søndag 15. april 2018

Biosirkel: Being Here av Marie Darrieussecq

Månedens tema i biosirkelen er billedkunst, og jeg var helt blank. Kunst har aldri interessert meg noe særlig, og det var helt tydelig at jeg her måtte ut av egne bokhyller.

Men selv om billedkunst i seg selv, beklager ordspillet, er et blankt lerret for meg, har jeg alltid likt å lese biografier om kreative mennesker med drivkraft. Og jeg husket Silje forelsket seg fullstendig i en biografi om en for meg ukjent tysk kunstmaler i fjor sommer, så jeg lånte av henne Being Here - The Life of Paula Modersohn-Becker av Marie Darrieussecq.

Godt valg! Dette er ingen tradisjonell biografi som følger en person kronologisk fra fødsel til død. Heller vil jeg kalle den et kjærlig portrett av et menneske forfatteren mener fortjener mer oppmerksomhet. Det kjennes som jeg har lest en roman. Det er noe med det litterære språket, den knappe stilen og måten hovedpersonen sirkles inn gjennom mange små enkeltscener som gjør det. Effekten ble en svært lesverdig bok der jeg følte jeg kom veldig nær portrettobjektet, det er nesten som jeg kjenner henne. 

Tonen settes allerede fra første setning: She was here. On Earth and in her house.
Hun var her. Sjelden har jeg sett en første setning som er en så presis beskrivelse av bokas prosjekt. Hun var her, og det burde flere vite om. Boka starter i det som en gang var biografiobjektets hus, nå omgjort til museum. Et eget museum vitner om anerkjennelse, men den fikk hun aldri oppleve selv:

Let us not forget the horror that accompanies the wonder; the horror of this story, if a life is a story: to die at thirty-one with her work still ahead, and an eighteen-day-old baby. (s. 1-2)

Paula Becker ble født i 1876 og døde i 1907. Jeg vet ikke mye om barndommen hennes, den hopper Darrieussecq glatt over. Vi møter henne først etter at hun har gått på tegnekurs mens hun besøkte en tante i England, noe som vekker skaperkraften i henne. Etter dette er det kunsten hun lever for. Hun bor i den nord-tyske kunstnerkolonien Worpswede. Hun jobber konstant. Her møter hun blant annet kunstmalerne Otto Modersohn og Heinrich Vogeler og skulptør Clara Westhoff, som blir hennes beste venninne. Hun møter også dikteren Rainer Maria Rilke, som er en venn av Vogeler og kommer på besøk.

Hun arver litt penger av en onkel og reiser til Paris for å studere kunst. Hun elsker byen og livet sitt der, fullstendig oppslukt av kunsten. Hun skriver brev hjem og forteller om det, hele livet er hun en flittig brevskriver og det er sånn vi blir kjent med henne. Brev og dagbøker som forteller om enkelthendelser, med hull i kronoligien der vi ikke vet hva som skjer. Darrieussecq skriver:

And through all these gaps, I in turn am writing this story, which is not Paula Modersohn-Beckers life as she lived it, but my sense of it a century later. A trace. (s. 44)

Otto Modersohn er gift når de møtes, men kona Hélène dør mens han og et vennepar er i Paris og besøker Paula. Hun kommer tilbake til Worpswede, og etter hvert gifter hun seg med Otto. Hun blir Paula Modersohn-Becker. Forfatteren kaller henne gjennom teksten Paula, mens hun føler motstand mot å gjøre det samme med hennes mannlige kollegaer. De er Rilke eller Vogeler. Hun kommenterer det slik:

Women do not have a surname. They have a first name. Their surname is ephemeral, a temporary loan, an unreliable indicator. They find their bearings elsewhere and this is what determines their affirmation in the world, their 'being there', their creative work, their signature. They invent themselves in a man's world, by breaking and entering. (s. 35)

Paula dras mellom Worpswede og Paris. Hun ønsker seg ikke et klassisk familieliv, vil ikke ha barn. Hun er ikke spesielt huslig av seg, for at familien skal godta giftermålet setter de som krav at hun må på "husmor-kurs" for å lære å lage mat og stelle hus så hun skal kunne ta vare på mannen sin. Paula gjør det som kreves, men det er ikke noe som gir henne glede. Hun bruker så mye tid hun kan på kunsten, og drømmer om Paris. Otto vil ikke være med henne, til slutt drar hun alene. Alene i Paris føler hun at hun lever det livet hun ønsker seg, hun kan være seg selv. Hun går på utstillinger, møter Rodin og opplever byen sammen med Rilke. Hun spiser enkelt, slipper å bruke tid på matlaging. Hun drar tilbake til Worpswede, men fortsetter å drømme om Paris. Til slutt river hun seg helt fri og flytter, vil ut av ekteskapet og leve for seg selv. Darrieussecq siterer fra et brev:

I am not Modersohn and I'm not Paula Becker anymore either.
I am
Me,
And I hope to become Me more and more (s.97-98)

Paula føler hun er på vei mot noe, hun er ekstremt produktiv. Men anerkjennelsen uteblir. Hun er en banebrytende ekspresjonistisk maler, men motivene hennes er annerledes. Hun maler kvinner og barn i hverdagslige settinger. Hun maler dem som de er, ikke som idealiserte skikkelser, hun maler kvinner med en kvinnes blikk. Hun selger bare tre malerier mens hun lever, alle tre til venner. Hun er avhengig av mennene i sitt liv for å overleve økonomisk.

Og jeg kan ikke unngå å få følelsen av at hun til slutt gir opp. Otto kommer til Paris for å vinne henne tilbake. Hun skriver til ham på forhånd for å si at det vil være nytteløst, men hun ber samtidig om penger. Otto kommer til Paris, og Paula ender opp med å bli med ham tilbake til Worpswede. Hun skriver til Clara:
This past summer I realised I am not the sort of woman to stand alone in life... The main thing now is peace and quiet for my work, and I have that most of all when I am at Otto Modersohn's side. (s. 126)
Hun blir gravid. Datteren Mathilde blir født, og Paula er sengeliggende i 18 dager. På den 18. dagen har de fest for å feire at hun kan stå opp. Hun reiser seg og dør av en embolisme som skyldes at hun har ligget for lenge. Hennes siste ord er "schade", oversatt til engelsk som "a pity", eller "synd".

I have written this little biography because of this final word. Because it was a pity. Because I miss this woman I never knew. Because I would have liked her to live. I want to show her paintings, speak about her life. I want to do her more than justice: I want to bring her being-there, splendour. (s. 134)

Etter å ha lest denne boka sitter jeg igjen med litt den samme følelsen som Darrieussecq beskriver i sitatet over. Jeg savner også denne kvinnen jeg aldri har møtt, jeg skulle ønske hun hadde fått leve lenger. Hun var den første kvinnen som malte et portrett av seg selv naken, og den første som malte et selvprotrett naken og gravid. Hun malte motiver som ble oppfattet som kvinnelige, og dermed mindre interessante. Hun hadde denne drivkraften som fascinerer meg, dette som gjør det umulig å gjøre noe annet enn det den krever av deg, på tross av at det gjør livet vanskelig å leve. Jeg følte hun kom veldig nær meg gjennom teksten, hun var en jeg kjente igjen mye av meg selv i samtidig som hun også var en jeg skulle ønske jeg kunne ligne mer.

Jeg må innrømme jeg ikke forstår storheten i kunsten hennes, men det kan jeg si om de aller fleste kunstnere. Men jeg kan likevel beundre henne. Og jeg kan beundre Marie Darrieussecq som har skrevet et fantastisk og intimt portrett. Hun er så absolutt en forfatter jeg vil lese mer av etter dette. 

mandag 2. april 2018

Oppsummering første kvartal

Jeg har kuttet ut månedsoppsummeringene i år med målet om å heller skrive innlegg om det jeg har lyst til å skrive om. Det ser ut til å være fint lite. Men i dag vil jeg oppsummere leseåret så langt basert på lesemålene jeg satt meg før året startet:



Mål 1: Lese minst 80 bøker (21/80)

I løpet av årets 3 første måneder har jeg lest 21 bøker: 8 i januar, 5 i februar og 8 i mars. Tallet kunne vært langt høyere om det ikke var for vinter OL i februar, men det er helt greit. I følge Goodreads er jeg to bøker foran skjema til å nå 80 innen utgangen av året.


Sjangermessig er det ganske god spredning. Jeg har lest romaner, dikt, noveller, memoarer, biografi, essays, science fiction, tegneserier og sakprosa. Jeg har lest 71% kvinner, noe jeg tror må være den høyeste andelen jeg har hatt noen gang, uten at jeg har gjort bevisste lesevalg basert på kjønn.

Jeg har lest bøker fra 7 ulike land, alle i Nord Amerika eller Europa, alle bøker av hvite forfattere. Det sistnevnte er en statistikk det er på tide å gjøre noen bevisste valg for å endre - det er mange gode valgmuligheter i egne hyller.

Jeg har lest 17 bøker på engelsk og bare 4 på norsk. Dette henger sammen med dårlig uttelling på neste mål.

Mål 2: Lese minst 20 norske bøker utgitt i 2018 (0/20)

I fjor var jeg ganske tidlig ute med å begynne å lese nye norske utgivelser, men i år har jeg ikke kommet i gang enda. Mye av grunnen er at det har skjedd noe med eBokBib appen som gjør at titler ikke lenger kommer opp kronologosk*, og jeg ser derfor ikke hvilke nye bøker som har kommet dit. Jeg er imidlertid ikke stresset over ikke å være i gang med dette. Men det begynner å bli på tide å orientere seg i vårbøkene nå.

* Etter at jeg skrev dette har det endret seg tilbake, oh lykke!


Mål 3: Delta på 6/6 runder i biografisirkelen (2/6)

Her er jeg godt i gang. Jeg deltok i februars runde, og har allerede lest ferdig boka til runden i april. Begge bøkene er veldig gode bøker som jeg gladelig anbefaler videre.

  • Februar (uskikkelige piker): Jeanette Winterson - Why Be Happy when You Could Be Normal
  • April (billedkunstnere): Marie Darrieusecq - Being Here: The Life of Paula Modersohn-Becker

Mål 4: Lese minst 10 bøker om skriving, lesing eller bøker (3/10)

Nå er vi over på det første av målene designet for å få meg til å lese mer av det jeg vet jeg liker. Jeg har brukt mye tid på å lese bøker andre liker de siste årene, og synes jeg har fått mange middelmådige leseopplevelser ut av det.

Så langt må jeg si dette målet er en suksess. Jeg har lest tre bøker i denne kategorien, og har likt alle tre veldig godt. Målt i Goodreads-stjerner: To firere og en femmer til Inger Christensen. Tatt i betraktning at jeg ga fem stjerner til to bøker i hele 2017 og til ingen i 2016 er jeg strålende fornøyd med det.

  • Patti Smith - Devotion
  • Inger Christensen - Hemmelighetstilstanden
  • Nick Hornby - The Pollysyllabic Spree


Mål 5: Lese minst 5 sakprosabøker om språk (0/5)

Her har jeg foreløpig ikke lest noen. Men det er ni måneder igjen av året til å lese fem bøker. Null stress.


Mål 6: Lese minst 10 bøker av forfattere jeg allerede har lest og likt (6/10)

Dette blir årets letteste mål å komme i havn med, jeg burde sannsynligvis satt målet mye høyere.

Har målet sørget for de gode leseopplevelsene? Ja, i hovedsak vil jeg si det. Igjen målt i Goodreads stjerner har jeg gitt tre stjerner til to av bøkene (Atwood og Lessing) og fire til resten. Smith og Laing står for høydepunktene så langt. Begge disse er jeg sikker på kunne fått ei bok om hva som skjer mens maling tørker på veggen til å være interessant.

  • Patti Smith - Devotion
  • China Miéville - Embassytown
  • Nick Hornby - The Pollysyllabic Spree
  • Margaret Atwood - Moral Disorder
  • Doris Lessing - The Wind Blows Away our Words
  • Olivia Laing - To the River

Mål 7: Lese minst 10 bøker av potensielle nye favoritter (5/10)

Her har jeg moderert ordlyden i målsettingen for å gjøre det litt vanskeligere. Opprinnelig var målet å lese 10 bøker av forfattere jeg aldri har lest før, men det er rett og slett for enkelt, da er jeg i mål innen utgangen av april.

I stedet sier jeg nå at det skal være potensielle nye favoritter, dvs at de må kunne brukes under forrige mål på lista neste år. Jeg har likevel allerede funnet fem, så føler jeg har gjort gode valg i år.

  • Inger Christensen: Hemmelighetstilstanden og Alfabet
  • Torborg Nedreaas: Av måneskinn gror det ingenting
  • Muriel Sparks: The Prime of Miss Jean Brodie 
  • Danny Denton: The Earlie King and the Kid in Yellow 
  • Marie Darrieusecq - Being Here: The Life of Paula Modersohn-Becker 

 

Mål 8: Færre uleste bøker i hyllene 31/12 enn 1/1 (+19)

Dette er et tillegg til de opprinnelige lesemålene, og jeg skrev akkurat et eget innlegg om dette. Per i dag er jeg på +19, ikke så verst med tanke på at det har kommet 36 bøker inn i løpet av året så langt.

Jeg jobber med saken. Både med å registrere resten av de uleste bøkene i excel-arket mitt (jeg har nå kommet til 535 uleste med tre Billy-hyller igjen å registrere) og med å lese bøker fra egne hyller. Jeg har ingen bøker på lån fra biblioteket og jeg har kansellert Storytel-abonnementet mitt.

Jeg har imidlertid booket sommerferie som går helt på tvers av å begrense bokkjøp, mer om det senere. Men hovedpunktet er: Jeg burde være i minus før juni om jeg skal ha noen form for sjans til å greie dette.

søndag 25. mars 2018

Bokhyllelesing 2.0

Med tanke på hva som var mitt forrige innlegg, er du unnskyldt om du tror det har rablet fullstendig for meg når du leser dette. Men la meg forklare...

Jeg kjøper mange bøker, langt flere en jeg leser. Det har jeg gjort i mange år. Det naturlige resultatet av dette er at bokhyllene er fulle av bøker jeg ikke har lest. En situasjon jeg tror mange som faktisk oppsøker dette obskure hjørnet av internett kan kjenne seg igjen i.

Nei, jeg har ikke lest alle disse...


Jeg vet jeg har mange uleste bøker. Det jeg ikke vet er hvor mange uleste bøker jeg har. Så det har blitt årets prosjekt å finne ut.

Det begynte med at jeg lastet ned et excel ark laget av Sophie som driver YouTube-kanalen Portal and the Pages. Jeg brukte fjorårets versjon til å lage statistikk over hva jeg leste, og fant ut at det var supermotiverende. Jeg leste mer bare fordi det var gøy å ha råmateriale å legge inn i arket for å se grafene forandre seg. I årets versjon hadde Sophie imidlertid gjort noen endringer. Blant annet var det nå en egen fane for TBR (to be read).

Min umiddelbare reaksjon var å slette den fanen siden jeg a) ikke pleier lage lister over hva jeg skal lese og b) har altfor mange uleste bøker til å registrere dem i et excel-ark. Men så ombestemte jeg meg. For hvis fjorårets excel-ark faktisk inspirerte meg til å lese mer, kunne kanskje dette excel-arket inspirere meg til å lese mer fra egne hyller? Jeg ble enig med meg selv om at det var verdt et forsøk, lastet ned arket på nytt og begynte.

Jeg skal ikke påstå det er morsomt. Jeg skal heller ikke påstå jeg er ferdig. Vi er nesten kommet til april på kalenderen, og jeg er bare halvveis gjennom bokhyllene. Men så langt er dette faktisk det første jeg har gjort som funker. Jeg er akkurat så nerdete at det å krysse av noe i et excel-ark er motiverende. Dessuten er det motiverende bare å lage lista. Skjemaet krever nemlig blant annet at du legger inn sidetall, så jeg må hente hver bok ut av hylla for å sjekke. På den måten har jeg nå blitt minnet på mange bøker jeg hadde glemt jeg hadde. Og for den som lurer: Halvveis gjennom hyllene er tallet på uleste bøker 367.

De første bøkene på lista. Jeg begynte i SFF hyllene mine. Dato for når de er kjøpt må tas med en stor klype salt.

I andre faner i samme dokument registrerer jeg også hva jeg leser og hva jeg kjøper i løpet av året. Og jeg har lagt til noen formler på egenhånd som legger til og trekker fra. Det betyr at jeg nå faktisk vet akkurat hvordan mengden uleste bøker ligger an i dag målt mot da året startet. Mitt mål er at ved årets slutt skal det tallet være i minus.

Og ja, -1 vil si at målet er nådd. Det høres kanskje ikke veldig ambisiøst ut, men med tanke på at tallet de siste årene har ligget et sted mellom 60 og 100 synes jeg det er ganske ambisiøst likevel.

Hvordan ligger jeg an? Frem til og med 24. februar gikk det veldig bra. Men 29 kjøpte bøker på ei uke i Dublin ødela selvsagt statistikken (de to jeg har anskaffet etter jeg kom hjem hjelper heller ikke). Målet er at dette bare er en midlertidig setback, og jeg er fornøyd med at jeg allerede har lest 5/29 fra Dublin. Per i dag er jeg på +20.

Løsningen er jo såre enkel: Alle bøker jeg kjøper i år skal leses i år. Og om de taper, skal de tape for bøker som allerede er i hylla. Det høres jo enkelt og greit ut, gjør det ikke?

søndag 4. mars 2018

Dublin bookhaul

For fjerde år på rad har vinterferie betydd boktur sammen med Silje, denne gangen til Dublin.

De som følger oss på sosiale medier har nok fått med seg at årets tur bød på noen værutfordringer da stormen Emma, også kalt The Beast from the East, traff Irland mens vi var der. Snø og sterk vind sørget for at landet i praksis var stengt i to dager, og utvidet ferien vår med en ekstra dag tilbragt på hotellet. Men skal jeg først sitte snøfast med noen i Irland, er jeg veldig glad det var med en annen introvert bokelsker som valgte å se snødag som lesedag og løste det hele ved å krype opp i nærmeste lenestol.

Men før stormen kom, hadde vi allerede rukket finne mange bokbutikker, og vi rakk også å snike inn et besøk på lørdag morgen før avreise til flyplassen. Jeg hadde et mål om å begrense meg litt i år. Bare kjøpe bøker jeg faktisk tror jeg vil lese i løpet av året. Det gikk sånn passe. 29 bøker totalt er betydelig mindre enn de 47 jeg kjøpte i Edinburgh i fjor, men mer enn både i London (27) og i Paris (26).

Nok innledende fjas - la oss snakke om bøkene. Jeg skriver ikke så mye om hva de handler om, det kan de som er interessert finne ut andre steder. Skriver i stedet om hvorfor jeg kjøpte dem.





 Mandag 28/2 - 13 bøker


Jeanette Winterson - Oranges is not the only fruit
Jeg leste akkurat Why be happy when you could be normal som er Wintersons memoarer basert på oppvekst og deler av voksenlivet. Oranges is not the only fruit er debutromanen skrevet mange år tidligere som er selvbiografisk og basert på samme periode. Jeg er nysgjerrig og vil lese og sammenligne.

Jon McGregor - If nobody speaks of remarkable things
Jeg leste Reservoir 13 da den var langlistet til Man Booker prisen, og det var en av de beste romanene jeg leste i fjor. Jeg vil derfor lese mer av forfatteren, og dette er den mest kjente av de tidligere titlene.

Lisa McInerney - The Blood Miracles
Jeg likte veldig godt The Glorious Heresies da jeg leste den i 2016. Dette er fortsettelsen og jeg har ventet på at den skulle komme i paperback. Det har den nå, så jeg kjøpte.

Yoon Ha Lee - Raven Stratagem
Jeg leste Ninefox Gambit i fjor og likte den godt. Jeg oppdaget plutselig for noen uker siden at bok tre i denne trilogien kommer ut i juni, noe som også betydde at bok to allerede er ute. Så den måtte jeg selvsagt finne når jeg var på bokshopping. Mission accomplished.

Doris Lessing - Ben in the World
Jeg har et mål om en komplett samling av Doris Lessings bøker, så når jeg er i bruktbutikker er dette alltid det første jeg ser etter. Ben in the World er oppfølgeren til The Fifth Child, til dags dato den eneste av Lessings bøker jeg har lest som jeg ikke har likt. Men Ben in the World finnes ikke i samlingen før nå, så selvsagt måtte den være med hjem.

Doris Lessing - The Diaries of Jane Summers
Denne har jeg strengt tatt allerede i samlingen, men i norsk utgave. Jeg foretrekker å lese Lessing på engelsk, så kjøpte denne og har planer om å gi bort den norske versjonen.

Doris Lessing - The Wind Blows Away our Words
Denne hadde jeg ikke en gang hørt om. I 1986 dro Lessing til Afghanistan for å skrive om den pågående krigen. Det endte med denne intervjuboka der hun har snakket med kvinner, og fikk på den måten en helt annen historie enn krigsreporterne som var til stede.

George Orwell - Down and Out in Paris and London
Denne har jeg stått og holdt i i ulike bokhandler veldig mange ganger. Men her hadde de utgaven som matcher min 1984 utgave, så denne gangen fikk den bli med hjem.

Toni Morrison - Sula
Jeg elsket Beloved, og vil lese mer av Morrison. Dette er en av de jeg har hørt mest bra om.

Toni Morrison - Jazz
Samme grunn som forrige bok.

Jean Rhys - Wide Sargasso Sea
Denne har jeg hatt lyst til å lese siden jeg ble ferdig med Jane Eyre. Rhys har skrevet forhistorien til en av karakterene i den boka, og jeg har hørt bare gode ting om denne så jeg er nysgjerrig.

Eimear McBride - A Girl is a Half Formed Thing
Jeg kjøpte The Lesser Bohemians av samme forfatter i fjor, men har ikke lest den enda. Jeg er imdlertid så sikker på at jeg vil like den at jeg kjøpte debutromanen hennes også. Så kan jeg lese forfatterskapet kronologisk.

Danny Denton - The Earlie King & The Kid in Yellow
Denne hørte jeg om på YouTube og ble veldig nysgjerrig. Siden forfatteren er irsk, var jo dette en naturlig bok å ta med seg hjem fra Irland. Boka foregår i en fremtidsversjon av Dublin der det har regnet sammenhengende i 100 år, havet er dødt og øya er styrt av kriminelle bander. Dette er en merkelig bok, men 70 sider inn tror jeg det er merkelig på akkurat riktig måte for meg.

 

Tirsdag 27/2 - 3 bøker og 2 tegneserier


Mary Karr - The Art of Memoir
De siste årene har jeg funnet ut at jeg elsker å lese memoarer. Mary Karr kalles ofte dronninga av denne sjangeren, men jeg har foreløpig ikke lest noen av hennes bøker. Dette er så vidt jeg skjønner ikke en faktisk memoarbok, men i stedet ei bok som utforsker sjangeren. Uansett, boka lå på et tilbudsbord, og det var helt klart meningen at den skulle bli min.

Sylvie Simmons - I'm Your Man: The Life of Leonard Cohen
På samme tilbudsbord lå denne. Til å være såpass lite opptatt av musikk som jeg er, er jeg overraskende interessert i musikerbiografier. Denne har jeg hørt mye bra om, og den kan helt sikkert brukes til en biosirkelrunde en gang. Om jeg greier vente så lenge.

Robert Roper - Nabokov in America
Mer biografi, denne gangen en forfatter. Jeg har bare lest to av Nabokovs romaner (Lolita og Pnin), men våger likevel kalle meg fan. Denne boka utforsker forfatterens første år i Amerika, og jeg vil lese.

Jeff Lemire/Dustin Nguyen - Descender #4 og #5
Descender er sci-fi i tegneserieform i en verden der menneskene har vært avhengig av roboter, men nå har robotene gjort opprør. Er det et folkemord når du skrur av maskiner? Hva vil det si å være levende? Disse har jeg allerede lest, og jeg er fremdeles like begeistret som jeg har vært for resten av serien.

 

Onsdag 28/2 -  6 bøker


Simon Critchley - Memory Theatre
Denne vet jeg ikke hvordan jeg skal forklare. Kort liten sak på under 70 sider som blander fiksjon, memoar og kanskje også andre ting? Den er fra Fitzcarraldo editions som utgir mange veldig gode bøker, type ganske pretensiøst, men det passer meg bra.

Sarah Hall - Madame Zero
Har lest og likt The Wolf Border av samme forfatter. Bestemte meg for å prøve meg på en novellesamling. Denne så fascinerende ut.

Joan Didion - Blue Nights
Jeg har lest Slouching towards Bethlehem av Didion tidligere, og var ikke superfan. Mest fordi boka i stor grad handler om California på 1960-tallet, noe jeg oppdaget at interesserte meg mindre enn jeg hadde trodd. Blue Nights er imidlertid regnet som en av de virkelig store innenfor memoarsjangeren og handler om sorgen etter å ha mistet datteren. Jeg har stor tro på at dette kommer til å slå hardt.

Jo Walton - What makes this book so great
Ei bok om bøker, og den var på tilbud til to euro. Ja takk. Walton gjenleser og skriver om 50 av sine favoritter innenfor sci-fi og fantasy. Jeg forutser at denne vil lede til nye bokkjøp.

Olivia Laing - To the River
Laings Lonely City var en av de beste bøkene jeg leste i fjor, selvsagt må jeg lese mer av henne. Denne handler om elver og hvilke posisjon de har hatt i menneskehetens historie. Ja takk.

Olivia Laing - The Trip to Echo Spring
Samme grunn som over. Det hjalp også at begge disse var på tilbud, dermed ble det begge i stedet for å måtte velge. Denne handler om forfattere med alkoholproblemer. What's not to like?

 

Lørdag 3/3 - 5 bøker


Jon Mcgregor - Even the dogs
Denne vet jeg ingenting om, men som nevnt over likte jeg Reservoir 13 veldig godt. Siden dette er året der jeg skal lese flere bøker av forfattere jeg allerede har lest og likt, og siden denne boka lå på et tilbudsbord til 2 euro, var det ingenting å lure på.

Margaret Atwood - Good Bones
Den andre forfatteren jeg prøver å samle hele forfatterskapet til, og en bok som manglet i samlingen. Trenger jeg mer grunn enn det? Det må i så fall være at utgaven matcher et sett jeg allerede har, så det ser pent ut i hylla.

Maryanne Wolf - Proust and the Squid
Et litt tilfeldig valg som jeg aldri hadde hørt om, men som fascinerte meg da jeg leste bakpå. Den handler om hva som skjer i hjernen når vi leser. Hjernen er ikke egentlig laget for å lese, så hvordan får vi det egentlig til?

Anita Brookner - Hotel du Lac
På tidligere turer har Silje hamstret Brookner-bøker, en forfatter jeg egentlig ikke har noe forhold til. Men så leste jeg Howard's End is on the Landing, der det blant annet snakkes om Brookner, og jeg ble nysgjerrig. Denne boka vant Booker-prisen, og jeg tenker det kan være et bra ste å begynne.

Sylvia Plath - The Bell Jar
Denne har jeg hatt lyst til å lese lenge, og jeg har faktisk hatt den i bokhylla også. Men jeg hadde den på norsk, og ville lese på engelsk. I forbindelse med flytting i fjor ga jeg bort den norske utgaven, og nå har jeg den altså på engelsk. Forhåpningene er høye.

onsdag 14. februar 2018

Biosirkel: Jeanette Winterson - Why Be Happy When You Could Be Normal

Det er februar og nyttårsforsettene er ennå ikke helt glemt. Derfor lette jeg i egne bokhyller etter uskikkelige piker til Ingalills biosirkel i februar. Jeg fant Jeanette Winterson.

Hvilke piker i bokhylla er uskikkelige nok til å kvalifisere? Det var vanskelig å vite uten faktisk å ha lest bøkene fra før. Men om du velger å definere uskikkelig som en som ikke vil følge sine foreldres oppdragelse - noe jeg åpenbart har tenkt å gjøre - passer Jeanette Winterson som hånd i hanske. 

Nå hører det med til historien at med denne definisjonen hadde Jeanette Winterson aldri en sjanse. Hun ble adoptert seks uker gammel og vokste opp i et arbeiderklassehjem i Accrington utenfor Manchester. Hun var ikke det lille englebarnet adoptivmora ønsket seg, la oss ta det med hennes egne ord fra tiden på barneskolen:

I beat up the other kids, boys and girls alike, and when I couldn’t understand what was being said to me in a lesson I just left the classroom and bit the teachers if they tried to make me come back. I realise my behaviour wasn’t ideal but my mother believed I was demon possessed and the headmistress was in mourning for Scotland. It was hard to be normal. (s. 55)

Faren tar lite plass i denne boka, men mora, Mrs Winterson, fyller til gjengjeld hver side. Ultrareligiøs og deprimert satt hun premissene for alt av familesamvær. De to andre trippet rundt og forsøkte tilpasse seg hennes luner. Selv var hun våken hele natten, gikk ikke la seg før mannen dro på jobb klokken seks om morgenen, noe som antydes kan være forklaringen på barnløsheten som ledet til adopsjon. Jeanette fikk ikke lese bøker, ble oppfordret til ikke å ha venner, ble beskyldt for å være besatt av en djevel og ble stadig låst ute av huset som straff for uønsket oppførsel. Hennes hevn for å ha tilbragt natta sovende på trappa var å drikke opp begge flaskene med melk som melkemannen kom med om morgenen før hun gikk på skolen. Andre ganger ble hun låst inne i kullkjelleren. 

Det er i det hele tatt sjokkerende lesing å bli tatt med gjennom barndommen hennes, men det som er kanskje mest sjokkerende er hvor ukuelig hun er gjennom det hele. 

“The one good thing about being shut in a coalhole is that it prompts reflection.Read on its own that’s an absurd sentence. But as I try and understand how life works - and why some people cope better than others with adversity - I come back to something to do with saying yes to life, which is love of life, however inadequate, and love for the self, however found. (s. 23)”

Så Jeanette Winterson gjør opprør. Når huset er fritt for bøker, tilbringer hun mesteparten av sin tid på biblioteket. Hun finner hylla som heter “ENGLISH LITERATURE IN PROSE A-Z” og begynner på A og jobber seg videre. Hun får seg jobb, og kjøper billige, brukte paperbackbøker i smug, setter klart bokbind på dem så de skal holde seg fine og gjemmer dem under senga. En dag blir de oppdaget av Mrs Winterson som kaster alle bøkene ut vinduet og lager bokbål i hagen. Jeanettes løsning er å begynne å pugge tekster utenat, da kan de ikke tas fra henne. Og en løsning til:

“And standing over the smouldering pile of paper and type, still warm the next cold morning, I understood there was something else I could do. 
‘Fuck it,’ I thought, ‘I can write my own.’ (s. 43)“

Jeg kunne gjenfortalt hele boka, men resten av den bør du faktisk unne deg å lese selv. Det anbefales. Historien er sterk, ikke bare barndommen som jeg har vært innom her, det er mer enn nok å ta av også videre. Jeg lar baksideteksten oppsummere det: "It is about the pursuit of happiness, about lessons in love, the search for a mother and a journey into madness and out again. It is generous, honest and true." Bedre kunne jeg ikke sagt det selv. 

Og hun skriver så utrolig godt! Akkurat det visste jeg egentlig fra før. Jeg har lest én av romanene hennes, Stone Gods. Den likte jeg imidlertid ikke noe særlig, det er en form for science fiction fortelling der jeg hadde store problemer både med handling og hovedperson. Men jeg forelsket meg fullstending i hennes evne til å formulere setninger. Derfor tenkte jeg at en memoarbok ville være den perfekte måten å gi henne en ny sjanse på - litt mer realisme, men med det samme gode språket. Og det viste seg å være full klaff! Jeg pleier ikke være en som noterer i bøkene mine, men da jeg leste denne på senga, måtte jeg faktisk stå opp og hente en penn for å understreke setninger jeg ville huske. Hun skriver mye om skriving og lesing og om hva bøkene har betydd for henne, akkurat det jeg ønsker meg å lese om når en forfatter skriver memoarer. 

"It took me a long time to realise that there are two kinds of writing; the one you write and the one that writes you. The one that writes you is dangerous. You go where you don't want to go. You look where you don't want to look. (s. 54)"

"I began to realise I had company. Writers are often exiles, outsiders, runaways and castaways. These writers were my friends. Every book was a message in a bottle. Open it. (s. 116)"

Så februars uskikkelige pike er Jeanette Winterson. Piken som i følge mora skulle bli enslig misjonær, men som viste seg å bli forfatter. Og lesbisk. Begge deler like ille i moras bok. Og om du lurer på hvor tittelen kommer fra? Det var moras avskjedsreplikk da Jeanette forlot huset som 16-åring. 

Uskikkelige piker velger lykke!

lørdag 3. februar 2018

Ny favoritt: Inger Christensen

Et av målene mine for 2018 er å finne ti nye-for-meg forfattere som har potensiale til å bli nye favoritter. Jeg har funnet den første: Inger Christensen.

Mange av mine tidligere favorittbøker har vært tilfeldige møter, og det er også tilfellet denne gangen. Boka Hemmelighetstilstanden var stilt ut på ei hylle med anbefalt non-fiction på biblioteket, jeg tok den ned og leste blant annet følgende bakpå boka: “I essayene i Hemmelighetstilstanden tar Christensen utgangspunkt i egen skriving, og forsøker å finne gyldige svar på poetikkens grunnspørsmål, om språkets relasjon til verden og menneskets relasjon til språket, men også på de eksistensielle spørsmål om det enkelte menneskelivs forhold til naturen, historien og universet.” Jeg hadde akkurat satt meg mål om a) lese bøker om skriving og b) lese bøker om språk og denne samlingen så ut til å handle om begge deler. Den ble med meg hjem.

Det beste med bøker funnet frem til på denne måten, er at man går inn i dem helt uten forventninger. Da er det lettere å møte teksten som det den faktisk er og ikke som det man har et håp om at den skal være. Jeg tror ikke det er tilfeldig at så mange av bøkene jeg setter høyest har vært bøker jeg visste lite om før jeg leste dem: Ingen forventninger som ikke oppfylles og dessuten en følelse av å ha funnet frem til noe på egenhånd. 

Jeg har problemer med å si noe konkret om Hemmelighetstilstanden. Jeg kan si den inneholder 13 essays, alle skrevet for spesifikke formål men samlet i denne boka. Jeg kan si den ble utgitt i Danmark i 2000, og at den var den siste boka Christensen ga ut før hun døde. Jeg kan si at den norske oversettelsen jeg leste ble utgitt av Pax i fjor og at den har 154 sider. Men om du spør meg hva den handler om, henviser jeg til sitatet fra baksiden gjengitt lenger opp. Det oppsummerer innholdet langt bedre enn jeg kan få til.

Det jeg kan si noe om, er min opplevelse av møtet med teksten. Det ble veldig fort tydelig for meg at dette er ei bok jeg kommer til å vende tilbake til, igjen og igjen. I praksis har jeg allerede lest den tre ganger: Hver gang jeg var ferdig med et avsnitt måtte jeg lese det om igjen for å sjekke at jeg hadde forstått, så en gang til for å nyte formuleringsevnen. Christensens tanker satt i gang tanker hos meg selv. Noen ganger måtte jeg gå tilbake fordi jeg hadde lest en side uten å få med meg noe som helst, hjernen var fremdeles travelt opptatt med å spinne videre på det som ble sagt på forrige side. Jeg elsker når det skjer, alt jeg leser er jakten på tekst som har den effekten. 

Hemmelighetstilstanden er ikke en lettlest bok. Christensens fabuleringer er abstrakte, teoretiske, filosofiske og det er krevende å henge med i tankerekkene. Samtidig er noe av det hun skriver hyper-konkret. Hun forankrer tankene i den fysiske virkeligheten hun som menneske, som kropp, er en del av. 

Jeg er nødt til å finne mening i verden, ikke fordi det er noe jeg bestemmer meg for, og kanskje ikke engang fordi det er noe jeg ønsker, men fordi jeg som en annen innfødt - på samme måte som et tre er innfødt - ja virkelig som en inngrodd del av verden, ikke kan unngå å skape mening, en mening som finnes der på forhånd, og som ustanselig forvalter sin egen forvandling som det vi forstår ved å overleve.” (s.13)

Silke er et substantiv. Alle substantiver er svært ensomme. De er lik krystaller, som lukker seg om hver sin lille del av vår kjennskap til verden. Men betrakt dem nøye, i alle deres grader av gjennomsiktighet, og de vil før eller siden gi denne kjennskapen tilbake. Si ordet silke og det forsvinner med lyden, men dine sansninger, din erindring og viten kaster et ekko tilbake.” (s.25)

Jeg gikk videre fra denne essaysamlingen til å lese diktsamlingen Alfabet fra 1988. Og jeg er så glad for at jeg hadde lest essayet “Det er ord alt sammen” først, der Christensen blant annet skriver om prosessen hun var gjennom for å skrive Alfabet. Konteksten hjalp meg få mer ut av diktene, hjalp meg se det jeg ellers ikke ville sett. 

Alfabet er nemlig en diktsamling der formen er viktig. Det er to styrende elementer: språket og matematikken. Diktene følger alfabetet, slik at det første diktet inneholder ord på a, det andre ord på b, og så videre. Men diktene følger også Fibonaccis tallrekke, slik at det første diktet har en linje, det neste to, så tre, fem, åtte, tretten, tjueen osv. 

Det er en konstant utvidelse. Det begynner i det helt konkrete “aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes”, som en besvergelse som vil lime fast alt i verden som allerede er der. Men gjennom diktene blir verden stadig større, og med det også mer truende. For det er ikke bare aprikostrærne og bjørnebærene som finnes, men også atombomben og kjemiske våpen og luftforurensing. Den konstante repetisjonen av hva som finnes gir mer og mer følelse av desperasjon, men også av et imperativ: Dette finnes, dette har en verdi, dette er verdt å leve for. Men det gir meg også følelsen av å være en påminnelse til seg selv, en oppramsing av de fine tingene i verden som en regle som kan holde dødsangsten på avstand. Det er et potensiale for at disse tingene ikke vil finnes i fremtiden, men per nå er det bare et potensiale. Aprikostrærne finnes. Pust inn, pust ut. 

Jeg er en novise i diktsammenheng, og må innrømme at store deler av Alfabet var uforståelig for meg. Jeg har ikke greid å trenge inn i dette landskapet enda, men jeg har planer om å gjøre flere forsøk. Fortrinnsvis på et tidspunkt der influensa ikke har laget pudding av hjernen min. 

Foreløpig er det jeg kan si at som essayist har Christensen skrevet seg inn i min personlige litterære kanon. En fantastisk start på leseåret 2018!

lørdag 27. januar 2018

Refleksjoner #1 - Blogging

Da jeg startet å blogge i 2009, var det for å tvinge meg selv til å skrive i hvert fall noe regelmessig. Det har jeg gjort, i hvert fall om du er litt rundhåndet med definisjonen av ordet regelmessig. Kalenderen sier 2018, og nå skriver jeg for å fortelle andre bokbloggere hva jeg har lest. Det på tross av at de fleste allerede har sett det på Goodreads. Bloggen er ikke lenger et skriveprosjekt, den er en samling utvidede statusoppdateringer myntet på et publikum jeg tror jeg kjenner. 

Det er lenge siden det har vært gøy å skrive et blogginnlegg. Lenge siden det har føltes som om det står noe på spill når jeg trykker “publiser”. Før satt jeg i nervøs spenning og ventet på kommentarer. I dag hender det jeg glemmer å sjekke om det i det hele tatt har kommet noen. Det sier ingenting om kvaliteten på kommentarene, men det sier alt om hva det jeg faktisk skriver betyr for meg. Eller snarere, hva det ikke betyr for meg. 

På et eller annet tidspunkt har jeg laget så mange regler for meg selv, at jeg ikke har tid til å gjøre annet enn å leve opp til dem. Månedsoppsummeringer. Lesesirkler. #Norsk-på-norsk. Jeg har bare et finitt antall timer fritid som kan brukes på dette. Når jeg fyller bloggen med pliktløp, er det ikke lenger plass til det jeg har lyst til å skrive. Og det er det først når skrivingen er lystbetont, at noe står på spill. 

Om du hadde fortalt meg i 2009 at jeg i 2018 fremdeles skriver blogginnlegg og lite annet, ville jeg sannsynligvis gjemt meg under dyna og blitt der. Jeg har aldri hatt ambisjoner om at denne bloggen skulle få meg opp og frem her i verden. Men jeg har alltid hatt ambisjoner om å skrive helt andre ting. Tanken i 2009 var at skriving skulle avle mer skriving. Kanskje også: når bloggen hadde fått meg i gang med noe annet, ville den ha oppfylt sin funksjon. 

Jeg er klar over at dette ser ut som et takk for meg. Det er det altså ikke. 

Men jeg er nødt til å gjøre noe annerledes om blogging skal føles meningsfullt å drive med. Jeg er nødt til å få det jeg skriver til å bety noe igjen, i hvert fall for meg selv. Det har vært mye snakk om lavterskel blant bokbloggere. For min del tror jeg det nå handler om det motsatte. Eller, i hvert fall en miks. Noe må være høyterskel for at jeg skal føle jeg får noe ut av å skrive det. Lesing og skriving er viktig for meg. Det bør reflekteres i det jeg skriver her. 

Så får de kommende månedene vise om det er en ambisjon jeg kan gjøre noe med.