søndag 20. august 2017

Norsk-på-norsk #3

Bokhøsten er i gang, og det er på tide å vekke til live serien norsk-på-norsk . Serien der jeg skriver litt om alle norske bøker jeg leser som er utgitt i 2017 - og som dermed kan nomineres til Bokbloggerprisen 2017.

Dagens utgave inneholder bøker lest i april, mai og juli - og med dette er jeg oppdatert og klar for det jeg håper blir en høst med mange høydepunkter.

 

Ida Lórien Ringdal - Dette skjer ikke


Sjanger: Dikt
Forlag: Tiden
Antall sider: 78 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Dette er et typisk eksempel på at jeg burde skrive om bøker når jeg faktisk leser dem, og ikke fire måneder etterpå uten notater. Men noe husker jeg likevel.

Dette er en diktsamling om ugjengjeldt kjærlighet som balanserer fint mellom sårhet og humor. Diktene er korte og veldig rett frem i språket, med andre ord den typen dikt jeg liker. I stedet for et blomstrende bildespråk, leker Ringdal seg heller med ordspill og vrir og vender på kjente uttrykk slik at setninger jeg tror jeg vet hvor skal, plutselig havner et helt annet sted.

På et vis føltes dette som punchline-poesi, og når det traff, traff det meg skikkelig. Problemet med samlingen som helhet var at det var litt for mange av diktene som gled forbi uten reaksjon til at den blir årets høyedpunkt, men det var mange punkter underveis der gjenkjennelsen var stor og jeg fikk litt vondt i magen. Som dette diktet som jeg fremdeles husker ordrett fire måneder etterpå (ja, jeg har sjekket at jeg husker riktig):

"Vi har ingenting
til felles
bortsett fra
at vi ikke elsker
meg "


Rønnaug Kleiva - Western Desert


Sjanger: Noveller
Forlag: Samlaget
Antall sider: 140 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse 

Det er en del bøker jeg liker godt mens jeg leser dem, men som jeg likevel har glemt to uker etterpå.  

Mens jeg leste Western Desert trodde jeg kanskje dette var en av de bøkene, men jeg tok feil. I stedet er det scener fra flere av novellene som kan dukke opp i hodet på meg nå flere måneder etter at jeg leste dem. Enkemannen som må holde seg i gang på grunn av den unge datteren som er avhengig av ham. Den voksne dattera som sitter på morens dødsleie med kullstift og tegneblokk. Ekteparet som er på langvarig reise for å slippe tenke på barnet som aldri kom hjem fra Utøya.  

Novellene er stillferdige og narrer meg til å tro at de er uten dramatikk. Faktum er at de alle som en skildrer noen av de mest dramatiske situasjonene i menneskers liv, men gjerne i perioden rett før eller rett etter selve hendelsen. Her er mennesker som får livet snudd på hodet skildret uten tabloidavisenes sensasjonsretorikk. Hverdagen uten henne som holdt den oppe. En mor som sovner stille inn i en sykehusseng. Hverdagen som skal leves med en ny diagnose hengende over deg. Et nytt barn på vei på et tidspunkt der du trodde du var ferdig med den slags.

Det som sitter best igjen etter å ha lest denne samlingen er likevel stemningen. Alt skildres med korte setninger, og det er mye usagt mellom linjene som lar meg som leser fylle ut resten selv. Det er sårt, men også noe annet, noe jeg ikke greier sette ord på.

"Det er eit fint hotell vi har funne.
Vi kjem til å ruinere oss, seier ho. Kva har vi å kome heim til?
Sei det, seier eg. Kva har vi å kome heim til?
Ho klorar seg på leggen, blod piplar fram.
Hugsar du alle landa vi har vore i? prøver eg meg. Kor mange? Og kva dei heiter?
Ein kan ikkje hugse alt, sier ho.
Det er det einaste som det er nokon vits i, seier eg. Å hugse. "

 

 

Victoria Durnak - Senteret


Sjanger: Roman
Forlag: Flamme
Antall sider: 157 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman

Senteret er en roman om ensomhet og fødselsdepresjon som greier å være dette uten å være deprimerende.

I boka møter vi en ung kvinne som har flyttet fra Oslo til Skien med sin nyfødte datter. Barnefaren brøt kontakten da hun ble gravid, hun har selv brutt kontakten med familen, og i Skien er hun derfor helt alene. Bortsett fra babyen - dette vesenet som er totalt avhengig av henne, og som hun nærmest mekansik oppfyller alle behov for. Men den altoppslukende følelsen av kjærlighet mangler, og babyen forblir en navnløs ting som må passes på.

For å få dagene til å gå, henger hun på Herkules kjøpesenter. Vi er med henne trillende på barnevogna inn i og ut av butikkker. Ser hvordan hun observerer alle som jobber der, ser hvordan hun prøver å nærme seg noen av dem for å komme ut av ensomheten. Samtidig ser vi også situasjoner der andre mennesker forsøker å nærme seg henne, der hun selv er den som trekker seg unna.

Deler av grunnen til at jeg ikke oppfatter boka som deprimerende er de smått absurde situasjonene som stadig oppstår rundt hovedpersonen som får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg har selv jobbet på et kjøpesenter i fem år, og kjenner igjen mye av det hun skildrer. Det hjelper dessuten at hovedpersonen tross alt fremstår ganske sympatisk. Hun er ensom, men ikke selvmedlidende. Hun føler ingen kjærlighet for barnet sitt, men det er likevel tydelig at barnet ikke lider noen nød. Det gir meg håp gjennom hele teksten at det tross alt er potensiale for at ting kan bli bra, at denne situasjonen er midlertidig.

Jeg ser det hele utenifra: Ei jente med grå ullkåpe, tykke hvite votter og lue dyter ei barnevogn langs de lave brøytekantene i Skien sentrum. Vogna har fire faste hjul og metallunderstell, den er stødig. Menneskene som passerer er ute av fokus og gangen til jenta minner om en ishockeyspiller som vagger bortover isen i fullt utstyr, men uten skøyter. Jenta virker ikke fortrolig med vogna, likevel holder hun pliktoppfyllende i håndtaket. Hun styrer vogna såpass langt ut på fortauet at potensielle fallende istapper vil gå klar av den. Samtidig passer hun på å ikke gå for nære veien, der en jevn strøm av biler fyker forbi. Jenta er oppmerksom, det ligger tross alt et lenvende vesen nedi vogna og jenta er ingen morder.

tirsdag 15. august 2017

Biosirkel: Natascha Kampusch - 3096 dager

Tittel: 3096 dager
Sjanger: Memoar
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2012
Lengde: 7 t 27 min
Kilde: Storytel
Språk: Norsk

Temaet for denne måneden i Ingalills biosirkel er galskap/ondskap. En problematisk kategori da jeg ikke tror på at mennesker kan være absolutt onde, selv om gjerningene deres kan være det. Og galskap er en lite hyggelig merkelapp å sette på noen med en psykisk sykdom.

Både ond og gal er imidlertid ord som er brukt flere ganger i boka som endte opp som mitt valg til denne kategorien: 3096 dager av Natascha Kampusch. Ikke som merkelapper hun selv setter på mannen som holdt henne fanget i en kjeller i over åtte år, men for å kommentere at andre har gjort det. Selv prøver hun å nyansere bildet, noe hun hevder verden ikke er spesielt mottakelig for. Hun hater at folk avfeier det som Stockholm-syndrom når hun sier at kidnapperen ikke bare var ond. Mest av alt er det vel ordet "syndrom" som plager henne. Det å ha sympati for mannen som var det eneste mennesket i hennes liv i så mange år, er ikke en sykdom men en overlevelsesmekanisme.

Natascha Kampusch ble dratt inn i en varebil og kidnappet da hun var på vei til skolen en dag i 1998. Da var hun ti år gammel. Hun ble plassert i et kjellerrom på fem kvadratmeter, og de første seks månedene levde hun i komplett isolat og var aldri ute av det rommet. Den eneste menneskelige kontakten var med kidnapperen, Wolfgang Priklopil, når han kom med mat til henne. Han kontrollerte alt, hva hun spiste, hva hun kunne fylle dagene med og hvorvidt hun fikk ha lys i fangehullet sitt. Etter hvert begynte han å hente henne opp i huset. Hun satte henne i arbeid, hun gjorde både husarbeid og tungt oppussingsarbeid. Etter puberteten begynte mishandlingen. Slag og spark, sulteforing og konstante fornærmelser. De seksuelle overgrepene vil hun ikke skrive om i boka, men hun hevder de var langt mildere enn den konstante fysiske og psykiske mishandlingen som foregikk hver dag. Mot slutten av fangenskapet tok han henne også med ut av huset, i butikker og på en skidag i fjellet. Men da hun endelig greide rømme, var det fra husets egen hage mens kidnapperen var opptatt med å snakke i telefonen.

Dette er en vanskelig bok å mene noe om. Det føles feil å bedømme hvor godt man liker en tekst som handler om det verste som har skjedd i noens liv. Det er uhyggelig å høre hennes nøkterne beskrivelser av de grusomme omstendighetene hun har vokst opp under. Det er hjerteskjerende å høre små detaljer, for eksempel hvor forferdelig det var å være fanget når det var morsdag og ikke kunne få fortelle moren at hun savnet henne. Det er komplett umulig for meg å forestille meg situasjonen, selv etter å ha hørt Kampusch fortelle om den med sine egne ord.

Som leser synes jeg etter hvert det blir litt repetetivt. Men det er ikke til å unngå når man skal skildre åtte år fanget i ett hus med én mann. Som leser synes jeg noen ganger de psykologiske forklaringene blir litt påklistrede. Men jeg skjønner at det er hennes måte å bearbeide opplevelsen på, og det kunne derfor ikke vært annerledes. Som leser synes jeg noen ganger fortelleren er i overkant selvmedlidende. Men om du ikke kan synes synd på deg selv etter åtte år i et fangehull, når kan du det da? Det beste jeg kan si om boka var at jeg aldri opplevde den som spekulativ. Kampusch forteller sin historie i et forsøk på å ha kontroll på informasjonen, hun vil nyansere og forklare, ikke skape sensasjon.

3096 dager er ei bok jeg vil huske, det er en sterk fortelling. Men ikke ei bok jeg vil uforbeholdent anbefale. Dette er en mørk verden å dykke ned i, du skal vite at du orker før du begynner.

lørdag 5. august 2017

Bokhyllelesing juni/juli: Patrick Rothfuss - The Name of The Wind

Tittel: The Name of the Wind
Sjanger: Fantasy
Forlag: Gollancz
Utgitt: 2007
Sidetall: 662 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

The Name of the Wind var mitt valg for Heddas bokhyllelesing i juni/juli der oppgaven var å lese ei tjukk bok. Siden jeg har et eget lesemål som går ut på å lese bøker over 500 sider, er det min definisjon på tjukk bok, og 662 sider kvalifiserer dermed enkelt.

Dette er den første boka om Kvothe, den mest legendariske magikeren verden kjenner. Men vi begynner med Kote, en ikke så bemerkelsesverdig vertshuseier i midten av ingensteds som antageligvis er mer enn han gir seg ut for. Gjennom boka veksler vi mellom disse to synspunktene: Kvothe som forteller sin egen historie i førsteperson, Kote som blir fortalt om i tredje person. Det er et fiffig fortellergrep der de to historiene utbroderer hverandre og der akkurat nok kan holdes tilbake for å skape spenning.

Jeg brukte ganske lang tid på å komme inn i denne boka, men jeg tror det hadde mye med mine forventninger å gjøre. Jeg hadde nemlig hørt at The Name of The Wind handlet om Kvothe på universitetet, men det tar nesten 200 sider før han kommer så langt. For meg ble derfor disse første sidene bare en lang transportetappe som gjorde meg utålmodig. Men det er mer enn nok dramatiske hendelser der til at det egentlig er snakk om en treg start. Det er fascinerende hva forventning kan gjøre med opplevelsen.

Så fort Kvothe var på universitetet var jeg imidlertid solgt. Dette var en engasjerende og underholdende fantasyfortelling der sidene fløy unna. Jeg liker hvordan vi både får se Kvothe som en larger-than-life figur gjennom andres øyne samtidig som vi får se hendelsene fra hans synsvinkel slik de egentlig skjedde. Om vi nå kan tro på alt han sier, det er jeg ikke alltid like sikker på. Verdenen rundt er en velfungerende kulisse der jeg ikke føler verdensbyggingen overskygger historien, og menneskene som er med er troverdige og handler i tråd med seg selv.

Alt i alt var dette fornøyelig virkelighetsflukt i så stor grad at det føles som juks med tanke på bokhylleutfordringen. Det er ingen utfordring å lese 662 sider når det er ren kos! Jeg trøster meg med at jeg også fullførte SPQR i samme periode, over 500 sider tettpakket med historiske fakta. Men den har jeg kjøpt i år, og kvalifiserer derfor ikke til min definisjon av bokhyllelesing.

Uansett: Er du glad i fantasy og har enda ikke lest The Name of the Wind, anbefaler jeg gjerne. Selv spår jeg at det blir mer tjukk bok på meg innen året er omme, da oppfølgeren The Wise Man's Fear er godt over 1000 sider i paperback.

torsdag 3. august 2017

Kort om Booker: Moshin Hamid - Exit West

Tittel: Exit West
Sjanger: Roman
Forlag: Hamish Hamilton
Utgitt: 2017
Sidetall: 240 s.
Kilde: Kjøpt selv (Kindle)
Språk: Engelsk

Jeg har lenge vært fascinert av de andre bloggerne som hver høst er oppslukt av Man Booker-prisen, men jeg har alltid forholdt meg til prisen fra sidelinjen. Helt til jeg i år plutselig ble superengasjert da langlisten ble publisert, og kastet meg rundt og begynte med en gang.

Exit West handler om Saeed og Nadia som starter et kjærlighetsforhold i en ikke navngitt by der en ulmende konflikt i starten av boka snart utvikler seg til å bli full krig. De to bestemmer seg for å flykte, og som flaks er har det plutselig begynt å dukke opp magiske dører rundt om kring i verden som leder til andre steder på kloden. Saeed og Nadia betaler for passasje gjennom en av disse, og havner i første omgang på Mykonos.

Av alle bøkene på langlista er dette den jeg hadde hørt mest om på forhånd. På YouTube har jeg sett mange svært begeistrede omtaler, noe som hadde vekket nysgjerrigheten min. Jeg var imidlertid usikker på om dette var ei bok etter min smak, og det er jeg forsåvidt fremdeles.

I starten av boka var jeg begeistret. Jeg likte skildringen av forholdet mellom Saeed og Nadia og av den stadig mer tilspissede situasjonen i byen de bodde i. Språket føltes nesten hypnotisk med eviglange setninger oppdelt med kommaer, og sidene fløy unna. Men for meg sier det helt stopp når de magiske dørene dukker opp. For en som leser mye fantasy og science fiction, burde kanskje ikke et lett innslag av magisk realisme virke avskrekkende, men det gjør det altså. Og akkurat det er generelt, det gjelder ikke bare denne boka.

I Exit West føltes de magiske dørene mest av alt som en lettvint gimmick som økte hastigheten på alt. Menneskene forflytter seg for motstandsløst rundt omkring og reaksjonene fra samfunnet rundt tvinges ved dette til eskalere og deskalere for raskt. Jeg farer gjennom teksten uten tid til å reflektere eller reagere på det som skjer. Jeg synes rett og slett at boka er altfor kort, her rekker Hamid knapt å pirke i overflaten.

Sannsynligvis er den aktuelle problematikken boka berører en stor del av forklaringen på hvorfor den er med på årets langliste. I mine øyne er Exit West imidlertid langt mer vellyket som en kjærlighetshistorie mellom to unge mennesker enn som ei bok som gir stemme til mennesker på flukt. Dessverre gjør det den også langt mer forglemmelig.

onsdag 2. august 2017

Månedsoppsummering juli

Juli har vært en overraskende måned. Jeg starten måneden på ferie, og 4. juli fikk jeg nøkkelen til ny leilighet. Pakking, flytting, oppussing og utpakking har tatt mye tid denne måneden, og jeg hadde derfor ikke regnet med det skulle bli mye tid til lesing.

I stedet har juli vært årets mest produktive lesemåned. Jeg har fullført 13 bøker. Det er riktignok én mindre enn i januar, men i rene sidetall har juli slått alle andre måneder ned i støvlene. Fokuset var å fullføre alt jeg hadde begynt på i juni, og det har jeg nesten klart. Det eneste unntaket er ei bok med myter fra Mesopotamia, men den var uansett et prosjekt for året totalt, ikke for juli.

Her er det jeg har lest/hørt:

  • Ryszard Kapuscinski - Shah of Shahs  
  • Moshin Hamid - Exit West 
  • Linda Eide - Oppdrag Mottro  (lyd)
  • Nnedi Okorafor - Binti 
  • Victoria Durnak - Senteret 
  • Madeleine Thien - Do Not Say We Have Nothing 
  • Ransom Riggs - Miss Peregrine's Home for Peculiar Children (lyd)
  • Claire-Louise Bennett - Pond 
  • Sarah Moss - The Tidal Zone 
  • Mary Beard - SPQR: A history of ancient Rome 
  • Paula Hawkins - Girl on the Train (lyd)
  • Jenny Diski - In Gratitude 
  • Patrick Rothfuss - The Name of the Wind

Fire menn og ni kvinner.
Tre lydbøker, ni paperbacks og en på Kindle (!).
To fantasy, en sci-fi, fire non-fiction, en krim-ish sak, fire andre romaner og en samling korttekster.
Elleve på engelsk, to på norsk.

Tretten bøker er for mange til at jeg vil skrive om alle her, planen er at flere av bøkene vil dukke opp i andre innlegg fremover. Månedens beste tror jeg har vært Pond, men konkurransen har vært hard. Månedens dårligste var helt klart Girl on the Train. Jeg kjedet meg sånn at jeg måtte skru opp tempoet på lydboka til smurfenivå for å komme til slutten raskere. Bare for å oppdage at jeg hadde hatt rett hele tida, og at tvisten på slutten derfor knapt kunne kalles en tvist.

Måloppnåelse

Jeg har i løpet av måneden passert 70 bøker lest i år. Målet om 80 er med andre ord barnemat, og slik det ser ut nå, vil det fremdeles være barnemat å oppgradere det til 100. Noe jeg ikke har tenkt å gjøre.

The Name of the Wind, Do Not Say We Have Nothing og Shah of Shas sto i bokhylla da året startet, så tre nye kryss for det. Tviler på at jeg kommer i mål med 40 i løpet av året her, spesielt med norsk bokhøst og nyfunnet Booker-feber. Men tross alt er 18 allerede bedre enn det har vært de siste årene. Og det bør i hvert fall være mulig å komme til 30.

Senteret er norsk 2017 bok, så ett nytt kryss der. 11 norske bøker i løpet av høsten er fullt overkommelig. 1001-lesing har imidlertid blitt fullstendig nedprioritert i år, og kommer sannsynligvis fremdeles til å være det resten av året. 10 diktsamlinger skal jeg imidlertid greie. Fem måneder på å fullføre to skal ikke by på problemer.

Både The Name of the Wind og SPQR er over 500 sider, så to nye kryss der, og denne gangen for bøker jeg har lest - ikke lyttet til. Juli er ikke biosirkelrunde, derav ingen nye kryss der, men er i gang med augusts valg, så der er jeg helt i rute.

Da ser tallene etter juli slik ut:

  • 70/80 bøker
  • 18/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 9/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 8/10 diktsamlinger
  • 4/5 bøker over 500 sider
  • 3/6 biografier til Ingalills biosirkel

lørdag 29. juli 2017

Patti Smith - M Train


Tittel: M Train
Sjanger: Memoar
Forlag: Bloomsbury
Utgitt: 2015
Sidetall: 253 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk


Mitt eneste forhold til Patti Smith er at jeg har lest og likt Just Kids, den forrige selvbiografien hennes. Det var imidlertid en av de klart beste bøkene jeg leste i 2015, noe som gir en viss forventning foran fortsettelsen. Jeg hadde riktignok hørt at M Train verken var en egentlig fortsettelse av Just Kids, eller var like god som denne, men jeg gledet meg like fullt.

Jeg er i og for seg enig i at M Train ikke er en like god bok som forgjengeren, mest fordi forgjengeren er veldig, veldig god. For meg var det imidlertid snakk om riktig bok til riktig tidspunkt. Etter at min sivile status endret seg i april, har jeg blitt trukket mot bøker som på et eller annet vis dreier seg om det å være alene, og M Train passet perfekt inn i trenden. Det skjer nemlig ikke mye i denne boka. Vi er med Smith mens hun går fra kafe til kafe, drikker kaffe, leser og skriver. Innimellom er hun hjemme sammen med kattene sine, innimellom ligger hun i senga og ser detektivserier på TV, bare unntaksvis hører vi om hennes møter med andre mennesker.

For meg var dette akkurat det jeg ønsket meg. I noen timer kunne jeg leve meg inn i hennes hverdag, late som om det var meg som tilbragte dagene ved stambordet på en kafe, lesende eller skrivende. Det er selvsagt en helt urealistisk dagdrøm. Jeg har ingen royaltysjekker som betaler regningene mens jeg sitter ved et bord og funderer, og det renner ikke inn med tilbud til deltakelse på festivaler og foredrag som kan gi påfyll på kontoen når det trengs. Og hadde det faktisk vært økonomisk mulig, ville jeg fort måttet innse at kafelivet ikke hadde vært for meg likevel. Jeg gir ikke meg selv mange ukene før jeg hadde flydd på veggen. Dessuten er jeg ikke dummere enn at jeg skjønner dette er et redigert utvalg. Teksten dreier seg rundt tanker Smith har mens hun sitter alene. Det betyr ikke at hun aldri gjør noe annet, bare at det sjelden får plass i teksten.

Det er for lenge siden jeg faktisk leste boka til at jeg kan skrive en anmeldelse, så dette får holde:
Patti Smith skriver fremdeles fletta av de fleste. Det er introvert og tidvis stillestående, men ordene hennes har kraft. Hun hopper fram og tilbake i tid, følger innfall og anekdoter, men hun skriver en type tekster som appellerer til meg og får meg til å tenke. Og hun skriver om å skrive og om å lese, hva kan være mer interessant enn det?
I let my coffee run cold and thought about detectives. Partners depend on another's eyes. The one says, tell me what you see. His partner must speak assuredly, not leaving anything out. But a writer has no partner. He has to step back and ask himself - tell me what you see. But since he is telling himself he doesn't have to be perfectly clear, because something inside holds any given missing part - the unclear or partially articulated. I wondered if I would have been a good detective. It kills me to say it, but I don't think so. I'm not the observant type. My eyes seem to roll within. (s. 211)




(Under mottoet bedre sent enn aldri: M Train er mitt bidrag til Ingalills Biosirkel i juni der kriteriet var at personen man leste om skulle være i live per 31.12.16.)

mandag 3. juli 2017

Halvårsstatistikk

Det er ikke bare en måned som akkurat er unnagjort og krevde en oppsummering. Med slutten på juni er vi også ferdig med første halvår, og jeg er klar for å dele tall.

I år har jeg nemlig for første gang registrert alt jeg har lest gjennom året i excel, og har dermed statistikk å vise til. Selve regnearket lastet jeg ned fra en engelsk booktuber. Jeg har tilpasset det bittelitt, men gadd ikke å oversette - derfor alle engelske overskrifter.

Dette har vært så morsomt at jeg ikke utelukker at excel-arket har vært en medvirkende årsak til at jeg har lest flere bøker enn normalt. Flere bøker = mer data i statistikken = jeg leser mer.

Nok snakk, la oss begynne med tallene:


Jeg har lest 57 bøker det første halvåret. Flest fullført i mars med 14, færrest i juni med 6. Tre måneder med over 10 fullførte. Dette har knapt skjedd siden jeg var tenåring. Men antall bøker lyver litt, for alle vet at bøker har ulik tykkelse. Ser vi heller på sidetall, ser det slik ut:


Med andre ord litt jevnere, men fremdeles mest aktiv i starten av året. Men over 2000 sider alle måneder, og rett over 15.000 sider totalt så langt. Det gir et snitt per bok på 264 sider.

Så la oss se litt mer på hva slags bøker jeg har lest. Jeg begynner med format:

For meg er årets store overraskelse at 17/37 fullførte bøker er lydbøker, dvs 30%. Det hadde jeg ikke trodd da året startet, og er grunnen til at jeg har opprettholdt Storytel-abonnementet mitt etter de opprinnelige tre månedene jeg ga meg selv. 40% er pocketbøker, 18% innbundene bøker og 12% e-bøker der samtlige er nye norske bøker på eBokBib.

Når det gjelder sidetall, ser jeg at uansett hvor mye jeg påstår det motsatte: Jeg leser ikke mursteiner. De to på over 700 sider er begge Harry Potter som lydbok. Med tanke på hvor mange mursteiner som faktisk befinner seg i hyllene mine, bør dette endre seg.


Det er også tydelig at jeg per i dag leser klart mest nyere bøker. 42/57 er publisert etter 2011. Som en motvekt kan jeg si at den ene jeg har lest publisert før 1920 er fra 1516.



Ellers kan jeg ta med noen tall der jeg ikke har tatt ut digrammene også. Jeg ser for eksempel at jeg i stor overvekt har lest bøker på engelsk, hele 67%, resten er på norsk. Jeg leser også utelukkende bøker skrevet for voksne, med unntak av de fem Harry Potter-bøkene jeg har hørt som lydbok. Jeg har lest bøker fra 34 forskjellige forlag, og de fordeler seg på mange forskjellige sjangre:



Et annet spørsmål er hvem som har skrevet bøkene jeg leser. Om vi begynner med kjønn, konkluderer jeg med at det er en overvekt av kvinnelige forfattere første halvår, 24 bøker er skrevet av menn, 32 av kvinner og 1 har to forfattere, en av hvert kjønn.



Når det gjelder geografisk beliggenhet, er det derimot skremmende lite spredning. Jeg leser i all hovedsak europeiske bøker, og om jeg drister meg utenfor Europa er det stort sett til Nord Amerika. Bare 6/57 har forfatter som ikke tilhører et av disse kontinentene.


Enda mer spesifikt ser geografien slik ut. Norge, England og USA dominerer stort. Canada og Sør-Korea er de to eneste landene med to bøker.



Den siste grafen jeg har om bøkene jeg har lest er egentlig den viktigste. Hvor godt har jeg likt bøkene? Her har jeg fulgt stjernesystemet til Goodreads der en stjerne betyr at jeg ikke likte boka, to stjerner betyr helt ok, tre stjerner betyr at jeg likte boka, fire stjerner betyr at jeg likte veldig, og fem stjerner er reservert for de helt spesielle favorittene. 


Sånn sett har dette vært et bra leseår. Jeg har gitt to stjerner til bare åtte bøker, og ingen har fått bare én. 21 bøker på fire stjerner er sannsynligvis litt for snilt, men det er bøker jeg har likt bedre enn dem jeg har gitt tre stjerner og jeg har villet differensiere. I tillegg har jeg gitt fem stjerner til ei bok, det gjorde jeg ikke i hele fjor. Gjennomsnittlig stjernevurdering havner da på 3,3.

Det aller skumleste med dette regnearket, er at jeg også registrerer alle bøker jeg kjøper og prisen jeg kjøper dem for. Jeg antar at for veldig mange vil dette virke helt sprøtt, men jeg har altså kjøpt eller fått 79 bøker på årets seks første måneder.


På tross av det, synes jeg faktisk at jeg har vært ganske flink i år. Det er to ting som gjør store utslag: Turen til Edinburgh i februar/mars der jeg kjøpte 47 bøker, og et loppemarked i mai der jeg kjøpte 17. Utover det har jeg faktisk begrenset meg ganske greit, og jeg ser at jeg ikke har kjøpt en eneste bok på nett i løpet av hele 2017.

For de som lurer på om dette ruinerer meg, skal jeg faktisk legge ut kostnaden også. Fem av bøkene har jeg fått gratis, fire som anmeldereksemplarer og en som gave.Veldig mye av det jeg har kjøpt har vært brukte bøker, så prisen er deretter. Og engelske bøker er langt billigere kjøpt i Skottland enn i Norge, noe som er grunnen til at jeg gikk bananas der.

Totalt har jeg brukt 4882,- på et halvt år, eller så vidt over 400,- i måneden og et snitt på rett under 62,- per bok. Siden bøker er den ene tingen jeg prioriterer å bruke penger på, er det et nivå jeg lever helt fint med. Målet er å begrense meg til bøker jeg faktisk leser med en gang jeg kjøper dem i andre halvår, men det kommer sannsynligvis til å bli et unntak eller to der ingen slike regler gjelder.


Da var jeg i mål med statistikken. Ny runde kommer når året er omme.  Og om noen lurer på hva som for meg har vært årets beste bok så langt, så er det denne: Sorgensoveralt av Valérie Rouzeau

Sorgensoveralt