøker jeg aldri har tid til å lese.

For ja, jeg leser langt færre bøker enn jeg kjøper. Og jeg leser også bøker jeg ikke kjøper.
Så langt i år har jeg fullført 80. 33 av dem er kjøpt i 2016, 13 var i hyllene da året begynte. 34 er lånt, enten av venner, på biblioteket eller gjennom strømmetjenestene Scribd/Storytel.

De nye bøkene kjøper jeg fordi jeg vil lese dem med en gang. Men ofte er det sånn at før jeg kommer så langt, har jeg kjøpt flere og de nyeste går foran i køen. I bruktbutikker og på loppis er terskelen lavere; der kjøper jeg ofte bøker jeg tenker jeg vil lese en gang i fremtiden. Innen den fremtiden kommer, har jeg noen ganger ombestemt meg. Jeg har for eksempel gjennom årene kjøpt en god bunke engelskspråklige klassikere i norsk oversettelse. Nå har jeg begynt å bytte dem ut, fordi jeg strengt tatt ikke vil lese dem på norsk når jeg kan lese i original. Så noe går ut, og en del går ut ulest. Jeg blir ikke stresset av det heller.

Jeg burde kanskje ha som mål neste år å kjøpe færre bøker. Kanskje si at jeg må lese fem for å få kjøpe én, eller at jeg kun får kjøpe én om gangen og må lese den ene før jeg kan kjøpe en ny? Det eneste argumentet som faktisk får meg til å vurdere det, er at jeg akkurat nå har en stor stabel på vent med bøker jeg fremdeles har veldig lyst til å lese, og jeg vet at sjansen for at jeg leser dem er mindre om jeg kjøper enda flere.

Men nei, jeg skal ikke sette det som en målsetting. Jeg vet det er et løfte jeg uansett ikke vil klare å holde. Fordi jeg ikke har lyst til å slutte, og fordi jeg ikke slutte. Jeg har råd, jeg har plass og jeg har ingen planer om å flytte på veldig lenge. For ja, akkurat når man er på flyttefot skal selv jeg innrømme det ikke er videre praktisk å ha et firesifret antall bøker å dra på.

lørdag 19. november 2016

Nikaloaj Frobenius - Alle mine demoner

Tittel: Alle mine demoner
Sjanger: Noveller
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 208 s.
Kilde: eBokbib
Språk: Bokmål

Jeg har aldri lest noe Nikolaj Frobenius har skrevet, men jeg har lest mye om det Nikolaj Frobenius har skrevet.

Jeg har lest navnet sammen med ord som "gotisk" og "uhyggelig", jeg har stadig vekk lest navnet satt i en eller annen konstellasjon med Edgar Allan Poe og jeg har blitt nysgjerrig. Jeg har lest flere anmeldelser av Alle mine demoner og alle har vært positive. Alt dette har bygget opp en forventning om at dette kunne være årets norske bok for min del.

La meg begynne med en spoiler: Det ble totalt mageplask!

Jeg og denne novellesamlingen fikk en dårlig start. Jeg synes den første novellen var ... teit.
Jeg beklager plattheten i det argumentet, men jeg kan ikke finne et annet ord som er mer dekkende for min opplevelse. Novellen Skiløperen handler om en mann som innrømmer at han har drept en annen mann på en skitur i marka for mange år siden. Han forteller oss at han skriver dette ned på et ark han skal brenne når han er ferdig med å skrive ned alt som skjedde. Han forteller oss at han ikke gjør dette fordi han har et behov for å tilstå. Åpenbart ikke en helt troverdig forteller siden a) om han hadde brent arket, hadde ikke vi kunnet lese det og b) om han ikke hadde behov for å tilstå, hvorfor da i det hele tatt skrive det ned?

So far, so good - jeg liker fortellere som ikke er til å stole på. Det jeg har problemer med er fortellere som ikke har interessante historier å fortelle. Forlaget reklamerer med at tekstene i denne novellesamlingen ofte tar utgangspunkt i helt hverdagslige situasjoner, men raskt begynner tilværelsens skjøre fasader å slå sprekker. Uhyggen pipler fram. Idyllen blir grotesk. Jeg er ikke enig. Jeg synes det er lite som pipler frem i noen av disse ni novellene. Jeg synes det aller meste ligger helt oppe i dagen, noe som etterlater lite rom for uhygge. I denne første novellen, som altså ender svært dramatisk for en usympatisk skiløper i marka, vet vi allerede fra starten av at det er begått et mord. Vi vet det er lenge siden, og at morderen aldri har blitt røpet. Vi vet at han ikke i nevneverdig grad preges av anger. Vi vet at denne handlingen har hatt minimale konsekvenser for resten av livet hans. Hva er det da igjen som kan skape spenning? Om jeg nå skal trekke inn Poe for å snakke om Frobenius, er det her tydelige nikk til førstnevntes A Tell-tale Heart. Men der Poes forteller martres av sin egen underbevissthet, eller eventuelt av et overnaturlig bankende hjerte under gulvplankene, er det ingenting som skaper tilsvarende stemning i Frobenius' novelle.

Kanskje er det nettopp denne tvetydigheten jeg savner. Der jeg leser A Tell-tale Heart og aldri helt greier å fri meg fra følelsen av at likets bankende hjerte faktisk ligger og slår under gulvplankene, er jeg aldri i tvil når jeg leser novellene i Alle mine demoner. Alle novellene utenom én gir meg så gode muligheter til å lese alt som hallusinasjoner at tankene mine aldri er i nærheten av å gå til det overnaturlige. Den som forteller er i dyp rus i Billen, er innlagt på mentalsykehus i Pasient 134, har gjennomgått forferdelige traumer i Asyl, eller har et mentalt sammenbrudd i Strålende utsikt. Det eneste unntaket er samlingens siste novelle, Min, men der er til gjengjeld den realistiske tolkningen umulig - altså ingen tvetydighet der heller.

I flere av novellene hadde jeg også problemer med å komme inn i tekstene. Jeg følte stadig jeg ble holdt på armlengdes avstand fra det som foregikk. Noen ganger fordi fortelleren fortalte fra et tidspunkt som var langt borte i tid og det som ble fortalt bar preg av å være en gjenfortelling. Noen ganger fordi forfatteren lar karakterene sine messe på med lange forelesninger de får holde, uavbrutt av sine samtalepartnere. Tekstene er dessuten fulle av formuleringer som jeg enten har vanskelig for å se for meg ("Det var som en varm hånd gled gjennom brystet." "Sorgen bød seg fram som en hore og trykket kjønnet mot utsiden av hånden min.") eller som jeg har hørt så mange ganger før at de ikke blir til bilder i det hele tatt ("Jeg kjente rødmen som steg til ansiktet." "Blikket lyste av fortvilet hat." "Tungen var tørr som en sanddyne."). Totalinntrykket blir derfor av et språk som holder meg på avstand heller enn å invitere meg inn.

Derfor ble mitt første møte med Frobenius en skuffelse. Når han verken greier å skremme meg, underholde meg eller fryde meg med språklige finurligheter ble dette rett og slett direkte kjedelig.

Om du vil lese noen som er uenig med meg, prøv Anita eller Beate eller Tine

onsdag 2. november 2016

Månedsoppsummering oktober

Endelig har jeg skrevet et skikkelig blogginnlegg igjen - bare for å følge det opp med mer fjas.

Tvangstankene lar meg nemlig ikke slippe unna månedens oppsummeringsinnlegg. Har jeg gjort dette hver måned i 2016, kan jeg ikke slutte nå. Derfor, kort fortalt: Dette er bøkene jeg leste i oktober:
  • Ruth Lillegraven - Sigd
  • Jung Chang - Ville svaner
  • Tomas Espedal - Året
  • Ylva Ambrosia Wærenskjold - Syv somre og femten vintre
  • Gro Dahle - Søster
  • Gunnhild Øyehaug - Draumeskrivar
  • Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning
  • Silje Aanes Fagerlund - Eneste
  • Bret Easton Ellis - American Psycho 
  • Birger Emanuelsen - Anna og kjærligheten
Ti bøker totalt.
Ni lest på norsk, en på engelsk.
Seks kvinner, fire menn. 
Fem romaner, tre diktsamlinger, en novellesamling og en sakprosa.

Det er for mange bøker til at jeg vil skrive om alle, men kan i det minste si at Houms bok var favoritten blant romanene, Lillegraven blant diktsamlingene. American Psycho som jeg trodde skulle være vanskelig å komme gjennom på grunn av volden, viste seg i stedet å være vanskelig å komme gjennom fordi den var ekstremt kjedelig i alle passasjene mellom voldsscenene. Og Ville Svaner var tung å komme inn i, men når jeg først var kommet i gang likte jeg den veldig godt og lærte masse om Kina underveis.

Kryssmessig har dette vært en fabelaktig måned med minst ett kryss på hver bok. 
Åtte norske 2016-bøker har sendt meg nesten i mål for det punktet, og de to resterende bøkene er på 1001-lista. Begge 1001-bøkene gir også kryss for å ha stått i hylla da året begynte. Da ser statistikken slik ut før årets to siste måneder:
  • 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
  • 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
  • 3/5 essaysamlinger
  • 12/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
  • 9/12 bøker på 1001-lista
  • 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
  • 17/20 norske bøker utgitt i 2016
Det blir ingen reprise av fjorårets fulle måloppnåelse, men norsk-målet bør i hvert fall være i boks i løpet av november. Det er andre målsettinger det er mulig å nå om jeg går inn for det, men det spørs om ikke det taper i prioriteringskøen mot norsklesingen fremover.

lørdag 29. oktober 2016

Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning

Tittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sidetall: 175 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Norsk

Det er lenge siden jeg har lest ei bok og tenkt jeg har lyst til å skrive om den, men det skjedde da jeg leste Jane Ashlands gradvise forsvinning. Det var ikke bare det at jeg likte boka, ofte er bøkene jeg liker de vanskeligste å skrive om. Men akkurat her var det så tydelig akkurat hva jeg likte at jeg følte alle argumentene falt på plass mens jeg leste.

Jane Ashlands gradvise forsvinning handler om en amerikansk kvinne som når vi først møter henne er i ferd med å fryse i hjel på en norsk fjellvidde. Hvem er hun, hvorfor er hun alene på denne vidda, og hvorfor er hun i det hele tatt i Norge? Det er spørsmål som gradvis besvares gjennom teksten.

Først og fremst opplever jeg denne boka som et stykke godt gjennomført håndverk, Jeg liker Houms språk. Det er hovedsakelig effektivt og rett frem, vikler seg ikke inn i påklistrede adjektiver og holder seg unna klisjeene. Innimellom kommer det språklige bilder som får meg til å stoppe opp, tenke etter og trekke på smilebåndet fordi beskrivelsen er treffende. Det er ikke floskler, det er uttrykk som faktisk fremkaller et indre bilde når jeg leser dem. På flyet fikk hun så mye alkohol og beinplass at hun følte seg som en filledukke et barn hadde satt fra seg i en diger lenestol (s.9). Samtidig er det tydelig at han bruker språket helt bevisst. Hovedpersonen Jane Ashland er amerikansk, og sitater der hun eller andre snakker, er det stadige hint om at det er engelsk som er språket samtalene foregår på gjennom å bokstavelig oversette kjente engelske uttrykk (f. eks: "skyldig etter tiltalen"). Det ser ut som en dårlig oversettelse, men siden jeg vet det ikke er tilfelle oppfatter jeg det heller som fiffig, og jeg liker det.

Jeg liker også måten boka er bygget opp på. Teksten foregår på tre tidsplan, og merkelig nok oppfatter jeg to av dem som nåtid. Den egentlige nåtiden er når vi på første side møter henne frysende på vidda. Vi har også det som i mesteparten av romanen oppleves som nåtid som starter med Jane på flyet på vei til Norge og avsluttes med fjellturen der hun blir etterlatt alene. Og vi har det som er åpenbare tilbakeblikk på hva som har skjedd i USA og har ført til oppbruddet. Teksten hopper frem og tilbake mellom disse tre tidsplanene, i tillegg er tilbakeblikkene fra USA ikke nødvendigvis kronologiske. Det gjør at teksten kan virke litt rotete, du må innimellom lese noen setninger før du skjønner hvor og når du er. Til gjengjeld gir det Houm muligheten til å gi leseren informasjonen gradvis, akkurat når han vil du skal få den, noe som opprettholder spenningen i teksten. Vi aner at det ligger en tragedie i Janes forhistorie, men akkurat hva som har skjedd og hvorfor hun reagerer som hun gjør avsløres i biter.

Men hovedgrunnen til at denne boka begeistret meg, var at den skilte seg fra mengden. Jeg føler jeg har lest fryktelig mange bøker om norske småbarnsfamilier som tilsynelatende har alt, men der den ene eller den andre føler seg utilpass og/eller utilfreds og lengter, lengter så hardt etter noe ubestemmelig annet. Eller der den ene har brutt ut av dette A4-livet, og avhengig av synsvinkelen enten sliter med å ha blitt forlatt eller med å ha vært den som forlater. Dette elementet finnes i denne boka også, men med et enkelt grep har Houm likevel greid å gjøre det annerledes: Han lar den som observerer det norske samfunnet være en outsider. Jane Ashland er ikke bare ikke-norsk, men også som man oppdager etter hvert, i en situasjon som gjør henne til en outsider også på andre måter. Og det lille skiftet i perspektiv var nok til å gjøre dette til en interessant fortelling for meg.

Samtidig er det også mitt eneste ankepunkt. Jeg liker boka fordi den gir en outsiders blikk på Norge, men hvor reelt er det blikket? Bokas forfatter er norsk. Er dette virkelig en outsiders blikk, eller er det bare en nordmanns stereotypiske versjon av hvordan en utenforstående vil se det norske samfunnet? Det er et ganske teit ankepunkt siden det det egentlig betyr at jeg anklager boka for å være skrevet av feil forfatter, og strengt tatt er det ikke et ankepunkt ved boka i det hele tatt. Bare et spørsmål som er åpent for diskusjon.

Konklusjonen for meg er uansett at jeg synes dette er en god bok, faktisk en av favorittene blant alle jeg har lest i år til nå. Definitivt favoritten blant de norske 2016-bøkene som er aktuelle for nominasjon til Bokbloggerprisen - så får vi se om det finnes noen andre i bunken med uleste bøker som forandrer på det innen året er omme.

torsdag 6. oktober 2016

Månedsoppsummering september

Jeg har sluttet å være en bokblogger, per i dag er jeg tydeligvist en listeblogger. Om det er noe som finnes. Jeg har kommet til et punkt der jeg tenker: Enten må jeg ta meg sammen og faktisk skrive noe om bøkene jeg leser - eller så må jeg legge ned hele bloggen. Jeg er foreløpig ikke klar til å kaste inn håndklet, så ambisjonen er å gå for alternativ én. Men i dag holder jeg meg til listene.

Dette er bøkene jeg fullførte i september:
  • Charlie Jane Anders - All the Birds in the Sky 
  • Sarah Hall - The Wolf Border
  • Heidi Sævareid - Slagside
  • N.K. Jemisin - The Obelisk Gate
  • Morten A. Strøksnes - Et mord i Kongo
  • Han Kang - The Vegetarian
  • Wyl Menmuir - The Many
  • Margaret Atwood - The Robber Bride
Seks på engelsk, to på norsk.
Seks kvinner, to menn. 
En ungdomsroman, en dokumentar, seks romaner hvorav to er fantasy/SF.

September har vært en måned med mange gode bøker. Måneden startet bra med å fullføre The Robber Bride, som jeg leste mesteparten av i august og likte veldig godt. Jeg har et halvferdig innlegg om den boka på lur, som ambisjonen er å få klar til publisering. Jeg fortsatte med The Many, som er en av bøkene på langlista til Man Booker-prisen, og  jeg likte den også - særlig den klaustrofobiske stemningen i boka. Men jeg har fremdeles ikke greid å lande et svar på om jeg likte slutten eller ikke. The Vegetarian vant den internasjonale Booker-prisen tidligere i år, og jeg har ikke hørt noe annet enn skryt om den. Boka var god, men greide aldri gripe meg helt så jeg er mer ambivalent. Et mord i Kongo ble lest som forberedelse til bokbad. Boka ga en god fremstilling av saken, men siden saken aldri interesserte meg veldig, la det begrensninger på hvor spennende jeg synes boka var også. The Obelisk Gate er oppfølgeren til The Fifth Season som kom i fjor, og jeg synes den var minst like god som forgjengeren, en serie som anbefales alle som liker fantasy. Slagside er en ny ungdomsroman fra Sævareid, og jeg tror faktisk jeg likte denne bedre enn Slipp Hold fra i fjor. Sævareid er god på å skrive relasjoner, og har her en interessant hovedperson som jeg likte å lese om. The Wolf Border handler om et prosjekt der ulven reintroduseres i Storbritania, og var veldig god. Jeg er klar for å finne flere Sarah Hall bøker i nær framtid. All the Birds in the Sky var månedens klare nedtur. Jeg kjøpte boka etter massive anbefalinger fra det som føltes som alle på hele internett, men da jeg begynte å lese, syntes jeg teksten var barnslig og alt for full av "whimsy" for min smak. Midtpartiet var bedre enn starten, så jeg var klar for å gi boka en middels anmeldelse, men så kom slutten som jeg syntes var helt idiotisk og jeg var tilbake til slakt.

Så, tid for kryss:
Det ble bare to nye kryss denne måneden også. Ett kryss for Atwood som er 1001-bok, ett kryss for Sævareid som er norsk 2016-bok. Jeg begynner å innse at jeg ikke kommer til å repetere fjorårets bragd med å fullføre alle lesemålene mine, men jeg har i hvert fall planer om å greie både 1001-målet og 20 norske bøker fra 2016 innen året er omme. Det mest skuffende så langt er at jeg bare har lest 10 bøker off the shelf. Noe som helt klart har en sammenheng med hvor mange nye bøker jeg har kjøpt i løpet av året...

Statistikken per september ser slik ut:
  • 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
  • 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
  • 3/5 essaysamlinger
  • 10/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
  • 7/12 bøker på 1001-lista
  • 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
  • 9/20 norske bøker utgitt i 2016

torsdag 8. september 2016

Månedsoppsummering august

August kom og gikk, og hvor mye har jeg blogget? Det snakker vi ikke om. I stedet har jeg jobbet med forberedelsene til Bokbloggertreffet 2016, og vi kan vel alle være enige om at det var fornuftig  prioritering.

Jeg har faktisk lest ganske mye i august, men det synes ikke i statistikken. Jeg har nemlig lest så mange bøker samtidig den andre halvdelen av måneden, at jeg ikke fullførte noen av dem. Dermed ser statistikken over hva jeg leste i august slik ut:
  • Yuri Herrera - Signs Preceding the End of the World 
  • Lisa McInerney - Glorious Heresies
  • Jeff Lemire - Sweet Tooth, Vol 3 - Animal Armies
  • Jeff Lemire - Sweet Tooth, Vol 2 - In Captivity 
  • Kameron Hurley - The Geek Feminist Revolution
To romaner, en essaysamling og to tegneserier, alle på engelsk. 
To kvinner, tre menn.
Så gikk jeg tom for ting å telle.

Jeg har sagt jeg vil lese flere essaysamlinger i år, og tenkte at en med tittelen The Geek Feminist Revolution måtte være midt i blinken. Helt innertier ble det likevel ikke. Kameron Hurley skriver om å være kvinne innenfor sci-fi og fantasy miljøet,  og om mangfold innenfor sjangrene, og hun har en del gode poenger jeg tar med meg. Men boka er en samling av essays og blogginnlegg som tidligere er publisert andre steder, og samlet mellom to permer blir det ganske repetitivt. Jeg foretrekker dessuten essays av den mer utforskende typen, mens Hurley har et svar og bruker teksten til å argumentere for dette. Det var likevel ei bok det var verdt å få med seg, men ikke årets favoritt.

Glorious Heresies var derimot et av høydepunktene så langt i år. I boka møter vi far og sønn i en relativt dysfunksjonell irsk familie. Faren, alenefar for fem barn, er en arbeidsløs alkoholiker som blir hanket inn til å hjelpe til å bli kvitt et lik. Sønnen er too-cool-for-school og er som 16-åring allerede på god vei inn i en karriere som langer. Men midt mellom mord, dop og prostitusjon greier denne boka å fremstå som relativt hjertevarm, og er nok den boka jeg har levd meg mest inn i i løpet av 2016. Ei bok der fortellingen grep fatt i meg, og som engasjerte meg hele veien gjennom.

Signs Preceding the End of the World toppet imidlertid den også, og er den beste boka jeg har lest så langt i år. Boka handler om ei jente som reiser fra Mexico til USA (selv om navnet på landene aldri nevnes) for å finne broren sin. Boka er bare så vidt over 100 sider, men Herrera er en mester i få sagt mye med få ord. Det er mye symbolikk her, boka kan leses på flere nivåer og det er noe av grunnen til at jeg likte den så godt. Om jeg er flink, kan det hende jeg skriver en skikkelig anmeldelse av den, men for nå får det holde å si at den anbefales.

De to tegneseriene var kjappe å komme gjennom, men ikke helt min greie, og jeg tror min reise sammen med Sweet Tooth slutter her.

Så, tid for kryss?
Det er ganske fort gjort. Det eneste krysset er for en essaysamling. Kommer sterkere tilbake her i september når jeg fullfører alle 1001-bøkene jeg har begynt på.
  • 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
  • 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
  • 3/5 essaysamlinger
  • 10/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
  • 6/12 bøker på 1001-lista
  • 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
  • 8/20 norske bøker utgitt i 2016

mandag 22. august 2016

Norsk på norsk #2

Bokhøsten er i gang, og tradisjonen tro er jeg klar for en høst med spesielt fokus på norske bøker med tanke på Bokbloggerprisen 2016.

Men før bokhøsten kommer skikkelig i gang for min del, trenger jeg komme ajour med bokvåren. Jeg har så langt lest åtte norske 2016-bøker, og skrevet om fire av dem. I dag har jeg planer om å skrive veldig kort om to til. Dette er som kjent min taktikk for å få sagt i hvert fall noe om alle bøkene jeg leser som kan nomineres til neste års pris.

Bjørn Ingvaldsen - Far din

Jeg leste Ingvaldsens Tryllemannen i 2014, og likte godt hvordan Ingvaldsen skrev en barnebok som kunne leses på to helt forskjellige nivåer som barn og som voksen. Med Far din er det litt på samme måte, selv om det kanskje er litt mindre sprik mellom de to lesningene denne gangen. I boka møter vi en ung gutt som er akkurat som alle de andre i klassen. Helt til han en dag kommer hjem fra fotballtrening og ser faren sin fraktes vekk av politiet. Det viser seg at faren er en tyv. Han har stått bak mange innbrudd i nabolaget, og har stjålet fra både naboer og kollegaer. Boka handler om hvordan både mora og gutten blir utstøtte i lokalsamfunnet, hvordan farens handlinger smitter over på dem. Dette kunne fort blitt melodramatisk, men Ingvaldsen skildrer det hele i et enkelt, hverdagslig språk som bringer fortellingen ned på jorda og gjør opplevelsen av det hele så utrolig mye sårere å lese om. Av de norske bøkene jeg har lest så langt i år, er dette så langt min favoritt.


Ida Jackson - Danielle
Jeg leste alle Ida Jacksons tidligere bøker som forberedelse til å intervjue henne under utdelingen av Bokbloggerprisen i fjor, og har for lenge siden konkludert med at jeg liker måten hun skriver bøker på. Danielle skiller seg fra de andre ved å være en ungdomsroman, men jeg liker det fremdeles.
I Danielle møter vi en hovedperson som er ganske tøff i trynet. Danielle vil bli kunstner og ser på alt som en sjanse til å drive med installasjonskunst. Hun har hatt en kjæreste som er noen år eldre enn seg, men det er slutt rett før boka begynner og Danielle innser at alle vennene hennes egentlig er hans venner. Dette fører henne via noen omveier inn i et nytt miljø, en gjeng som er aktive i Rød Ungdom - et miljø Ida Jackson selv kjenner godt fra sin tid i ungdomspartiet. Det jeg likte med denne boka var Danielles stemme som er det som bærer teksten fremover. Hun er ekstremt seriøs på det hun driver med, samtidig som hun er lite selvhøytidelig. Hun elsker oppmerksomhet, og blir av andre sett på som useriøs, men selv føler hun seg misforstått. Det er et sinne, en rastløshet og en energi i hennes fortellerstemme som driver teksten fremover - og det trenger boka, for plottet er ikke like sterkt. Ei bok jeg tror ungdom kan kjenne seg igjen i, selv om Danielle kanskje er mer ekstrem i sine veivalg enn mange som vil lese om henne.