onsdag 14. februar 2018

Biosirkel: Jeanette Winterson - Why Be Happy When You Could Be Normal

Det er februar og nyttårsforsettene er ennå ikke helt glemt. Derfor lette jeg i egne bokhyller etter uskikkelige piker til Ingalills biosirkel i februar. Jeg fant Jeanette Winterson.

Hvilke piker i bokhylla er uskikkelige nok til å kvalifisere? Det var vanskelig å vite uten faktisk å ha lest bøkene fra før. Men om du velger å definere uskikkelig som en som ikke vil følge sine foreldres oppdragelse - noe jeg åpenbart har tenkt å gjøre - passer Jeanette Winterson som hånd i hanske. 

Nå hører det med til historien at med denne definisjonen hadde Jeanette Winterson aldri en sjanse. Hun ble adoptert seks uker gammel og vokste opp i et arbeiderklassehjem i Accrington utenfor Manchester. Hun var ikke det lille englebarnet adoptivmora ønsket seg, la oss ta det med hennes egne ord fra tiden på barneskolen:

I beat up the other kids, boys and girls alike, and when I couldn’t understand what was being said to me in a lesson I just left the classroom and bit the teachers if they tried to make me come back. I realise my behaviour wasn’t ideal but my mother believed I was demon possessed and the headmistress was in mourning for Scotland. It was hard to be normal. (s. 55)

Faren tar lite plass i denne boka, men mora, Mrs Winterson, fyller til gjengjeld hver side. Ultrareligiøs og deprimert satt hun premissene for alt av familesamvær. De to andre trippet rundt og forsøkte tilpasse seg hennes luner. Selv var hun våken hele natten, gikk ikke la seg før mannen dro på jobb klokken seks om morgenen, noe som antydes kan være forklaringen på barnløsheten som ledet til adopsjon. Jeanette fikk ikke lese bøker, ble oppfordret til ikke å ha venner, ble beskyldt for å være besatt av en djevel og ble stadig låst ute av huset som straff for uønsket oppførsel. Hennes hevn for å ha tilbragt natta sovende på trappa var å drikke opp begge flaskene med melk som melkemannen kom med om morgenen før hun gikk på skolen. Andre ganger ble hun låst inne i kullkjelleren. 

Det er i det hele tatt sjokkerende lesing å bli tatt med gjennom barndommen hennes, men det som er kanskje mest sjokkerende er hvor ukuelig hun er gjennom det hele. 

“The one good thing about being shut in a coalhole is that it prompts reflection.Read on its own that’s an absurd sentence. But as I try and understand how life works - and why some people cope better than others with adversity - I come back to something to do with saying yes to life, which is love of life, however inadequate, and love for the self, however found. (s. 23)”

Så Jeanette Winterson gjør opprør. Når huset er fritt for bøker, tilbringer hun mesteparten av sin tid på biblioteket. Hun finner hylla som heter “ENGLISH LITERATURE IN PROSE A-Z” og begynner på A og jobber seg videre. Hun får seg jobb, og kjøper billige, brukte paperbackbøker i smug, setter klart bokbind på dem så de skal holde seg fine og gjemmer dem under senga. En dag blir de oppdaget av Mrs Winterson som kaster alle bøkene ut vinduet og lager bokbål i hagen. Jeanettes løsning er å begynne å pugge tekster utenat, da kan de ikke tas fra henne. Og en løsning til:

“And standing over the smouldering pile of paper and type, still warm the next cold morning, I understood there was something else I could do. 
‘Fuck it,’ I thought, ‘I can write my own.’ (s. 43)“

Jeg kunne gjenfortalt hele boka, men resten av den bør du faktisk unne deg å lese selv. Det anbefales. Historien er sterk, ikke bare barndommen som jeg har vært innom her, det er mer enn nok å ta av også videre. Jeg lar baksideteksten oppsummere det: "It is about the pursuit of happiness, about lessons in love, the search for a mother and a journey into madness and out again. It is generous, honest and true." Bedre kunne jeg ikke sagt det selv. 

Og hun skriver så utrolig godt! Akkurat det visste jeg egentlig fra før. Jeg har lest én av romanene hennes, Stone Gods. Den likte jeg imidlertid ikke noe særlig, det er en form for science fiction fortelling der jeg hadde store problemer både med handling og hovedperson. Men jeg forelsket meg fullstending i hennes evne til å formulere setninger. Derfor tenkte jeg at en memoarbok ville være den perfekte måten å gi henne en ny sjanse på - litt mer realisme, men med det samme gode språket. Og det viste seg å være full klaff! Jeg pleier ikke være en som noterer i bøkene mine, men da jeg leste denne på senga, måtte jeg faktisk stå opp og hente en penn for å understreke setninger jeg ville huske. Hun skriver mye om skriving og lesing og om hva bøkene har betydd for henne, akkurat det jeg ønsker meg å lese om når en forfatter skriver memoarer. 

"It took me a long time to realise that there are two kinds of writing; the one you write and the one that writes you. The one that writes you is dangerous. You go where you don't want to go. You look where you don't want to look. (s. 54)"

"I began to realise I had company. Writers are often exiles, outsiders, runaways and castaways. These writers were my friends. Every book was a message in a bottle. Open it. (s. 116)"

Så februars uskikkelige pike er Jeanette Winterson. Piken som i følge mora skulle bli enslig misjonær, men som viste seg å bli forfatter. Og lesbisk. Begge deler like ille i moras bok. Og om du lurer på hvor tittelen kommer fra? Det var moras avskjedsreplikk da Jeanette forlot huset som 16-åring. 

Uskikkelige piker velger lykke!

lørdag 3. februar 2018

Ny favoritt: Inger Christensen

Et av målene mine for 2018 er å finne ti nye-for-meg forfattere som har potensiale til å bli nye favoritter. Jeg har funnet den første: Inger Christensen.

Mange av mine tidligere favorittbøker har vært tilfeldige møter, og det er også tilfellet denne gangen. Boka Hemmelighetstilstanden var stilt ut på ei hylle med anbefalt non-fiction på biblioteket, jeg tok den ned og leste blant annet følgende bakpå boka: “I essayene i Hemmelighetstilstanden tar Christensen utgangspunkt i egen skriving, og forsøker å finne gyldige svar på poetikkens grunnspørsmål, om språkets relasjon til verden og menneskets relasjon til språket, men også på de eksistensielle spørsmål om det enkelte menneskelivs forhold til naturen, historien og universet.” Jeg hadde akkurat satt meg mål om a) lese bøker om skriving og b) lese bøker om språk og denne samlingen så ut til å handle om begge deler. Den ble med meg hjem.

Det beste med bøker funnet frem til på denne måten, er at man går inn i dem helt uten forventninger. Da er det lettere å møte teksten som det den faktisk er og ikke som det man har et håp om at den skal være. Jeg tror ikke det er tilfeldig at så mange av bøkene jeg setter høyest har vært bøker jeg visste lite om før jeg leste dem: Ingen forventninger som ikke oppfylles og dessuten en følelse av å ha funnet frem til noe på egenhånd. 

Jeg har problemer med å si noe konkret om Hemmelighetstilstanden. Jeg kan si den inneholder 13 essays, alle skrevet for spesifikke formål men samlet i denne boka. Jeg kan si den ble utgitt i Danmark i 2000, og at den var den siste boka Christensen ga ut før hun døde. Jeg kan si at den norske oversettelsen jeg leste ble utgitt av Pax i fjor og at den har 154 sider. Men om du spør meg hva den handler om, henviser jeg til sitatet fra baksiden gjengitt lenger opp. Det oppsummerer innholdet langt bedre enn jeg kan få til.

Det jeg kan si noe om, er min opplevelse av møtet med teksten. Det ble veldig fort tydelig for meg at dette er ei bok jeg kommer til å vende tilbake til, igjen og igjen. I praksis har jeg allerede lest den tre ganger: Hver gang jeg var ferdig med et avsnitt måtte jeg lese det om igjen for å sjekke at jeg hadde forstått, så en gang til for å nyte formuleringsevnen. Christensens tanker satt i gang tanker hos meg selv. Noen ganger måtte jeg gå tilbake fordi jeg hadde lest en side uten å få med meg noe som helst, hjernen var fremdeles travelt opptatt med å spinne videre på det som ble sagt på forrige side. Jeg elsker når det skjer, alt jeg leser er jakten på tekst som har den effekten. 

Hemmelighetstilstanden er ikke en lettlest bok. Christensens fabuleringer er abstrakte, teoretiske, filosofiske og det er krevende å henge med i tankerekkene. Samtidig er noe av det hun skriver hyper-konkret. Hun forankrer tankene i den fysiske virkeligheten hun som menneske, som kropp, er en del av. 

Jeg er nødt til å finne mening i verden, ikke fordi det er noe jeg bestemmer meg for, og kanskje ikke engang fordi det er noe jeg ønsker, men fordi jeg som en annen innfødt - på samme måte som et tre er innfødt - ja virkelig som en inngrodd del av verden, ikke kan unngå å skape mening, en mening som finnes der på forhånd, og som ustanselig forvalter sin egen forvandling som det vi forstår ved å overleve.” (s.13)

Silke er et substantiv. Alle substantiver er svært ensomme. De er lik krystaller, som lukker seg om hver sin lille del av vår kjennskap til verden. Men betrakt dem nøye, i alle deres grader av gjennomsiktighet, og de vil før eller siden gi denne kjennskapen tilbake. Si ordet silke og det forsvinner med lyden, men dine sansninger, din erindring og viten kaster et ekko tilbake.” (s.25)

Jeg gikk videre fra denne essaysamlingen til å lese diktsamlingen Alfabet fra 1988. Og jeg er så glad for at jeg hadde lest essayet “Det er ord alt sammen” først, der Christensen blant annet skriver om prosessen hun var gjennom for å skrive Alfabet. Konteksten hjalp meg få mer ut av diktene, hjalp meg se det jeg ellers ikke ville sett. 

Alfabet er nemlig en diktsamling der formen er viktig. Det er to styrende elementer: språket og matematikken. Diktene følger alfabetet, slik at det første diktet inneholder ord på a, det andre ord på b, og så videre. Men diktene følger også Fibonaccis tallrekke, slik at det første diktet har en linje, det neste to, så tre, fem, åtte, tretten, tjueen osv. 

Det er en konstant utvidelse. Det begynner i det helt konkrete “aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes”, som en besvergelse som vil lime fast alt i verden som allerede er der. Men gjennom diktene blir verden stadig større, og med det også mer truende. For det er ikke bare aprikostrærne og bjørnebærene som finnes, men også atombomben og kjemiske våpen og luftforurensing. Den konstante repetisjonen av hva som finnes gir mer og mer følelse av desperasjon, men også av et imperativ: Dette finnes, dette har en verdi, dette er verdt å leve for. Men det gir meg også følelsen av å være en påminnelse til seg selv, en oppramsing av de fine tingene i verden som en regle som kan holde dødsangsten på avstand. Det er et potensiale for at disse tingene ikke vil finnes i fremtiden, men per nå er det bare et potensiale. Aprikostrærne finnes. Pust inn, pust ut. 

Jeg er en novise i diktsammenheng, og må innrømme at store deler av Alfabet var uforståelig for meg. Jeg har ikke greid å trenge inn i dette landskapet enda, men jeg har planer om å gjøre flere forsøk. Fortrinnsvis på et tidspunkt der influensa ikke har laget pudding av hjernen min. 

Foreløpig er det jeg kan si at som essayist har Christensen skrevet seg inn i min personlige litterære kanon. En fantastisk start på leseåret 2018!

lørdag 27. januar 2018

Refleksjoner #1 - Blogging

Da jeg startet å blogge i 2009, var det for å tvinge meg selv til å skrive i hvert fall noe regelmessig. Det har jeg gjort, i hvert fall om du er litt rundhåndet med definisjonen av ordet regelmessig. Kalenderen sier 2018, og nå skriver jeg for å fortelle andre bokbloggere hva jeg har lest. Det på tross av at de fleste allerede har sett det på Goodreads. Bloggen er ikke lenger et skriveprosjekt, den er en samling utvidede statusoppdateringer myntet på et publikum jeg tror jeg kjenner. 

Det er lenge siden det har vært gøy å skrive et blogginnlegg. Lenge siden det har føltes som om det står noe på spill når jeg trykker “publiser”. Før satt jeg i nervøs spenning og ventet på kommentarer. I dag hender det jeg glemmer å sjekke om det i det hele tatt har kommet noen. Det sier ingenting om kvaliteten på kommentarene, men det sier alt om hva det jeg faktisk skriver betyr for meg. Eller snarere, hva det ikke betyr for meg. 

På et eller annet tidspunkt har jeg laget så mange regler for meg selv, at jeg ikke har tid til å gjøre annet enn å leve opp til dem. Månedsoppsummeringer. Lesesirkler. #Norsk-på-norsk. Jeg har bare et finitt antall timer fritid som kan brukes på dette. Når jeg fyller bloggen med pliktløp, er det ikke lenger plass til det jeg har lyst til å skrive. Og det er det først når skrivingen er lystbetont, at noe står på spill. 

Om du hadde fortalt meg i 2009 at jeg i 2018 fremdeles skriver blogginnlegg og lite annet, ville jeg sannsynligvis gjemt meg under dyna og blitt der. Jeg har aldri hatt ambisjoner om at denne bloggen skulle få meg opp og frem her i verden. Men jeg har alltid hatt ambisjoner om å skrive helt andre ting. Tanken i 2009 var at skriving skulle avle mer skriving. Kanskje også: når bloggen hadde fått meg i gang med noe annet, ville den ha oppfylt sin funksjon. 

Jeg er klar over at dette ser ut som et takk for meg. Det er det altså ikke. 

Men jeg er nødt til å gjøre noe annerledes om blogging skal føles meningsfullt å drive med. Jeg er nødt til å få det jeg skriver til å bety noe igjen, i hvert fall for meg selv. Det har vært mye snakk om lavterskel blant bokbloggere. For min del tror jeg det nå handler om det motsatte. Eller, i hvert fall en miks. Noe må være høyterskel for at jeg skal føle jeg får noe ut av å skrive det. Lesing og skriving er viktig for meg. Det bør reflekteres i det jeg skriver her. 

Så får de kommende månedene vise om det er en ambisjon jeg kan gjøre noe med. 

mandag 22. januar 2018

Månedsoppsummering desember 2017

Bare for å demonstrere hvor hardt tvangstankene råder, kommer jeg i dag med min månedsoppsummering for desember 2018.

Jeg har flere blogginnlegg jeg har planer om å skrive, men jeg greier ikke skrive noen av dem fordi jeg vet jeg har skrevet månedsoppsummeringer for 11/12 måneder i 2017. Det er et gapende hull i kronologien, og nå gir jeg etter og fyller dette hullet i håp om at jeg da kan komme videre. (Jeg konkluderer også med at jeg IKKE skal ha månedlige oppsummeringer i 2018 - jeg trenger færre innlegg jeg føler meg forpliktet til å skrive og flere jeg har lyst til å skrive.)

Dette er bøkene jeg leste i desember:

  • Maggie Nelson - Argonautene
  • Gøhril Gabrielsen - Ankomst 
  • Philip Meyer - American Rust 
  • Mari Tveita Stagrim - Det jeg leter etter, finnes ikke her  
  • Lars Petter Sveen - Fem stjerner 
  • Lotta Elstad - Jeg nekter å tenke 
  • Marta Norheim - Oppdateringar frå lykkelandet: Røff guide til samtidslitteratruen 
  • Marianne Teie - Du bestemmer deg for at dette er et minne

Åtte bøker. Sju lest på norsk, en på engelsk.
Seks kvinner, to menn.
En diktsamling, to non-fiction og fem romaner.

Månedens favoritt var Du bestemmer deg for at dette var et minne, men generelt var desember en måned for gode bøker. Det var også en måned sterkt preget av norsk bokhøst og kort tid til nominering av kandidater til Bokbloggerprisen 2017.

For krysslista og total måloppnåelse for 2017 betyr det følgende:
Seks kryss for norske 2017 bøker gjorde at jeg greide totalmålsettingen der.
Ett kryss for Teies diktsamling gjorde at jeg fullførte målet om 10 diktsamlinger. 
Årets overraskelse for min egen del ble 0/12 bøker på 1001-lista, dette var året for nye bøker.
At jeg ikke greide 40 bøker som sto i hylla per 1/1-2017 sjokkerer vel ingen. Men jeg tror 19 er det høyeste tallet jeg har hatt på mange år, så jeg vil likevel påstå at ambisjonen har ført til noe godt.

  • 106/80 bøker
  • 19/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 22/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 10/10 diktsamlinger
  • 8/5 bøker over 500 sider
  • 6/6 biografier til Ingalills biosirkel

mandag 1. januar 2018

Årets favorittbøker 2017

Det er ingenting som trigger blogglysten som et årsskifte. Året som har gått skal oppsummeres - opp, ned og i mente. Og det nye året ligger der som en endeløs slette av muligheter man tror man kan fylle med all verdens gode lese-forsetter, noe man selvsagt må dele med verden.

Og vipps så sitter man og skriver sitt tredje blogginnlegg på like mange dager, og prøver å unngå tanken om en sammenligning med tettheten av svette treningsmennesker på  et treningssenter i januar mot resten av året...

Uansett, det er tid for å kåre årets favorittbøker fra året som gikk. I år har jeg besluttet å gjøre en litt ny vri og ta favoritter per sjanger.


Fantasy


Jeg har lest en god del fantasy i år, men det er likevel såre enkelt å kåre en favoritt: The Broken Earth-trilogien til NK Jemisin som består av bøkene The Fifth Season, The Obelisk Gate og The Stone Sky. Teknisk sett er de to første bøkene gjenlesninger, men jeg leste hele trilogien fra begynnelse til mål samlet og nå er det vanskelig å se hver bok som separate enheter.

Dette er intelligent fantasy som krever konsentrasjon av leseren, med en god historie, en god verdensbygging og karakterer det er verdt å bli kjent med. Dette er også en av de få bøkene jeg har skrevet en skikkelig omtale om i løpet av året, så om du vil vite mer, les den her.



Science Fiction


Jeg har ikke lest mye sci-fi dette året, men jeg har likevel ei bok jeg vil ha med på favorittlisten min: A Closed and Common Orbit av Becky Chambers.

Dette er veldig langt fra min vanlige komfortsone innenfor science fiction og fantasy. Jeg pleier å foretrekke undersjangeren grimdark, det vil si bøker der det begynner med dritt og blir stadig verre jo lenger du leser. A Closed and Common Orbit er omtrent så langt fra dette som du kan komme.

Boka er en oppfølger til The Long Way to a Small Angry Planet, som var på favorittlista mi i fjor, og jeg vil ikke en gang si hvem den handler om fordi det vil spoile noe av den første boka. Men dette er science fiction der vennskap, kjærlighet og forsøk på forståelse får stor plass, og er ei bok som etterlater deg med et visst håp om at det finnes muligheter for gode ting i verden. Det er ikke utelukkende rosenrødt, men det er ikke håpløst heller. Det er for øvrig fint mulig å lese denne boka uten å ha lest den andre først, men jeg anbefaler likevel å begynne på begynnelsen.


Non-fiction


Jeg velger å bruke den engelske betegnelsen på denne sjangeren fordi det norske "sakprosa" virker så tannløst.

Jeg har lest mye non-fiction i år, og veldig mye bra. Jeg har lært masse, fått mye ny input og blitt inspirert til å utforske videre. Flere av høydepunktene har vært hentet fra den norske bokhøsten, som Grensen av Erika Fatland, Verda er ei skandale av Agnes Ravatn og Nesten menneske av Alfred Fidjestøl. Men det er likevel noen andre jeg vil trekke frem som de absolutte favorittene i 2017.

Jeg har funnet ut de siste årene at jeg virkelig liker å lese bøker som beveger seg i landskapet memoarer og personlige essays. I år har jeg lest tre som skiller seg ut:

The Outrun av Amy Liptrot er hennes memoarer om å flytte fra London og hjem til Orknøyene der hun vokste opp som en del av prosessen med å bli tørrlagt. Årene i London bød på stadig mer fest og alkohol, inntil alkoholen tok fullstendig overhånd. På et punkt ønsket hun ikke lenger å være med på festene, fordi drikkingen der gikk for sakte. Hun forlot vennene på puben for i stedet å sitte hjemme alene på hybelen hvor hun kunne drikke i sitt eget tempo. I motsetning til andre bøker jeg har lest om å kjempe mot en avhengighet, får alkoholen relativt liten plass - noe jeg satt pris på. Det var langt mer interessant å lese om hennes nye liv, om naturen på Orknøyene og om å prøve å finne ut hvem man er når man ikke lenger har mennesker rundt seg hele tiden. Dette er en stemningsfull bok der det ytre og det indre smelter sammen i en større helhet.


M Train av Patti Smith var en bok jeg gledet meg veldig til fordi jeg elsket Just Kids. De er begge memoarer, men likevel vidt forskjellige bøker. I Just Kids møter vi Smith i hennes unge år da hun kom til New York for første gang og boka handler om alle menneskene hun møtte og hvordan de påvirket henne. I M Train er det en langt eldre Smith vi møter, enke og mor til to voksne barn, boende alene med to katter. Dette er en dypt introspektiv bok der vi stort sett følger Smiths tanker mens hun sitter i senga og ser på detektivprogrammer på TV eller er på kafe og drikker kaffe, leser og skriver. Veldig fascinerende!





The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone av Olivia Laing er vanskeligere å sette en sjangermerkelapp på. Sannsynligvis er det mest riktig å kalle dette essays. Boka utforsker emnet ensomhet, uten å være deprimerende. Laing tar utgangspunkt i seg selv. Hun flyttet til New York, egentlig for å flytte sammen med en kjæreste, men det skar seg før hun kom fram. I stedet entret hun en periode i livet der hun var bunnløst ensom. Hun starter med å skildre og problematisere denne følelsen, men går ganske raskt over til å snakke om sin metode for å komme ut av det på: hun fant kunsten, eller mer spesifikt - fire bestemte kunstnere. Tekstene glir over fra å handle om henne personlig til å bli en form for minibiografi om disse fire, inkludert reflekterte tanker om verkene deres. Jeg må innrømme at jeg er et fullstendig blankt lerret når det gjelder kunst, så her var det mye som var nytt for meg. I tillegg er det et kapittel om AIDS-epidiemien på 80-tallet og ett om sosiale medier og hvordan det påvirker ensomheten. Denne boka var ekstremt velskrevet, og Laing er en forfatter jeg har store planer om å lese mer av i 2018.


Literary fiction


Igjen tyr jeg til den engelske benevnelsen, denne gangen fordi vi ikke har et begrep for akkurat dette på norsk. I hvert fall ikke et som jeg kan, fortell meg gjerne om jeg tar feil.

Jeg har lest mange gode romaner i året som gikk, og noen veldig gode. Det jeg ikke har lest er en åpenbar ny favorittbok, ei bok jeg har gitt fem stjerner på Goodreads. Men tre bøker har vært veldig nære:

Og for øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen leste jeg i årets første uke og den står igjen som den romanen som har gjort mest inntrykk på meg i år. Dette er en stream-of-consciousness roman der vi følger Krister, en elektriker som på grunn av prolaps i ryggen har fått ny jobb som norsklærer på voksenopplæringa. En jobb han verken liker eller er spesielt godt egnet for. Krister er en klassisk upålitelig forteller, og jeg syntes det var fantastisk å tilbringe noen timer i hans språk og selskap. I tillegg er dette sannsynligvis den første romanen jeg har lest som er så konkret plassert i Drammen, noe som ga boka en ekstra dimensjon for min del. Alle bildene jeg fikk i hodet ble sylskarpe på en måte jeg ikke har opplevd før.



Tung tids tale av Olaug Nilsen har vært høstens åpenbare høydepunkt på romanfronten. Hennes ærlige portrett av en mor og hennes sterkt autistiske sønn er skildret rett frem og usentimentalt, noe som gjorde at den virket desto sterkere på meg. Denne boka er både en kjærlighetserklæring og et kampskrift, og var en strålende leseopplevelse. Egentlig føler jeg for å lese den igjen allerede, det er alltid et godt tegn.







Pond av Claire-Louise Bennett, på norsk utgitt under tittelen Dam,  er en annen bok jeg har satt stor pris på i 2017. Her møter vi en kvinne bosatt alene i ei hytte på landsbygda i hennes hverdagsliv. Dette er en samling korte fortellinger som fokuserer på de virkelig bittesmå tingene. De handler om å gå ut med søpla, bytte en knott på komfyren, ta et bad - men det som gjør dem verdt å lese er fortellerstemmen. Jeg opplever den navnløse fortelleren som alene uten å være ensom, i hvert fall er det det hun forteller seg selv. Det er humor i formuleringene hennes som får meg til å smile, og jeg følte en enorm sympati for denne kvinnen mens jeg leste. Og kanskje enda mer i tiden etterpå. Dette er ei bok jeg likte godt da jeg leste den, men som likevel har vokst i minnet etterpå.




Lyrikk


Jeg har aldri lest mye dikt, men hadde et mål om å komme i gang i 2017. Hadde du derimot sagt til meg at årets to absolutte favorittbøker, og de to eneste jeg gjennom hele året skulle gi 5 stjerner på Goodreads, skulle bli diktsamlinger, hadde jeg ikke trodd deg. Noen ganger er det fantastisk å ta feil!


Sorgensoveralt av Valérie Rouzeau, oversatt av Kjersti Skomsvold, traff umiddelbart noe i meg som gjorde vondt. Jeg hulket, snufset og strigrein meg gjennom første lesning, og det ble ikke bedre gang to eller tre. En reaksjon jeg var totalt uforberedt på. Boka er en samling dikt skrevet etter farens bortgang, og handler om sorgen. Setningene henger ikke sammen, det er vanskelig å forstå hvor en slutter og den neste begynner, ord kommer i feil rekkefølge, tidvis hopper vi over i babyspråk eller barneregler. Det er som om språket har gått fullstendig i oppløsning i møtet med sorgen, og jeg elsket det! Denne boka var årets beste for min del.





Du bestemmer deg for at dette er et minne av Marianne Teie er en norsk debut-samling fra 2017. Jeg kjenner forfatteren fra tidligere skrivekurs og har lest og gitt tilbakemeldinger på et tidligere utkast av denne boka. Her var jeg med andre ord mer forberedt på effekten boka ville ha på meg, men jeg trodde ærlig talt at jeg skulle kunne holde tårene tilbake siden jeg visste hva som ventet. Den gang ei. Samlingen består av en rekke dikt som til sammen forteller om livet til Martinus Mathisen, forfatterens oldefar. Utgangspunktet var slektsforskning, men Teie har tatt faktaopplysningene hun har funnet i arkivene og brukt dette som et rammeverk til å tegne opp sin fortelling om oldefarens liv. Her er det fattigdom og barnedødelighet, men også kjærlighet og en vilje til å fortsette. Språket er ganske rett fram, men skåret til beinet slik at bare det mest nødvendige står igjen. Og selv om hvert dikt tilsynelatende er ganske hverdagslig, er det helheten av å lese dem sammen, det ene etter det andre, som til slutt knekker meg. For meg er dette en åpenbar favoritt i Åpen Klasse til Bokbloggerprisen - hadde jeg bare ikke jobbet med teksten før publisering og kunnet nominere den. Krysser fingrene for at noen andre gjør den jobben for meg.



søndag 31. desember 2017

Året i tall - 2017

Det er flere vinkler man kan bruke for å oppsummere året som har gått. Jeg har valgt å dele dette i to innlegg. I dag konsentrerer jeg meg om tallene og statistikken. Om alt går etter planen, kommer i morgen innlegg om de beste bøkene jeg leste i året som gikk.

Tallenes tale

 

I 2017 har jeg lest 107 bøker. Det er langt mer enn jeg pleier, og skyldes ene og alene at jeg begynte å høre på lydbøker. Fjerner du lydbøkene fra statistikken, er jeg på mitt vanlige lesenivå.

Jeg er lite overrasket over at jeg leser mest paperbacks, det er mitt foretrukne format å ha med på toget. I år har jeg lånt fysiske bøker på biblioteket fremfor å bruke eBokBib, noe som forklarer at hardback-delen av kaka er såpass stor som den er. 

Ellers forteller tallene meg at jeg leste mer i starten av året enn i slutten, med unntak av juli da jeg var på ferie alene. Dette er heller ikke veldig overraskende. Delvis fordi motivasjonen er på topp i starten av året, delvis fordi jeg var gjennom et samlivsbrudd i april med påfølgende flytting og delvis fordi det har vært en hektisk høst på jobb. Aller mest gledelig når det gjelder kvantitet er at jeg har passert ti leste bøker i fem av årets måneder. Det er jeg godt fornøyd med.


 

Bøkene jeg leste

 

Som sagt har jeg planer om å snakke om innholdet i bøkene i morgen. I dag konsentrerer jeg meg om de store linjene.

Om jeg slår sammen tallene for enkelte kategorier har jeg i år lest 32 romaner, 4 novellesamlinger, 10 diktssamlinger, 21 science fiction/fantasy, 6 tegneserier og 34 som hører inn under samlebetegnelsen sakprosa. Jeg tror det må være den høyeste sakprosaandelen jeg har hatt på mange år, og det er bøker jeg har hatt stor glede av i løpet av året. Spesielt har jeg likt godt bøker som beveger seg i landskapet memoarer og personlige essays. Men altså, mer om det i morgen.

Regnearket mitt forteller meg også at jeg i år stort sett har lest nyere bøker. Av de 107 jeg har lest er 97 publisert på 2000-tallet, og av dem igjen er det overveldende flertallet publisert etter 2010. Dette er ikke noe jeg har planlagt, og egentlig heller ikke noe jeg ønsker, så selv om det ikke er et av mine offisielle lesemål for 2018 er det likevel noe jeg vil følge med på. Flertallet av bøkene jeg leser ligger på mellom 100 og 400 sider.

Kvalitetsmessig ser dette også ut til å være et godt år, igjen ved å se på statistikken. Jeg har særdeles uhøytidelig gitt alle bøkene jeg har lest stjerner etter Goodreads sin skala (1-5), og har endt opp med et gjennomsnitt på 3,3. Siden dette er det første året jeg har gjort dette, har jeg ingenting å sammenligne med, men det gir mening at snittet ligger der. Bøker jeg ikke liker blir som regel avbrutt, og får da heller ingen stjernevurdering.



Forfatterne jeg leste


I år har kvinneandelen blant forfatterne jeg har lest vært høy, uten at det har vært noe jeg bevisst har gått inn for. Nettopp derfor er det ekstra gledelig at resultatet ble som det ble. 62% kvinnlige forfattere, 37% mannlige. Den siste prosenten er forbeholdt bøker med flere forfattere av begge kjønn.

Den geografiske spredningen er det værre med. 17 land er representert på statistikken min, men bare fem av dem med mer enn ei bok: Norge (33), Storbritania (29), USA (27), Canada (4) og Irland (2). Det burde være mulig å finne bøker fra andre land enn England og USA som er verdt å lese også, her er det rom for forbedring.


Utviklingen i bokhyllene

Bokfangsten fra årets boktur til Edinburgh.
Dagens siste punkt er jeg litt usikker på om jeg har lyst til å skrive om. Jeg hadde et mål for 2017 om å lese 40 bøker som sto ulest i hyllene mine da året startet. Jeg greide 20. Som i og for seg er flere enn jeg har greid de siste årene, det ambisøse målet har hatt en effekt.

Det bare hjelper så lite når jeg i løpet av året har kjøpt/fått 129 nye bøker. Av disse har jeg bare lest 40. Jeg har med andre ord 69 flere uleste bøker i hyllene nå enn jeg hadde på nyttårsaften i fjor, inkludert tre uleste anmeldereksemplarer.  
(Teknisk sett er tallet noe lavere fordi jeg ga bort en del bøker til loppis i forbindelse med flytting, derav noen uleste. Men jeg er ganske sikker på at jeg på tross av det er godt i pluss likevel.)

Jeg skal ikke innføre innkjøpsstopp, det kommer jeg uansett aldri til å klare å overholde. Men jeg er nødt til å prøve å kutte ned noe. Det bør for eksempel være mulig å si at alle bøker kjøpt i 2018 også skal leses i 2018? Med julegaver som et åpenbart unntak, som regel får jeg flere bøker til jul enn jeg realistisk kan lese på ei uke. Og muligens et aldri så lite unntak for hva som skjer på boktur med Silje i februar/mars? Selv om det også der hadde vært greit å holde seg under årets 47 kjøpte bøker på fem dager...



Sånn, da er 2017 oppsummert i tall, og jeg er klar for 2018.

Godt nytt (lese)år til alle, og takk for det gamle!

lørdag 30. desember 2017

Lesemål 2018


Tvangstankenes tid er ikke forbi - selvsagt må jeg ha lesemål også i 2018.

Jeg har noen mål som får være med meg videre fra året vi snart er ferdig med:
For det første vil jeg igjen sette Goodreads-målsettingen til 80 bøker, til tross for at jeg i år har passert 100 leste med god margin. Jeg tror imidlertid ikke det er den nye normalen, så alt over 80 får heller være en positiv overraskelse. For det andre vil jeg fortsatt ha som mål å lese minst 20 av årets norske bokutgivelser. Jeg synes det er viktig å lese bøker på mitt eget språk, men jeg trenger ofte en liten ekstra dytt for å velge disse. Derfor: lesemål. Og for det tredje vil jeg fortsette å være med på 6/6 runder i biografilesesirkelen til Ingalill, enkelt og greit fordi jeg synes det er morsomt.

De andre lesemålene fra året som gikk, har jeg tenkt å hoppe over i 2018. Det betyr ikke at jeg ikke skal lese bøker fra egne hyller, dikt, tjukke bøker eller bøker på 1001-lista. Men jeg må greie å få det til uten at de gir meg kryss på ei liste. (I know, det høres umulig ut...)

Jeg ønsker at 2018 blir året jeg leser bøker jeg har lyst til å lese. Det høres ut som et teit mål, særlig fordi det ikke kan telles. Men jeg ser at jeg har en lei tendens til å utsette å lese de bøkene jeg virkelig gleder meg til. Jeg skal bare lese noe annet jeg "må" lese først, så kan de jeg gleder meg til være belønningen etterpå. Det er bare det at etterpå kommer aldri. Bøkene jeg har virkelig tro på at jeg kommer til å like blir stående ulest, mens jeg i stedet fortærer bunkesvis med bøker jeg er litt nysgjerrig på og som jeg gjerne ender opp med å like sånn passe greit.

For å gjøre målsettingen litt mer konkret, har jeg kommet opp med følgende:
Jeg vet jeg elsker å lese bøker om skriving, lesing og bøker - så jeg skal lese mer av dette. Jeg liker bøker om språk, så jeg skal lese mer av dette. Jeg skal også lese flere bøker av forfattere jeg allerede har lest og likt godt. Hvorfor gå på leting etter nye favoritter når det fremdeles er så mye å hente hos forfattere jeg bare har lest deler av forfatterskapet til? Margaret Atwood, Siri Hustvedt, Vladimir Nabokov, Sara Stridsberg, Doris Lessing, Ursula LeGuin, China Miéville, Donna Tartt, Sofi Oksanen. Dette er bare noen eksempler på forfattere der jeg har lest noe, men fremdeles har så mye mer å utforske. Og mye av det står allerede i egne hyller og bare venter på at jeg skal strekke ut armen og plukke dem ned.

Også må det være lov å lete etter noen nye favoritter også, så det får bli et eget mål. Da ender jeg opp med følgende kryssliste for 2018:

  • Lese minst 80 bøker
  • Lese minst 20 norske bøker utgitt i 2018
  • Delta på 6/6 runder i biografisirkelen
  • Lese minst 10 bøker om skriving, lesing eller bøker 
  • Lese minst 5 sakprosabøker om språk
  • Lese minst 10 bøker av forfattere jeg allerede har lest og likt
  • Lese minst 10 bøker av forfattere jeg aldri har lest før


Da er det bare å vente på at kalenderen sier januar og så:
Klar, ferdig, les!