tirsdag 7. november 2017

N.K. Jemisin - The Broken Earth-trilogien

I løpet av oktober gjorde jeg noe det er lenge siden jeg har gjort sist: Jeg leste en hel fantasy-trilogi i ett jafs. The Fifth Season (2015), The Obelisk Gate (2016) og The Stone Sky (2017) danner tilsammen trilogien The Broken Earth og er skrevet av N.K. Jemisin. En serie det er vel verdt å få med seg om du liker fantasy.


Jeg liker fantasyserier som er komplekse. Serier der jeg føler verden henger på greip, og at mye foregår også utenfor den fortellingen jeg blir fortalt. Jeg liker fantasy med gråsoner, der det ikke er dreier seg om det gode mot det onde, men heller om individer med konkurrerende egeninteresser.Og generelt liker jeg bøker som ikke undervurderer meg som leser. I denne serien føler jeg Jemisin leverer på alle punkter. I tillegg har hun kommet opp med verdensspesifikke banneord - jeg er overbevist!

Jeg vil ikke si mye om bok to og tre fordi spoilers, men mye kan sies med utgangspunkt i den første boka. Vi befinner oss på et kontinent som kalles The Stillness. Et ironisk navn, for kontinentet preges av stor seismisk aktivitet i form av jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. Menneskene lever i inngjerdede småsamfunn der alt er basert på at de skal kunne være selvberget gjennom flere år med dårlige avlinger etter eventuelle naturkatastrofer.

I denne verdenen finnes det to typer mennesker: De som er som deg og meg, stills, og såkalte orogenes. Sistnevnte har en spesiell kontakt med jorda og evnen til å forhindre naturkatastrofer. De har imidlertid samtidig evnen til å starte dem, og finner naboene dine ut at du har denne evnen er sjansen stor for at de danner en lynsjemobb og kommer for å ta deg. Den eneste aksepterte utveien for orogenes er å gå gjennom trening i en institusjon som kalles The Fulcrum, der opplæring sørger for at de får kontroll på evnene sine og de kan brukes som verktøy for storsamfunnet. Nøkkelord: verktøy. Ikke deltakere.

I den første boka følger vi tre orogenes på tre ulikte tidspunkt, både i deres liv og i verden for øvrig. Damaya er et barn som akkurat har blitt avslørt som orogene og foreldrene hennes har sperret henne inne i en låve og varslet myndighetene. Syenite er en ung kvinne som har klatret til det fjerde nivået i Fulcrum-treningen, og skal sendes ut på oppdrag til en av byene i området. Og Essun er en tobarnsmor som har greid å skjule sine evner og lever i en by der ingen, ikke en gang ektemannen, vet om evnene hennes. Ja, også lever hun på et tidspunkt der verden er i ferd med å gå under.

Ut fra disse synsvinklene er det klart at min sympati som leser ligger hos orogenes, de utstøtte som i samfunnets lovverk er definert som ikke-mennesker. Men gjennom bøkene er det vanskelig å ikke se saken også fra den andre siden. Jeg skjønner godt hvorfor de "vanlige" menneskene er redd orogenes, jeg mener, hvem ville ikke være redd for naboen om hun kunne ta livet av deg uten å løfte en finger? Hovedpersonene vi følger er ikke bare sympatiske, de gjør ting det er vanskelig å tilgi dem. Jeg liker å få heie på folk der jeg er litt usikker på om de egentlig er helter eller skurker.

Jeg liker også at bøkene ikke undervurderer meg som leser. Her er det bare å henge med i svingene, ingen lange, unaturlige dialoger mellom karakterene som bare er med for å forklare leseren hva som skjer. Jeg liker hvordan karakterene plutselig skjønner hvordan ting henger sammen, og den interne dialogen vi får høre i forbindelse med dette er. "Oh. Oh. Oh." Jeg mener, det er sånn vi faktisk tenker. Og det gir meg som leser mulighet til å finne ut av ting på egenhånd og til å føle meg fantastisk smart når jeg faktisk skjønner det samme som karakteren. Det er godt for egoet.

Og jeg elsker at bok to og tre bare går ut fra at jeg husker hva som har skjedd tidligere og ikke bruker masse tid på å oppsummere tidligere hendelser. Akkurat det er nemlig noe av det som irriterer meg mest når jeg leser serier. Et nærliggende eksempel er Harry Potter, siden jeg akkurat har hørt alle bøkene på lydbok, der JK Rowling stadig lager mystiske innledninger der man liksom ikke skal skjønne hvem det er snakk om, men hallo - hvem starter på bok tre og har ikke fått med seg at Harry Potter er en trollmann?!? Uansett, tilbake til Broken Earth: N.K. Jemisin drar det så langt at den første boka avsluttes i en dialog der en person stiller et spørsmål. Og første gang vi møter dem i bok to, besvares spørsmålet. Som om det ikke var ett år mellom bøkene, men bare en ubrutt dialog. Jeg digger det!

Dette skraper bare i overflaten av bøkene og gir egentlig bare et hint om starten. Utover i bok to og tre utvider både verdensbildet og fortellingen seg til å bli noe mye større. Om jeg skal finne noe negativt å si om den, er det at det kanskje blir litt vel abstrakt etterhvert. Selv etter å ha lest alle tre, er favoritten fremdeles den første. Men de tre danner en fin helhet og slutten var tilfredsstillende avrundet. Og jeg forelsket meg i fortellerstemmen underveis, en stemme som også får sin forklaring.

N.K Jemisin har for øvrig skrevet to serier tidligere, jeg har lest begge og konkluderer med at hun er en forfatter som skriver seg bedre og bedre for hver serie. Siden enkelte ting faktisk var bedre før, som min evne til å skrive om bøkene jeg leste, har jeg blogget om begge seriene. Vil du lese mer, finner du min omtale av dem her:

søndag 5. november 2017

Biosirkel: Arabella Weir - The Real Me is Thin

Tittel: The Real Me is Thin
Sjanger: Memoar
Forlag: Harper Collins
Utgitt: 2010
Lengde: 4t 19 min
Kilde: Storytel
Språk: Engelsk

Jeg innrømmer det glatt: Noen bøker blir valgt på gyngende grunnlag.

Som for eksempel når man allerede er langt på overtid til biosirkelrunden til Ingalill, har null peiling på hva man skal velge til månedens kategori (mett, som i fløte og sukker), men er for pliktoppfyllende til å hoppe over. (Man har da kryssmål, for pokker!)

Det er da man hvileløst scroller gjennom Storytels biografi-liste og blir overlykkelig når man finner ei bok som er matrelatert og ikke mye over 4 timer lang. Ikke hørt om forfatteren og ikke spesielt interessert i tematikken? Pfft... det er uvesentlig, her skal kryssleses. Evt krysslyttes, om du er av den pirkete typen.

Det er en grunn til at jeg skriver en avhandling om hvordan boka ble valgt ut. Jeg har fint lite å melde om selve boka. Kort oppsummert kunne den bestått av to setninger: "Jeg er feit. Det er foreldrene mine sin skyld." Arabella Weir vokste opp på 60-tallet med to intelligente, men ikke spesielt fintfølende, foreldre. Som niåring fikk hun beskjed ved middagsbordet om at hun var for feit til å spise poteter, de ble forbeholdt søsknene hennes. Etter hvert som foreldrene skilte lag, ble måltidene uregelmessige og ofte av dårlig kvalitet. Arabella svarte med å proppe i seg alt som var tilgjengelig til en hver tid under mottoet - du vet aldri når sjansen byr seg igjen. Hun la på seg mer, og grunnlaget for et liv med matnevroser og jojo-slanking var lagt.

Det er noen skildringer av mat i denne boka som er kostelige, jeg har ikke lest noen andre som har fått kokte poteter og kjøttdeig til å fremstå som en deliktasse før. Men hovedinntrykket er likevel at dette ble tynn suppe. Jeg tviler ikke på at Weirs kroppsnevroser er reelle, men jeg sliter med å forstå hvorfor det skulle være interessant for meg å lese om dem. Særlig etter å ha googlet navnet hennes for å se bilder. Utfra måten hun snakker om seg selv på, trodde jeg hun trengte to seter på bussen, men faktum er at jeg ikke ville tenkt på vekta hennes i to sekunder en gang om jeg møtte henne på gata. Sannsnynligvis kunne vi brukt hverandres klær.

Jeg økte hastigheten på opplesningen fordi tålmodigheten ikke holdt til å høre på dette i fire timer. Kroppsnevroser i smurfestemme var faktisk hakket morsommere, men i bunn og grunn er min anbefaling å finne noe annet å lese enn denne.

onsdag 1. november 2017

Månedsoppsummering oktober

Etter å ha vært ganske god til å skrive innlegg jevnlig i 2017 er jeg nå tydeligvis tilbake til å bare gjøre månedsoppsummeringer. Planen er at det skal snu nå når kalenderen sier november.

Oktober har vært travel, men det har likevel vært mer pusterom enn i september. Det betyr at jeg har lest litt mer, selv om jeg er langt unna nivået fra resten av året. Fasiten sier fem fullførte bøker denne måneden, og fantasytrenden fra september har fortsatt. Jeg konstaterer også at tre av fem bøker er gjenlesninger. Det er ganske uvanlig for meg i voksen alder.

Dette er bøkene jeg har lest i oktober:
  • N.K. Jemisin - The Stone Sky
  • Arabella Weir - The Real Me is Thin 
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Deathly Hallows 
  • N.K. Jemisin - The Obelisk Gate 
  • N.K. Jemisin - The Fifth Season

Fem bøker. Tre i papir, to som lydbok.
Fem kvinner, ingen menn.
Alle på engelsk, fire av dem fantasy, en biografi.

Med Harry Potter and the Deathly Hallows har jeg nå fullført Harry Potter-serien på lydbok. Fremdeles like imponert over Stephen Fry, og fremdeles småskeptisk til selve boka. Jeg konkluderer med at Harry Potter er underholdene, men ikke helt min type fantasy. Og selv om dette teknisk sett er gjenlesing, føltes det som å lese boka for første gang - jeg husket overhodet ingenting!

En som imidlertid virkelig skriver min type fantasy, er N.K.Jemisin. Jeg har lest begge hennes tidligere serier, og synes hun er et godt eksempel på en forfatter som blir bedre og bedre jo mer hun skriver. I oktober har jeg lest hele The Broken Earth trilogien, og jeg synes den er glimrende! De to første bøkene har jeg lest når de kom ut i 2015 og 2016, men jeg ville lese begge på nytt før jeg leste årets avsluttende The Stone Sky, et godt valg - jeg hadde glemt mange av detaljene.

(Her fulgte en oppsummering av disse bøkene som ble så lang at jeg innså serien krever et eget innlegg. Kommer til en blogg nær deg før du aner.)

Den siste boka jeg leste, eller lyttet til, var The Real Me is Thin av Arabella Weir. Valgt fordi det var den første boka i biografi-kategorien på Storytel jeg fant som hadde noe som helst med mat å gjøre og dermed kunne argumenteres inn i Ingalills biografisirkel. Siden jeg allerede var langt på overtid, hjalp det selvsagt også at den var under fem timer lang. Mer om denne også i eget innlegg. Spoilers: Man burde ikke velge bøker utelukkende ut fra at de er korte, kort betyr ikke nødvendigvis bra.

Kryssing har det blitt lite av i oktober, her har det vært lystlesing over en lav sko. Weir ga et kryss på biografipunktet, så er jeg fremdels on track der. Harry Potter er fremdeles over 500 sider, men der var jeg allerede i mål i september. I løpet av november og desember er målet å få til minst en diktsamling, åtte nye norske og en biografi. Her er det bare å lete etter dobbeltkryssene.
  • 89/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 12/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 9/10 diktsamlinger
  • 7/5 bøker over 500 sider
  • 5/6 biografier til Ingalills biosirkel

søndag 1. oktober 2017

Månedsoppsummering september

September har vært en hektisk måned på jobb. Til tider konsentrere-meg-om-ikke-å-hyperventilere hektisk, noe som i grunnen er ganske ubehagelig. Bokbloggertreff i midten av måneden ble en pustepause, og denne uken har jeg vært tre dager i Amsterdam med jobben.

I motsetning til tidligere i år har stresset denne måneden gått ut over lesingen. Jeg har prøvd å lese, men ikke greid å samle tankene nok til å konsentrere meg. Derfor har september vært måneden for lettbeint fantasy og Netflix. Den positive siden av det er at det bør gå raskt å oppsummere lesemåneden.

Jeg har fullført følgende tre bøker:
  • Peter V. Brett - The Painted Man 
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the The Half Blood Prince 
  • Colson Whitehead - The Underground Railroad

To menn, en kvinne. En lydbok, to papirbøker.
En roman, to fantasyromaner. Alle på engelsk.

The Underground Railroad var den av bøkene på Man Booker langlista jeg hadde mest lyst til å lese før lista var offentliggjort. En bok om slaveriet der den metaforiske undergrunnsjernbanen er en bokstavelig jernbane som går under bakken mellom sørstatene og hjelper rømte slaver i sikkerhet. Jeg synes boka var god, men ikke fantastisk. Mitt hovedproblem med boka er at bortsett fra hovedpersonen Cora, er alle bipersonene ikke mer enn funksjonen de har i hennes fortelling. Og det gjør at jeg leser om de grusomste ting uten at det berører meg stort, noe jeg synes er synd.

Harry Potter and The Half Blood Prince er sjette og nest siste bok i serien, og jeg fortsetter å kose meg med Stephen Frys fantastiske innlesing. Jeg fortsetter også å forundre meg over hvor lite jeg faktisk husker fra forrige gang jeg leste serien, og konkluderer stadig med at jeg underholdes - men greier ikke opparbeide noe fangirl-engasjement.

The Painted Man ble anbefalt meg av en venn som har vært spot on med alle fantasy-anbefalinger så langt. Denne gangen traff han ikke like bra. Her er vi i en verden der demoner stiger opp fra bakken hver natt og dreper alt levende de kommer over. Menneskene gjemmer seg bak magiske beskyttelsesmurer og lever livene sine på dagtid. Så møter vi en ung gutt i en avsidesliggende landsby som ikke lenger vil være med på at det skal være sånn... Boka var underholdende nok, men veldig forutsigbar. Jeg er dessuten ikke overbegeistret for fantasy der det er så åpenbart hvem som er gode og hvem som er onde, jeg foretrekker å leve i gråsonene. Nå var det riktignok hint om at det kan være gråsoner på gang her også, så du skal ikke se bort fra at jeg leser de to neste bøkene i trilogien neste gang jeg trenger noe lettbeint. Akkurat nå håper jeg hjernen begynner å bli mottagelig for mer tyggemotstand snart.

Med tanke på lesemål er det magert denne måneden. Det eneste som gir uttelling er at begge fantasybøkene er på over 500 sider, noe som gjør at jeg er i mål med to av sju. Greier jeg fullføre tre lesemål til innen året er omme, skal jeg si meg fornøyd med det.

  • 84/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 12/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 9/10 diktsamlinger
  • 6/5 bøker over 500 sider
  • 4/6 biografier til Ingalills biosirkel

søndag 3. september 2017

Norsk-på-norsk #4

Bokhøsten er i gang, og planen er å lese nok nye norske bøker til at dette resten av året kan bli en månedlig spalte. I august leste jeg tre norske bøker av året, akkurat passe til en samleomtale.


Helga Flatland - En moderne familie

Sjanger: Roman
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 239 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman

Dette er ei av bøkene jeg har gledet meg til å lese i høst, men jeg kan ikke si den helt innfridde forventningene.

Altså, dette er på ingen måte ei dårlig bok. Vi møter søsknene Liv, Ellen og Håkon som på farens 70-årsdag får vite at han og moren har bestemt seg for å skilles. Gjennom kapitler fra alle de tre søsknenes synsvinkler får vi vite både hvordan denne skilsmissen påvirker dem, og hvilke andre problemer de sliter med i hverdagen.

Flatland skriver godt. Språket flyter, det er lett å lese, jeg tror på (de fleste) karakterene hun skriver frem. Når jeg likevel sier at forventningen ikke blir innfridd, er det fordi dette føles som et erketypisk eksempel på hva man kan forvente av en norsk samtidsroman. De indre relasjonene i en familie, deres små og store problemer - jeg har lest det før. Mange ganger. Kanskje ikke akkurat om en 70-årings skilsmisse, men det er likt nok en hver annen skilsmisse til at det ikke gjør noen forskjell.

Jeg hadde også noen andre småproblemer som trakk ned helhetsinntrykket. Jeg skrev over at jeg tror på (de fleste) av karakterene i teksten. Jeg hadde imidlertid problemer med Håkon som omsider får slippe til orde i siste kapittel. Han har noen fikse ideer som danner grunnprinsippet i livet hans som jeg mest av alt syntes ble kunstig. Jeg har også problemer med romankarakterer som later som de ikke er romankarakterer. "Jeg løper mot huset til mamma og pappa. Det er ikke slik at beina løper dit av seg selv, at jeg plutselig befinner meg utenfor et betydningsfullt sted uten å være klar over det, slik jeg har lest og irritert meg over i så mange romaner. (s.98)"

Kort oppsummert kan jeg vel si det på følgende måte: Godt gjennomført, men lite originalt.


Kristin Storrusten - Barsel

Sjanger: Dikt
Forlag: Tiden
Antall sider: 63 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Når en bokblogger debuterer med diktsamling, og attpåtil omtales som bestselger etter få uker, er det klart jeg måtte lese. Selv om jeg allerede på forhånd hadde en mistanke om at jeg ikke er helt i målgruppa for disse diktene.

Barsel handler, overraskene nok, om barseltiden. Men her er ikke alt fryd og gammen, snarere tvert i mot. Diktene utbasunerer frustrasjonen, slitet og alt det som ikke er en rosa lykkeboble når en ny baby har kommet inn i familien. Det er befriende å lese om babytid som ikke er pakket inn i regnbuer og sukkerspinn, selv om befriende kanskje er helt feil ord å bruke om det som vel egentlig er skildringer av en fødselsdepresjon.

Diktene er ganske rett frem i språkbruken, og alvoret mykes opp av humor som flere ganger fikk meg til å humre. Som når hun sitter fem mintter ekstra i bilen utenfor barnehagen fordi hun ikke orker gå inn riktig enda. Eller når hun innser at noen andre visste best likevel:  "du får ikke deg selv + baby / du får alt nytt / uten kvittering, angrerett, åpent kjøp / jeg ville ikke høre på noen / Så da står du her, da / uten å ha hørt på noen / og skjønner at moren din hadde rett"

Jeg er sikker på at dette er veldig gjenkjennelig for alle som har vært gjennom det, og jeg tviler ikke på at dette kan være ei viktig bok for mange som trenger å vite at de ikke er alene om å kjenne det sånn. For meg som hverken har barn eller planer om å få det, er tematikken imidlertid litt mindre interessant. Det sier imidlertid mer om meg enn om teksten.


Agnes Ravatn - Verda er ein skandale

Sjanger: Essay
Forlag: Samlaget
Antall sider: 95 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse

Jeg vil gå så langt som til å si at jeg er fan av Agnes Ravatn, særlig som essayist. Det var litt høytidsstemning i heimen da denne boka kom i hus, og jeg sparte den til en lørdag da jeg hadde tid til å sette meg ned og lese hele fra perm til perm uten avbrekk.

Ravatn skriver også bok i barselpermisjon, men hun har et klart prosjekt når hun går inn i den: Sammen med barnefar og baby flytter hun til svigerfamilens gård i Valevåg på Vestlandet der hun skal roe ned og skrive bok, kanskje om samtalene hun har med nabo, forfatterkollega og venn, Einar Økland.

Dette er kanskje ikke banebrytende tekster, men det veies opp for i sjarm, formuleringsevne og selvironi. Jeg smiler meg gjennom side etter side. Noen ganger fordi det er hyggelig, noen ganger fordi det er absurd, noen ganger fordi hun kommer med en treffende beskrivelse jeg ikke hadde forventet meg og noen ganger bare fordi hun evner å le av seg selv. Og når det kommer et helt essay om hvordan hun er på stadig jakt etter den perfekte pennen, er jeg helt solgt. Om jeg ikke helt greier å leve meg inn i barseltidens utfordringer hos Storrusten, er gjenkjennelsen total når Ravatn beskriver jakten på skriveredskaper og det perfekte papiret, og at det rett og slett er umulig å skrive noe som helst før den rette pennen har dukket opp i postkassa.

Og smilet går helt rundt når jeg leser følgende beskrivelse av hvordan en god rollerpenn skal være: "Blir spissen for rund og mild, føler ein seg som Langbein når ein skriv, og innhaldet blir deretter." Man kan ikke skrive god litteratur når man føler seg som Langbein, må vite. Men den rette pennen må ha dukket opp, for denne boka var en fornøyelse å lese. Min klare favoritt blant de norske 2017-bøkene jeg har lest så langt.

fredag 1. september 2017

Månedsoppsummering august

Hvor ble det av august? Det er en klisje, men noen ganger er det ingenting annet som duger. Denne måneden forsvant omtrent før jeg rakk registrere at den begynte. Men jeg har likevel lest en god del, faktisk tosifret antall titler denne måneden også:

  • Charles Duhigg - The Power of Habit: Why we do what we do in life and business 
  • Zadie Smith - Swing Time
  • Marjorie Liu og Sana Takeda - Monstress #1: Awakening 
  • Agnes Ravatn - Verda er ei skandale 
  • Tim Whitmarsh - Battling the Gods: Atheism in the Ancient World 
  • Sebastian Barry - Days Without End 
  • Kristin Storrusten - Barsel 
  • Jon McGregor - Reservoir 13 
  • Helga Flatland - En moderne familie  
  • Emily Fridlund - History of Wolves 
  • Natascha Kampusch - 3096 dager

Totalt 11 titler.
Sju av kvinner, fire av menn.
Sju på engelsk, fire på norsk.
Tre på lydbok, to e-bøker og seks på papir.
Fire sakprosa, en tegneserie, fire romaner og ei diktsamling.
Fire på langlista til Man Booker prisen.

Igjen har jeg skrevet om bare en av dem.

Tre av bøkene er norske 2017-bøker og skal få sitt eget norsk-på-norsk innlegg, forhåpentligvis i løpet av helga. Spoiler alert: Agnes Ravatn er månedens soleklare favoritt på denne fronten.
Fire av bøkene er romaner på Man Booker langlisten. Planen var egentlig å skrive egne innlegg om alle disse, men denne måneden har jeg rett og slett vært for stresset til å orke tenke på det. Den nye planen er samleinnlegg der også.

Battling the Gods var en grundig og interessant bok som tok for seg ateisme i antikken. Men det var også ei bok jeg tror hadde vært enda mer interessant om jeg visste mer om antikken fra før. Den dreier seg om et såpass snevert emne at det hadde vært greit å ha litt mer kontekst å sette den inn i, og det er vanskelig å ta stilling til forfatterens påstander når jeg aldri har hørt motargumentene.

Monstress kommer heftig anbefalt av Stine og Mari, og jeg angrer ikke på at jeg kjøpte. Historien var god, og i tillegg må dette være det definitivt peneste jeg har lest i år. (Altså, om du kan se bort fra all blod, gørr og andre groteskerier.) Nesten så jeg vurderer å kjøpe ett eksemplar til for å ramme inn noen av sidene og henge dem på veggen.

The Power of Habit var like doser interessant og irriterende. Interessant fordi den hadde mange gode eksempler det var spennende å høre om. Irriterende fordi den stadig tok eviglange omveier for å komme til poenget. Jeg er sikker på at teksten kunne vært halvparten så lang og likevel få sagt akkurat like mye.

Ingen månedsoppsummering uten krysstelling.
Med 11 fullførte titler er jeg allerede i mål med å lese 80 bøker i år. Med andre ord årets første lesemål med full pott, det hadde jeg ikke sett komme ved årets start.
Norsk bokhøst og Bookerfeber er krise for bokhylle-utfordringen. Bare 1/11 sto i bokhyllene mine da året begynte. Det er imidlertid tre kryss å hente for norske 2017 bøker og ett for diktsamling. Det er også kryss for deltakelse i biografisirkel.
  • 81/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 12/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 9/10 diktsamlinger
  • 4/5 bøker over 500 sider
  • 4/6 biografier til Ingalills biosirkel

søndag 20. august 2017

Norsk-på-norsk #3

Bokhøsten er i gang, og det er på tide å vekke til live serien norsk-på-norsk . Serien der jeg skriver litt om alle norske bøker jeg leser som er utgitt i 2017 - og som dermed kan nomineres til Bokbloggerprisen 2017.

Dagens utgave inneholder bøker lest i april, mai og juli - og med dette er jeg oppdatert og klar for det jeg håper blir en høst med mange høydepunkter.

 

Ida Lórien Ringdal - Dette skjer ikke


Sjanger: Dikt
Forlag: Tiden
Antall sider: 78 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Dette er et typisk eksempel på at jeg burde skrive om bøker når jeg faktisk leser dem, og ikke fire måneder etterpå uten notater. Men noe husker jeg likevel.

Dette er en diktsamling om ugjengjeldt kjærlighet som balanserer fint mellom sårhet og humor. Diktene er korte og veldig rett frem i språket, med andre ord den typen dikt jeg liker. I stedet for et blomstrende bildespråk, leker Ringdal seg heller med ordspill og vrir og vender på kjente uttrykk slik at setninger jeg tror jeg vet hvor skal, plutselig havner et helt annet sted.

På et vis føltes dette som punchline-poesi, og når det traff, traff det meg skikkelig. Problemet med samlingen som helhet var at det var litt for mange av diktene som gled forbi uten reaksjon til at den blir årets høyedpunkt, men det var mange punkter underveis der gjenkjennelsen var stor og jeg fikk litt vondt i magen. Som dette diktet som jeg fremdeles husker ordrett fire måneder etterpå (ja, jeg har sjekket at jeg husker riktig):

"Vi har ingenting
til felles
bortsett fra
at vi ikke elsker
meg "


Rønnaug Kleiva - Western Desert


Sjanger: Noveller
Forlag: Samlaget
Antall sider: 140 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse 

Det er en del bøker jeg liker godt mens jeg leser dem, men som jeg likevel har glemt to uker etterpå.  

Mens jeg leste Western Desert trodde jeg kanskje dette var en av de bøkene, men jeg tok feil. I stedet er det scener fra flere av novellene som kan dukke opp i hodet på meg nå flere måneder etter at jeg leste dem. Enkemannen som må holde seg i gang på grunn av den unge datteren som er avhengig av ham. Den voksne dattera som sitter på morens dødsleie med kullstift og tegneblokk. Ekteparet som er på langvarig reise for å slippe tenke på barnet som aldri kom hjem fra Utøya.  

Novellene er stillferdige og narrer meg til å tro at de er uten dramatikk. Faktum er at de alle som en skildrer noen av de mest dramatiske situasjonene i menneskers liv, men gjerne i perioden rett før eller rett etter selve hendelsen. Her er mennesker som får livet snudd på hodet skildret uten tabloidavisenes sensasjonsretorikk. Hverdagen uten henne som holdt den oppe. En mor som sovner stille inn i en sykehusseng. Hverdagen som skal leves med en ny diagnose hengende over deg. Et nytt barn på vei på et tidspunkt der du trodde du var ferdig med den slags.

Det som sitter best igjen etter å ha lest denne samlingen er likevel stemningen. Alt skildres med korte setninger, og det er mye usagt mellom linjene som lar meg som leser fylle ut resten selv. Det er sårt, men også noe annet, noe jeg ikke greier sette ord på.

"Det er eit fint hotell vi har funne.
Vi kjem til å ruinere oss, seier ho. Kva har vi å kome heim til?
Sei det, seier eg. Kva har vi å kome heim til?
Ho klorar seg på leggen, blod piplar fram.
Hugsar du alle landa vi har vore i? prøver eg meg. Kor mange? Og kva dei heiter?
Ein kan ikkje hugse alt, sier ho.
Det er det einaste som det er nokon vits i, seier eg. Å hugse. "

 

 

Victoria Durnak - Senteret


Sjanger: Roman
Forlag: Flamme
Antall sider: 157 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman

Senteret er en roman om ensomhet og fødselsdepresjon som greier å være dette uten å være deprimerende.

I boka møter vi en ung kvinne som har flyttet fra Oslo til Skien med sin nyfødte datter. Barnefaren brøt kontakten da hun ble gravid, hun har selv brutt kontakten med familen, og i Skien er hun derfor helt alene. Bortsett fra babyen - dette vesenet som er totalt avhengig av henne, og som hun nærmest mekansik oppfyller alle behov for. Men den altoppslukende følelsen av kjærlighet mangler, og babyen forblir en navnløs ting som må passes på.

For å få dagene til å gå, henger hun på Herkules kjøpesenter. Vi er med henne trillende på barnevogna inn i og ut av butikkker. Ser hvordan hun observerer alle som jobber der, ser hvordan hun prøver å nærme seg noen av dem for å komme ut av ensomheten. Samtidig ser vi også situasjoner der andre mennesker forsøker å nærme seg henne, der hun selv er den som trekker seg unna.

Deler av grunnen til at jeg ikke oppfatter boka som deprimerende er de smått absurde situasjonene som stadig oppstår rundt hovedpersonen som får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg har selv jobbet på et kjøpesenter i fem år, og kjenner igjen mye av det hun skildrer. Det hjelper dessuten at hovedpersonen tross alt fremstår ganske sympatisk. Hun er ensom, men ikke selvmedlidende. Hun føler ingen kjærlighet for barnet sitt, men det er likevel tydelig at barnet ikke lider noen nød. Det gir meg håp gjennom hele teksten at det tross alt er potensiale for at ting kan bli bra, at denne situasjonen er midlertidig.

Jeg ser det hele utenifra: Ei jente med grå ullkåpe, tykke hvite votter og lue dyter ei barnevogn langs de lave brøytekantene i Skien sentrum. Vogna har fire faste hjul og metallunderstell, den er stødig. Menneskene som passerer er ute av fokus og gangen til jenta minner om en ishockeyspiller som vagger bortover isen i fullt utstyr, men uten skøyter. Jenta virker ikke fortrolig med vogna, likevel holder hun pliktoppfyllende i håndtaket. Hun styrer vogna såpass langt ut på fortauet at potensielle fallende istapper vil gå klar av den. Samtidig passer hun på å ikke gå for nære veien, der en jevn strøm av biler fyker forbi. Jenta er oppmerksom, det ligger tross alt et lenvende vesen nedi vogna og jenta er ingen morder.